«Gi aldri opp, gi aldri etter»
Bare Mette-Lise kjente til Evas hemmelighet
Evas liv har vært alt annet enn en rett sti. Hun ser tilbake på en oppvekst preget av fattigdom og mobbing. Og en hemmelighet hun ikke kunne dele med noen voksne.
Eva Bekkelund-Eriksen (64) har invitert på lunsj i barndomshjemmet sitt i bygda Røyse ved Tyrifjorden i Hole kommune, og vi sitter tett ved den vakre rosehagen hun har plantet på eiendommen.
Mye har skjedd siden hun vokste opp her. Både med henne og med boligen.
– Noen sier at om de fikk sjansen, så ville de ikke ha levd livet sitt om igjen. Men jeg tenker ikke sånn. Noen deler av livet mitt kunne jeg vært foruten, men alt i alt har erfaringene mine gjort meg til det mennesket jeg er. Det er livet mitt som har gjort meg til den jeg er, så jeg vil gjerne ha en god del av det samme, jeg, sier hun.
Eva er den yngste i søskenflokken. Både faren og moren slet med dårlig helse på hvert sitt vis, og var i mange og lange perioder uten inntekt.
Og med flere barn å brødfø var det lite penger å rutte med. Huset besto opprinnelig av to rom, hvor alle sov i det ene rommet.
Maten ble oppbevart i et hull i bakken utenfor huset, og toalettet var en utedo.
Klærne fikk de arve av fremmede, noe medelevene på skolen brukte mot henne på ondskapsfullt vis.
– Jeg skulle gjerne ha sluppet fattigdommen og all mobbingen jeg ble utsatt for, sier Eva.
Les også: I 60 år bar Ine Harsten på en vond hemmelighet
Tøff oppvekst
I romanen «Gutten» beskriver Eva hvordan hovedpersonen tidlig kjente at han ikke var bekvem med kroppen sin. Gutten var en jente og ikke gutt.
I største hemmelighet lånte han morens klær, og i lek med bestevenninnen var han alltid kledd i morens underkjoler når de for eksempel lekte bryllup. Faren oppfattet antagelig at gutten ikke var som de andre guttene i bygda.
Det kan ha skapt et raseri i ham, og hovedpersonen blir utsatt for både fysisk og psykisk vold.
– Romanen handler om et barns evne til å overleve fattigdom og fornedrelse, om håp og livsvilje. Den har noen fellestrekk med mitt liv. Jeg skulle gjerne ha sluppet det vonde jeg opplevde i barndommen, sier hun.
Moren til Eva var psykisk syk. Da faren døde av sykdom, gikk det ikke lang tid før belastningen av fattigdom og omsorgen for barna alene forverret den psykiske helsen hennes.
Hun fikk et sammenbrudd og ble innlagt på psykiatrisk sykehus. Eva bodde hjemme med moren før innleggelsen, som var vanskelig for et barn i 10–11-årsalderen.
– Jeg håper vi kan få større åpenhet om hvordan barn som lever i familie med psykisk sykdom har det i hverdagen sin. Dette er et viktig tema fordi vi vet at mange sliter med seg selv i vår tid, sier hun.
Den ene fortrolige
– Selv om mamma var syk, så passet hun alltid på å være fin i klærne og se ordentlig ut. Hun hadde en troverdighet i seg selv som gjorde at jeg respekterte henne og var veldig knyttet til henne, sier Eva.
Mens moren er svært syk og pleietrengende, kaver Eva med tankene rundt kropp og frykten for å komme i puberteten. Den eneste som vet hvordan hun har det, og som støtter henne gjennom alt, er bestevenninnen Mette-Lise.
Hun er den ene fortrolige, og sammen med henne finner Eva en bok på biblioteket om en vellykket kjønnsskifteoperasjon. Der og da kjenner hun på en enorm lettelse og bestemmer seg for at det må bli løsningen for henne.
Men det er ingen voksne hun kan dele hemmeligheten med eller som kan følge henne til legen.
Tidlig i tenårene tjuvlåner hun derfor penger av moren og drar alene med bussen inn til Oslo. Etter flere møter med leger og psykiater og hjelp fra uventet hold ender hun opp som pasient på Modum Bad.
Hun får beskjed om at hun skal legges inn på fulltid og ikke bo hjemme lenger.
– Jeg visste hva jeg ville, men hele prosessen var veldig ensom. Jeg måtte også tåle mye avvisning og en lang, tung prosess før jeg endelig fikk operasjonen. Da jeg til slutt valgte å være åpen og si at jeg er en kvinne i hjembygda, så ble det litt nysgjerrighet og oppstandelse. Det forstår jeg veldig godt, folk hadde aldri hørt om dette før og ante ikke hva det var, forteller Eva.
Sensasjonen
Selve operasjonen skjedde i 1981, og hun var en av de første unge i Norge som gikk gjennom et kjønnsskifte. Moren til Eva måtte stå i sensasjonen på sin egen måte fordi hun fikk med seg at folk snakket, men de snakket ikke med henne.
– Familien min måtte forholde seg til spørsmål og kommentarer, så jeg kan godt forstå at mine valg også har vært tøft å bære for resten av familien. For det har det helt klart vært. Det var nok vanskelig å ta inn alt sammen, sier hun.
– Men jeg hadde støtten til Mette-Lise hele tiden, som var så opptatt av å fremstille meg på en positiv måte. Faren hennes ble også en viktig støttespiller, fortsetter hun.
Transformasjonen startet da hun endelig fikk begynne med hormonbehandling en god stund før operasjonen, og hun valgte bevisst å flytte hjem for å la moren og de nærmeste være en del av endringen.
– Jeg tenkte: ‘Hvordan skal min mor bli vant til dette? Hvordan skal omgivelsene mine bli vant til meg slik at jeg ikke skal bli en fremmed?’ Med hormonbehandlingen fikk jeg bryster, men det skjedde ikke så mye annet, syntes jeg selv.
Men jeg begynte å bruke kvinneklær, noe som skapte reaksjoner. Det oppsto noen pussige episoder. Jeg husker en gang tidlig i prosessen hvor jeg gikk forbi et hageselskap i skjørt og bluse. Det var masse leven før jeg gikk forbi, men da de så meg ble det helt stille, sier hun og ler.
Den beste avgjørelsen
Moren begynte å le første gang hun så Eva i skjørt, men hun taklet transformasjonen på et vis, og aksepterte den midt i alt annet hun strevde med.
Hun vendte seg raskt til å si «hun». Eva synes fremdeles det er imponerende.
– Det å flytte hjem er det beste jeg har gjort, det var helt avgjørende for fremtiden min. Det handler også om en forsoning. Alle i bygda fikk på et vis være med og bli vant til situasjonen, og det gjorde at jeg kunne komme tilbake senere og kjenne at ‘her hører jeg til’. Siden har jeg vært aktiv i lokalsamfunnet, både lokalpolitisk og med innlegg i lokalavisen. Jeg har fulgt opp enkeltsaker og vært engasjert, forklarer hun.
Hun har inkludert seg selv, og bygda har inkludert henne. Eva har aldri opplevd at hun har blitt mobbet eller uglesett etter at hun flyttet hjem igjen. Hun har forankring både i bygda og i seg selv.
– Feighet har aldri vært en egenskap jeg liker, så jeg ville gjøre det på denne måten, slår hun fast.
Alle som formet henne
I løpet av årene har Eva møtt mennesker som har formet henne og hatt en stor betydning for henne. I møtet med avvisningene i helsevesenet fikk Eva hjelp av en VG-journalist hun henvendte seg til på bakgrunn av fagområdet hennes.
Journalisten gjorde undersøkelser og fant ut hvem hun skulle kontakte for å komme videre. På Modum Bad fikk hun en ti år eldre venninne som både ble en rollemodell og fortrolig venn. Eva bærer fremdeles en ring hun fikk av henne.
I Stavanger møtte hun en mann som ble hennes venn og støtte et par år etter kjønnsskiftet.
– Uten hans initiativ hadde jeg ikke blitt journalist, og heller ikke skrevet bok. Jeg vet ikke hva jeg hadde vært uten ham. Takket være en artikkel vi lagde sammen, hvor han tok bilder og jeg skrev tekst, fikk jeg etter hvert et vikariat i Stavanger Aftenblad. De likte måten jeg skrev på og ville ha meg i redaksjonen. Senere har jeg jobbet som språkmedarbeider i Nav i mange år, og nå skriver jeg altså en roman. Han var med på å skape skjebnen min, sier Eva.
I disse dager skriver hun bok nummer to, og det kan kanskje bli flere. Hun har møtt mange spennende mennesker gjennom jobben som journalist.
Hun tok selv initiativ til å reise nedover i Europa for å intervjue mindre kjente kongelige. Hun har besøkt grever og grevinner, og deler kostelige anekdoter fra reisene og møtene hun har hatt.
– Jeg valgte også å gifte meg. Det hørtes bra ut i teorien, men det var jeg nok ikke moden for. Så ekteskapet tok slutt for 15 år siden, men jeg tror jeg var moden nok til å være mor til fire barn, to fostersønner og to adoptivdøtre. Den rollen og oppgaven har jeg elsket, men jeg hadde også mange tanker rundt omsorgsevnen min før de kom til meg, fordi jeg har hatt den oppveksten jeg har hatt, sier hun.
– Mamma gjorde så godt hun kunne, men hun var nok ikke så god på å vise fysisk kjærlighet, forteller Eva.
Hennes mål var å skape et fellesskap mellom fosterbarna og skape et familiebånd mellom dem. At de alltid skal vite at de har hverandre selv om de ikke er biologiske søsken.
Les også: Amalie hørte stadig «Du overreagerer. Ta deg sammen». Men det var ikke så enkelt
Støtte i skrivingen
I løpet av skriveprosessen har hun gått i terapi. Det var et bevisst valg, fordi hun har rørt borti mye sårt og mange vonde følelser i løpet av skrivingen. Hun trengte å snakke med noen som kunne bære det vonde sammen med henne.
Eva roser også lederen sin, direktør Grethe Børsheim, som hun opplever som et sjenerøst menneske og en oppmuntrende leder.
– Når du skriver om noe som er fragmenter fra din egen oppvekst, som har vært krevende, så trenger du noen å levere det til slik at man ikke går og bærer på det selv. Jeg ville ikke være alene om det, sier Eva.
Det er viktig for henne å si at hun ikke bærer nag og er bitter, men at hun ønsker å dele erfaringer. Kanskje det kan være en styrke og støtte for andre, også.
– Det er så mye jeg ikke har klart å dele med barna mine, så derfor har jeg skrevet denne romanen. For det er mye jeg ikke har klart å fortelle dem. Det er en kjærlighetserklæring til barna mine, og til andre som har betydd noe for meg i livet. Snu speilet fra det mørke og stå i lyset. Jeg har alltid vært bevisst at jeg må søke lyset. Jeg har hatt en livsregel: «Gi aldri opp, gi aldri etter».
