Astrid (55) mistet to sønner
Begge guttene hennes blør. Astrid forstår med en gang at de er døde
Astrid (55) vil alltid bære med seg sorgen over sønnene som ble bare 11 og 12 år, men klarer endelig å glede seg over alle de gode minnene.
Den 24. november 2003: Astrid Sylvester har sovet godt hjemme natt til denne mandagen. Hun jobber som nattevakt i hjemmetjenesten og er midt i en friperiode. De fem barna, Victoria (13), Christopher (12), Robert (11) og tvillingene Elisabeth og Philip Aksel (9) står noe motstrebende opp.
Det er mørkt ute, og barna er trøtte og trege. Astrid slår på lysene på kjøkkenet og i gangen. Hun har bare slengt på seg en joggebukse og collegegenser, tenker hun kan dusje og stelle seg når barna har kommet seg til skolen. Hun maser, men barna har all verdens tid.
Christopher spiser ikke opp frokostblandingen sin. De andre gomler brødskiver. Det er kuldegrader, og et fint lag med hvit snø ligger på bakken. Astrid tenker at det kommer til å bli en fin dag, når solen bryter frem.
Hun går ut og skraper bilen, som egentlig tilhører barnas farmor. Det er en rød Opel Corsa i god stand og med greie vinterdekk. Astrid tenker at hun er glad for de fine vinterveiene denne morgenen, det er ingen selvfølge i slutten av november. Tvillingene Elizabeth og Philip Aksel går selv til skolebussen, som stopper like ved.
De trenger ikke å gå riktig ennå. Victoria kommer først ut, og Astrid ber henne sette seg inn bak. Det vil ikke storesøster høre snakk om. Hun skal selvfølgelig sitte foran sammen med mamma.
Da Christopher og Robert endelig kommer, finner de plassene sine i baksetet. Alle spenner på seg sikkerhetsbeltene. De trøtte barna er lite snakkesalige, så ikke mye blir sagt. Astrid skal bare kjøre dem et stykke, så skal de ta skolebussen derfra. Robert er mest opptatt av mobilen sin, han taster ivrig.
Astrid har kjørt denne strekningen mange ganger, hun følger fartsgrensen. Hun er helt uforberedt da hun plutselig mister grepet i en sving. Hun roper «wææ», så går alt fort. Barna kommer ikke med en eneste lyd.
Det er ingen desperate skrik da bilen krasjer i et tre.
Alt er bare dørgende stille.
Mistet pappa brått
Barnas pappa Espen og mamma Astrid valgte et år tidligere å leve hver for seg. De samarbeider godt og har delt foreldrerett. Derfor går ikke de fem barna på samme skole. Espen bor på Maura, og Astrid bor i Hurdal.
I oktober 2003 får Espen et akutt hjerneslag og faller om hjemme. Christopher er til stede da pappa blir syk, Victoria kommer like etterpå og forstår at dette er alvorlig. Ambulansen kommer raskt, men Espen dør etter en uke på sykehuset. Astrid og Espen har vært sammen i mange år, og det viktigste for begge er barna. Nå er barnas pappa borte.
Det er et hardt slag for alle de fem barna å miste faren sin så tidlig og uventet. Alle flytter til Astrid, men for å beholde vennene og gjøre overgangen så smidig som mulig for de tre som har bodd hos pappa, bytter de ikke skole. Selv om det for Victoria, Christopher og Robert betyr lengre skolevei. Astrid prøver å legge alt til rette for at barnas hverdag skal være så normal som mulig, nå som alenemor.
Les også: (+) Solveig våknet stadig av at mannen lå og skrek. Til slutt måtte hun ta sitt livs tøffeste avgjørelse
Ulykken
Astrid vet ikke om hun har vært borte en stund da hun ser Victoria sitte helt stille i passasjersetet. Hun prøver å snu seg og se etter guttene, men ser dem ikke. Astrid tenker på amerikanske filmer, der bilene ofte eksploderer etter en sånn medfart, og det første hun tenker på, er at alle må kjapt ut av bilen. Hun roper til Victoria, som ser uskadet ut, i hvert fall fysisk.
«Dørene er slått inn, så vi kan ikke bruke dem. Skynd deg, så krabber vi ut gjennom frontruten», sier Astrid til datteren sin.
Da begge er vel ute, oppfatter Astrid hvorfor hun ikke kunne se Christopher og Robert.
Taket er brettet ned mellom forsetene og baksetene, og guttene sitter i friluft. Begge blør. Astrid forstår med en gang at de er døde. Men hun vil ikke tro det og løper rundt bilen. Hun klarer ikke å stanse, har fullstendig panikk.
«Mamma, pass deg så du ikke blir påkjørt», sier Victoria som ser mamma løpe ut i veien.
Et par biler med bekjente kommer kjørende, og de får ringt etter ambulanse. De vil holde rundt Astrid for å roe henne ned, men hun river seg løs, orker ikke å bli holdt fast. Ambulansearbeiderne forteller Astrid at begge guttene er døde, de har brukket nakken og antagelig dødd momentant, slik at de ikke rakk å bli redde.
«Kan dere fortelle Victoria at hun har mistet brødrene sine? På en så skånsom måte som mulig?» spør Astrid.
Guttene blir kjørt i én ambulanse, Astrid og datteren i en annen. Hun må hjem, skifte og fortelle de to yngste barna hva som har skjedd. De har kommet hjem, skolebussen deres måtte snu før ulykkesstedet, som er sperret av. Astrid ringer til sin daværende samboer, som kjører etter ambulansen
hjem. Han blir også med i ambulansen til Ahus, sammen med Philip Aksel og Elizabeth. Det er viktig for Astrid at alle nødvendige blodprøver blir tatt, slik at ingen senere skal tro at hun kjørte i påvirket tilstand, og både Astrid og Victoria gjennomgår en sjekk på sykehuset. Ingen har fysiske skader.
Astrid ringer så til en venninne, som tar med seg samboeren og er sammen med familien da de kommer fra sykehuset. Flere får beskjed, og både nærmeste nabo og venninner som bor litt lenger unna, dukker opp i løpet av få dager.
Astrid er glad for all praktisk hjelp, hun har mer enn nok med å finne ut hvordan hun skal klare å leve videre. Det må hun, så ikke Victoria, Elizabeth og Philip Aksel blir uten en tilstedeværende mamma. Det er samboeren som må være sjåfør en periode.
Les også: (+) Sigrid (21) ble voldtatt og drept. Tilståelsen kom 29 år senere
Skyldfølelse
Hele spekteret av følelser raser gjennom Astrid den første tiden etter ulykken. Håp er en av dem. Som på autopilot planlegger hun begravelsen. Hun får hjelp av barnas onkel, som én måned tidligere brukte samme begravelsesbyrå ved Espens bortgang. Astrid greier å gjennomføre den tunge dagen.
Kirken er stappfull, og mange unge venner har møtt opp. Det er rørende å se kompisene til Christopher og Robert alvorlige og dresskledde. Det er ikke slik Astrid er vant til å se guttegjengen. Hun klarer ikke å forsone seg med at hverken Christopher eller Robert noen gang skal komme tilbake, før det har gått noen uker.
Hvordan kan verden gå videre som om ingenting har skjedd, når hun og barna står midt i en dyp tragedie? Hvordan skal hun klare å være en god mor for de barna hun har igjen?
Både naboer og venner fortsetter å trå til med det de kan. Noen kommer med mat, noen vasker, andre passer barn og sørger for at Astrid får litt alenetid. Hun trenger all omsorgen hun kan få, og tar takknemlig imot alt. Hun opplever en nærhet til de som kommer, hun har mange å snakke med og er glad de ikke bare trekker seg unna.
Dette er vanskelig for alle. Christopher og Robert hadde mange venner. Astrid får vite hvem Robert tastet så ivrig til rett før det smalt. Han hadde nettopp fått kjæreste og skrev at han gledet seg til å se henne på skolen snart. Meldingene ble de siste livstegnene fra 11-åringen. Christopher var et år eldre, og de to brødrene hadde sterke bånd.
Selv om alle sier at hun ikke kan bebreides for ulykken, sliter Astrid med skyldfølelse. Hun kjenner også på sjokk, savn, sinne og sorg.
Håpet avtar raskt. Hun forstår at hun trenger profesjonell hjelp for å komme videre. Og videre må hun, for de tre andre barnas skyld. Hun kan ikke bli sittende og dyrke sorgen.
Les også: (+) Jeg er en helt vanlig mamma, men jeg måtte gi opp kampen mot sønnen min
Uvurderlig hjelp
Astrid får hjelp til å finne ut hvilke tilbud som finnes, og hun blir med i en sorggruppe på Jessheim, organisert av Akershus Universitetssykehus.
Der møter hun andre foreldre som har mistet barn. De skjønner hverandre uten mange ord. Tårer og latter sitter løst. Astrid får aksept for at det er lov å smile og le midt i sorgen.
«Én ting mindre å ha dårlig samvittighet for», sier Astrid og forteller de andre hvordan hun har skammet seg når hun har smilt av noe artig på TV. At hun har lurt på om hun har lov til å vise andre følelser enn de triste. Og i tilfelle når.
Mye faller på plass i sorggruppen. Selv om foreldrene har mistet barna sine på ulike måter, har alle mistet det mest dyrebare de hadde.
Elisabeth og Philip Aksel går i en sorggruppe for barn som har mistet søsken eller andre nære. Også de har god nytte av å snakke med andre i samme situasjon. Hverdagene begynner å få en rytme igjen, og Astrid tenker hun ikke kan fortsette å være sykmeldt. Økonomien er en utfordring. Som assistent i helsesektoren tjener hun ikke all verden, og hun bestemmer seg for å satse på utdanning i voksen alder.
Les også: Jannicke overrasket ektemannen med skitur til Østerrike. Det ble den siste gaven hun ga ham
En ny start
Det er ikke enkelt å kombinere alenemortilværelsen med studier, men Astrid leverer sin bachelor i husøkonomi og serviceledelse tre år senere. Hun får ny, fast jobb med en gang. Det blir hektiske dager, men Astrid trives med sine nye arbeidsoppgaver, og økonomien blir bedre. I 2009 kjøper hun enebolig på Råholt, og hele familien tør å slippe jubelen løst.
Det er godt for alle fire å begynne på et nytt sted. De klarer nå å snakke om Robert og Christopher uten å gråte, de kan le sammen av artige ting de to guttene sa og fant på. Savnet er fremdeles sårt, og både Astrid og barna vet de vil bære sorgen med seg resten av livet. Men det er godt å kjenne at den ikke er like altoverskyggende lenger.
Astrid fortsetter med videreutdanning. I mai 2021 skal hun levere sin master i offentlig ledelse og styring. Hun sliter med vonde hofter, men bortsett fra det er helsen god, både fysisk og psykisk, og hun planlegger et langt yrkesliv.
I dag husker storesøster Victoria bare bruddstykker fra ulykken, men hun husker godt hvordan brødrene var. Det hender at mor og datter mimrer over minnene de deler. Elizabeth og Philip Aksel er såpass mye yngre. De husker brødrene sine, men ikke så mye fra den dagen alt skjedde. Dessuten var de ikke med i ulykkesbilen.
– Jeg tenker fortsatt på Christopher og Robert hver dag, men ikke på en måte som gjør meg trist, sier Astrid og fortsetter.
– Den dagen de ble begravet, er den verste dagen i mitt liv. Siden har jeg sakte, men sikkert bygget meg opp igjen. Mye takket være barna, venner, naboer, sorggruppen, studier, kolleger og jobb. Dessuten har jeg fått meg kjæreste.
Astrid synes det er hyggelig å ha en å dele opplevelser med, nå som barna er blitt voksne.
– Vi kan aldri få tilbake dem vi har mistet, og jeg er takknemlig for å ha fått dette gode livet. De gode minnene bærer jeg med meg for alltid.
