krim
Ingeborg klarte ikke å redde faren fra drukningsdøden. Så kom en sjokkerende avsløring
Det norske mysteriet var som hentet ut av en Agatha Christie-roman.
Agatha Christie sendte aldri sin mesterdetektiv Hercule Poirot til Norge, men den såkalte «Køber-saken» ville garantert fått mustasjene hans til å dirre.
Krimgåten hadde alle de riktige ingrediensene; brå død, skjulte motiver og overraskende vendinger. Og selvsagt: En drapsmistenkt og – med litt godvilje – vakker, ung kvinne på tiltalebenken.
Første kapittel utspilte seg blant overklassens sommervillaer på Hankø en aldeles nydelig sensommerdag i 1934.
Døden i bølgene
Ludvig Dahl, 69 år gammel og byfogd i Fredrikstad, spaserte langs svabergene med hatt og stokk og hel badedrakt med skulderstropper. I en skjermet vik fant han egnet plass for en svømmetur. Datteren Ingeborg Køber (39) hadde for en sjelden gangs skyld slått følge. Hun satte seg i solen og kikket utover Oslofjorden, på de staselige seilbåtene lenger ute og farens … plasking?
− Krampe! ropte byfogden.
Faren var i trøbbel. Ingen andre var å se. Ingeborg kastet seg uti med kjolen på, og la på svøm. Da hun kom frem til faren, hadde han allerede gått under. Hun fikk tak i ham, og dro ham med seg innover, helt inn mellom noen steiner på land. Faren var hele tiden livløs.
– Hans øyne var brustne, forklarte hun senere.
Ingeborg småsprang så fort hun kunne etter hjelp, men hun måtte et godt stykke; helt til Hankø Bad, før hun møtte folk.
– Hun gråt og ropte at «pappa har druknet», fortalte disse vitnene senere.
De fortalte også at hun hadde vansker med å forklare nøyaktig hvor faren lå, og at hun ikke ville være med tilbake. Hun ville skifte fordi kjolen var våt og ødelagt. Noen av vitnene mente også at Ingeborg hadde bedt de to unge mennene som dro for å finne byfogden, om ikke å røre ham. «Jeg vet han er død», sa hun.
Guttene fant frem, og gjorde sitt beste. En lege kom til. Men opplivningsforsøkene var forgjeves.
Detaljer vakte oppsikt
Byfogd Dahl ble bisatt og kremert en uke senere. Men først hadde det vært obduksjon. Det var et krav fra forsikringsselskapet Sigyn, fordi Dahl i mange år hadde hatt ulykkesforsikring der. Ved hans død ville de etterlatte motta 60 000 kroner (nær 2,5 millioner kroner i dag). Rapporten avslørte imidlertid ikke noe muffens.
– Vanlig drukningsdød, lød konklusjonen.
Likevel var det én liten detalj i forsikringspolisen som vakte oppsikt da den kom for en dag: Forsikringen utløp på byfogdens 70-årsdag. Og han hadde druknet bare tre måneder før dette jubileet.
Men akkurat den avsløringen lå fortsatt litt frem i tid. Det var en annen detalj som ga norske avislesere det første sjokket: Byfogdens familie og nærmeste krets visste at han ville dø den dagen. Det hadde nemlig hans datter, fru Ingeborg Køber, forutsagt i spiritist-seanser.
Snakket med de døde
Spiritisme var på moten i finere kretser i mellomkrigsårene. Å samle seg rundt et bord og snakke med de døde var, om ikke annet, en artig selskapslek, uansett om man trodde på det eller ikke. Men i hjemmet til byfogd Dahl var det ingen som tvilte.
Byfogden og fruen Dagny hadde mistet to sønner. En gang rundt 1919 oppdaget de at datteren Ingeborg kunne falle i transe og formidle kontakt med guttene. Siden var familien ihuga spiritister, og samtalene med åndene en like naturlig del av tilværelsen som konjakk og røkejakker.
Ingeborg satt i transe mens de døde styrte hånden hennes fra bokstav til bokstav på et ouija-brett. Når hun kom til seg selv igjen, husket hun ingenting av samtalene hun hadde formidlet.
Les også: (+) Her bodde småbarnsfaren Nils (25), mannen bak en av de mest grufulle forbrytelsene i fredstid i Norge
Ryktene om Ingeborgs evner som medium spredte seg. Byfogdens hjem ble reneste spiritisme-senteret. Mange kom for å snakke med sine kjære på den andre siden. Dahl førte opp alt i protokoller. Det ble 19 slike, 6000 sider med beretninger om stoda i det hinsidige.
Livet som død var ikke så ille. Golfbanene var kanskje til og med hakket bedre på den andre siden, ifølge byfogdparets avdøde sønn. En gang iblant ga åndene instruksjoner om at beskjedene ikke måtte røpes, men leses senere. De skulle si fra når. Disse brevene ble lagt i konvolutter og forseglet.
Harde beskyldninger
Like etter at byfogden druknet, åpnet sosietetsfrue Stolt-Nielsen et slikt åndebrev hun hadde oppbevart etter en seanse med Ingeborg et års tid i forveien. En fullmektig ved byfogdens kontor hentet frem en beretning han hadde skrevet ned i etterkant av en annen. Ordlyden var omtrent den samme i begge: «I august måned nittenfireogtredve vil byfogd Dahl omkomme ved en ulykke».
Flere slike dødsprofetier ble kjent. Først i det spiritistiske miljøet, hvor man tok dem som en kjærkommen bekreftelse på at det de holdt på med var ekte saker. At byfogden gikk hen og døde på en dato som åndene hadde forutsagt – bedre kunne det ikke gjøres.
Andre mente at det hele var noe sprøyt. Høyesterettsdommer Thomas Bonnevie, som også var Dahls fetter, var førstemann som gikk ut i avisene og pekte på en kjensgjerning som var ubehagelig for Ingeborg Køber: Hvis man fjernet troen på at de døde kunne gi lyd fra seg – så måtte jo spådommene komme fra henne selv.
Det viste seg at Ingeborg hadde skaffet seg en farlig fiende. Bonnevie fortsatte angrepene i spaltene utover høsten. Han hentet frem den pikante opplysningen om at Dahls ulykkesforsikring var i ferd med å gå ut på dato, og spurte om det kunne være en sammenheng mellom dødsprofetiene, dødsfallet og forsikringen.
– Ikke usannsynlig, var hans eget svar.
Bonnevie anklaget åpenlyst Ingeborg Køber for å stå bak farens død. For å renvaske seg fra de noe injurierende påstandene, ba hun selv om en rettslig etterforskning. Etter en lang runde i Oslo forhørsrett ble saken henlagt i mai 1935.
– Fru Køber har fått hel og full oppreisning, skrev en optimistisk avis.
Den brukne nakken
Men hvis hun hadde drømt om en fredfull sommer på Hankø, tok hun feil. Bonnevie fortsatte sitt felttog, og plutselig dukket det opp en ny våpendrager opp ved hans side. Overlege Johan Scharffenberg, som hadde vært psykiatrisk sakkyndig i den første rettsrunden, kom med et oppsiktsvekkende innlegg i Arbeiderbladet.
Der trakk han frem en bortglemt setning fra obduksjonen om at det var påvist en «brystning i brusken mellom to halsvirvler». Ifølge legerapporten var den «trolig påført da han ble dratt opp av vannet, eller under opplivningsforsøkene, og kunne ikke tillegges stor betydning». Men Scharffenberg gjorde et stort poeng av skaden, og omtalte den konsekvent som «nakkebrudd». Han tråkket til med en ny teori:
– Jeg er fast overbevist om at Fru Køber har drept sin far, at hun bøyde hodet hans voldsomt bakover, og at han ble slept ut i vannet, bevisstløs av sjokket, sa Scharffenberg. Det eneste han var usikker på, var om hun visste hva hun gjorde. Det kunne tenkes at det gjennom seansene var skapt en forestilling hos mediet om den forestående død, og at trangen til å fremkalle hans død var uimotståelig og hypnotisk, skrev han.
Men hvis man ikke kjøpte den forklaringen, var det bare ett alternativ.
– Da handler det om overlagt, raffinert og listig fadermord, med penger og assuransesvik som motiv.
Les også: (+) Viggo (22) dro til den norske bygda og opprettet sitt eget lille, private politidistrikt
Dødsfall nummer to
Køber-saken fortsatte som føljetong i avisene. Klasseskillene ble tydelige. Arbeiderbladet slo fast at påtalemyndigheten nok hadde grepet inn «uten nåde og barmhjertighet, hvis affæren hadde handlet om folk med mindre fine forbindelser og mindre ansett navn».
Beskyldningene haglet fra begge sider, iblant av det nesten barnslige slaget. Da Scharffenberg og Bonnevie gjennom sine talerør, arbeiderpressen og Dagbladet, anbefalte mentalundersøkelse av Ingeborg Køber, kontret Aftenposten og Tidens Tegn dagen etter med anbefaling av mentalundersøkelse av de to herrene i stedet.
Kanskje ville saken sakte dødd hen, dersom det ikke på ekte detektivroman-vis hadde dukket opp nye, sensasjonelle opplysninger. I oktober 1935 avdekket revisorer at det på tiden rundt byfogdens død hadde manglet et større pengebeløp, rundt 60 000 kroner, i embetskassen. Mistanken falt umiddelbart på hans kone, som var kasserer.
Ganske riktig. Fru Dahl tok straks livet av seg med gift. I selvmordsbrevet påtok hun seg all skyld, og insisterte på at hverken byfogden selv eller datteren Ingeborg kjente til problemene. Ingeborg visste heller ikke noe om forsikringspolisen, het det i hennes siste hilsen.
Likevel var det ikke til å komme unna at byfogdens død i skeptikernes øyne fremsto som litt for beleilig. Scharffenberg antydet til og med at datteren hadde skrevet selvmordsbrevet selv, noe en skriftekspert senere avkreftet.
– Min oppfatning er at byfogden druknet seg med vilje, for å dekke underslaget, skrev politimesteren i Fredrikstad i en redegjørelse til statsadvokaten.
Han fant derfor ikke grunn til å arrestere Ingeborg Køber. Det gjorde han imidlertid et halvt år senere.
Stemmene fra det hinsidige
Køber-saken fant sted i spiritistenes gylne tidsalder.
Fra siste halvdel av 1800-tallet vokste det frem en voldsom interesse for det okkulte i Amerika og Europa. Troen på at det finnes en åndeverden og at man kan kommunisere med den, spredte seg også til Norge, hvor en spiritistisk forening ble dannet i 1887.
I 1920-årene ga byfogd i Fredrikstad, Ludvig Dahl, ut fem bøker, og tiltrakk seg en stor omgangskrets. Hans datter, Ingeborg Køber, sto for samtalene med de døde, ofte en avdød bror. I begynnelsen banket hun ut beskjedene i bordflaten. Da pleide også bordet å løfte seg etter når hun løftet hendene, fortalte vitner. Men siden alfabetet er langt og det ofte ble mye banking for å komme til poenget, tok familien snart i bruk ouija-brett, utviklet nettopp for å gjøre praten enklere.
Mange ble avslørt som juksemakere, men spiritismen sto likevel sterkt her hjemme. Noen hevdet at de kunne snakke med Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. Enda mer oppsiktsvekkende er det at justisminister Asbjørn Lindboe ifølge enkelte kilder ba Ingeborg Køber om å sette seg i kontakt med den avdøde statsministeren Peder Kolstad. Lindboe trengte råd i forbindelse med en vanskelig utenlandsaffære.
Spiritistkrigen
23. april 1936 sprang neste avisbombe: Fru Køber var pågrepet i sitt hjem og plassert i Kvinnefengselet i Oslo. Nye bevis hadde overbevist politiet om at de spiritistiske seansene var svindel og løgn.
En rettskjemiker erklærte for eksempel at de fleste av de forseglede brevene som Ingeborg angivelig leste opp uten å kjenne innholdet, viste klare tegn på å ha vært åpnet.
Gjennom 80 lange dager sloss referatene fra retten med borgerkrigen i Spania om oppmerksomheten i avisene. Sammenstøtene var harde begge steder.
– Tanken på at hun har medvirket til sin fars død for 60 000 lumpne kroner, er redselsfull, motbydelig og fullstendig usannsynlig, sa hennes eksmann Alf Køber.
Men hadde hun virkelig prøvd å redde faren sin? Noen vitner var skråsikre på at Ingeborgs kjole hadde vært gjennomvåt da hun kom løpende etter hjelp, andre mente den var knusktørr, eller muligens bare våt nederst.
Troende spiritister lovpriste hennes evner, og vitnet om hvordan fru Køber iblant falt i spontan transe.
– Hun mistet sigaretten ut av munnen, og ble forandret på et øyeblikk. Hun så sine brødre. Jeg tror hun hilste på dem og sa goddag, forklarte Inga Apenes.
Ut i bølgene igjen
Skeptikerne mente de kunne avsløre bløffen.
– I en seanse førte åndene hånden hennes, og skrev meldingen med den avdødes håndskrift. Etterpå viste det seg at alle ordene var fra et brev hun trolig hadde tilgang til. De hadde brukt kalkeringspapir på åndebrevet på forhånd, fikk dommerne høre.
Andre metoder var enda mer gjennomskuelige. Fru Bertha Stousland fortalte retten at hun fått med seg en beskjed hjem etter en vårlig seanse.
– Det var en ånd som gjerne ville fortelle meg at jeg ville få en rekommandert gave fra en slektning i Italia om åtte måneder. Bare tull, jeg husker jo godt at jeg ved en tidligere anledning hadde fortalt at jeg pleide å få en julegave fra fetteren min i Valparaíso (i Chile, red.anm.). De syntes vel det hørtes italiensk ut, og tok en sjanse.
Slike historier kalte på latteren, men for Ingeborg Køber var det ingen spøk. Påtalemyndigheten prøvde å tegne et bilde av «en tvers gjennom upålitelig og lite troverdig person, som utga seg for å være medium for å glede sin far og fordi det ga henne en fremtredende posisjon i familien». Enten hadde hun suggerert ham til å synke, eller holdt ham under vann.
Les også: (+) Solveig våknet stadig av at mannen lå og skrek. Til slutt måtte hun ta sitt livs tøffeste avgjørelse
Avisene gikk lei
I iskald novembersjø prøvde hun å gjennomføre en svømmetest, for å vise at hun var i stand til å redde faren slik hun hadde forklart. Hun svømte ut, men skalv og ristet og gråt så voldsomt at retten avbrøt farsen.
Svømmeprøven hadde ikke bevist noe som helst. Slik gikk det også med Køber-saken. Bevisene holdt ikke. Spesielt uttalelsen fra medisinsk sakkyndige slo beina vekk under tiltalen.
– Det er absurd at lesjonen skal ha oppstått ved at hun brakk nakken hans ved å rykke hodet bakover.
Til og med avisene begynte å gå lei etter mange måneder med norsk borgerkrig.
– Kan de ikke bare ta en avgjørelse, sukket en kommentator.
Også vitsene ble sjeldnere. Men da enkelte i fullt alvor nominerte Adolf Hitler til Fredsprisen i 1936, var en skribent raskt ute med løsningen.
– Kan ikke Ingeborg Køber høre med Nobel hva han mener om det?
Ingeborg Køber satt i fengsel i fem måneder. Så ble hun løslatt. Hun ble endelig frikjent da Riksadvokaten henla saken sommeren 1937.
Og der endte Køber-saken.
Men visst hadde det vært mer spennende om Hercule Poirot hadde samlet de involverte i sommervillaen på Hankø, og forklart hvordan det hele egentlig hadde gått til – i mysteriet med den druknede byfogden.
Slik gikk det med hovedpersonene
* Ingeborg Køber giftet seg med sin advokat tre uker etter at saken ble henlagt for godt. Frikjent, «men dømt av allmennheten», slik han formulerte det, flyttet de til Danmark. Der bodde hun resten av livet. Forfatter Tor Edvin Dahl, som ga ut bok om Køber-saken i 1975, oppsøkte henne. Hun fortalte at hun ikke bar nag til noen, og at hun hadde mistet sine spiritistiske evner noen år etter at hun forlot Norge.
* Hvilke personlige motiver som fikk Thomas Bonnevie og Johan Scharffenberg til å gå ut offentlig med drapsbeskyldninger mot Ingeborg Køber, er aldri helt klarlagt. Bonnevie sa selv at han hadde partsinteresse i saken gjennom slektskap til byfogd Dahl. Scharffenberg forklarte at hans hensikt var «å gi fornuftige mennesker et riktigere begrep av saken enn presseagitasjonen fra Fru Købers venner».
* Høyesterettsdommer Bonnevie (1879–1960) engasjerte seg senere i dannelsen av Human-Etisk Forbund.
* Psykiateren Scharffenberg (1869–1965) var samfunnsdebattant, særlig kjent for sitt arbeid for avholdsbevegelsen. Han var allerede fra 1933 en knallhard kritiker av Hitler, og under den tyske okkupasjonen ble han ilagt skrive- og taleforbud.
