Hovedstadens hemmelige underverden
Tegnene på veggen kan få det til å gå kaldt nedover ryggen
Mørket under gatene i Norges hovedstad er full av ukjente tunneler, rom og ikke minst historier. Noen stammer fra krigens dager, andre fra den lyssky e-tjenestens aktiviteter i etterkrigstiden og sist, men ikke minst; «Kloakkbanden». Bli med på oppdagelsesferd – se bildene.
Ingen av oss har den minste anelse om hva som kan møte oss, idet min kamerat Egon slukes av mørket. Like etter hører jeg ham rope: – Den går videre …
Jeg presser meg inn i det trange hullet, legger meg på magen og trekker kroppen frem med armene, mens kroppen sitrer litt på vei inn i en trang kanal i Oslo sentrum. Hjelmen skraper mot taket og støvet fyker.
Noen meter senere stuper kanalen loddrett. Jeg sklir videre ned i det trange mørket – og der dukker Egon opp – samt et rom.
– Dette hadde jeg aldri gjettet, innrømmer Egon og lyser rundt: Her har det ikke vært folk på flere tiår.
Vi måler vegger og gulv, tar bilder og studerer detaljer, før vi forsiktig trekker oss ut samme vei.
Men eventyret er ikke over selv om vi ser dagslyset igjen.
Rommet som vi helt tilfeldig oppdaget, viser seg å være totalt ukjent i dagens Oslo.
– En transformatorstasjon bygget av Lysverket på slutten av 1950-tallet. Særlig mer vet vi ikke, forteller Egon etter å ha sjekket med sine kontakter.
Men én ting stusser Egon og jeg over: Det mystiske rommet ligger vegg-i-vegg med Ruseløkka- bunkeren. Og den vet vi litt mer om.
Operasjon Muldvarp
Etter at okkupasjonsmakten kapitulerte, ble Ruseløkka-bunkeren brukt av den norske etterretningstjenesten i samarbeid med USA, til å overvåke Norges fiender.
Fra bunkeren var det mulig å koble seg til, og avlytte en hvilken som helst telefonlinje i Oslo-området. «Operasjon Muldvarp», som ble etablert i 1950, hadde plassert hele 30 båndopptagere i bunkeren for hovedsakelig å avlytte det e-tjenesten antok var kommunistisk virksomhet. Men ikke bare etterretningstjenesten var aktive fra disse hemmelige lokalene under jorden i Oslo sentrum:
Selv Haakon Lie, arbeiderpartiets tidligere så mektige generalsekretær, satt i Ruseløkka-bunkeren og avlyttet Kommunistenes landskonferanse i Folkets Hus i 1951.
– Og denne bunkeren ligger vegg-i-vegg med rommet vi fant, påpeker Egon.
Etterretningstjenesten og deres virksomhet i etterkrigstiden går på mange måter som en rød tråd gjennom mange av de underjordiske rommene jeg utforsker i Oslo. Og en av de mest interessante er kanskje Blindern-bunkeren.
Underjordiske meteorologer?
«I april 1942 ble studentene ved studenthjemmet på Blindern kastet ut av nazistene. Organisasjon Todt, hvis fremste oppgave var å konstruere installasjoner og veier for den tyske krigsmaskinen, opprettet base her for sine operasjoner i nord. Deretter ble det sprengt ut en bunker som var ment som kommandosenter for Todt».
Erling Vold, en pensjonert heimevernsansatt, har studert krigshistorie i lang tid og han har dykket dypt ned i historiene om Oslo og omegns mange bunkere – deriblant Blindern-bunkeren.
– Etter krigen ble bunkeren overtatt av sivilforsvaret under navnet Kommandopost Blindern, forteller Erling.
Bunkeren ble tilpasset bruk som beredskapssenter for Meteorologisk institutt.
– Gasstette sluser ble bygget ved alle inngangene og bunkeren ble innredet for langvarig opphold av mange personer, med radiorom og avskjermet datarom − alt i tråd med krav utløst av Den kalde krigens behov.
Dette er den offisielle forklaringen.
Dette undrer grotteutforskeren Ronny Arnesen og jeg over når vi nå for andre gang har fått tillatelse til å vandre inn i denne lukkede tidskapselen 16 meter under bakken.
– Trengte de virkelig de 1200 underjordiske kvadratmeter til å spå været, undrer Ronny, og tror at her nede skjuler det seg flere hemmeligheter.
Og det kan kanskje stemme, for under mine videre undersøkelser rundt Blindern-bunkeren, dukker det opp et par underlige forbindelser til noe som ble kalt «Det grønne nettet».
«Det grønne nettet»
Telefonanleggene i Oslo var etter krigen i dårlig stand, og av den grunn bestemte myndighetene at et stabilt og ikke minst beskyttet samband som Norges toppadministrasjon kunne kommunisere gjennom, skulle bygges.
Jobben ble gitt til ingeniør Asbjørn Mathiesen. Nettet han etablerte, fikk navnet «Det grønne nettet», oppkalt etter fargen på nettets første telefonapparat.
Abonnentlisten ble stadig utvidet, og omfattet blant andre statsministeren, forsvarsministeren, og justisministeren. De øverste lederne for Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret var tilkoblet Det grønne nettet både hjemme og på kontoret.
Og Mathisen, som etter hvert ble Norges mest betrodde tekniker og jobbet for etterretningen i 40 år, koblet like godt sin egen linje på dette nettet.
Spesialetterforskere fant på 90-tallet en direkte linje fra Mathisens kjeller til etterretningssjefens bolig. På 1990-tallet oppnevnte Stortinget en egen kommisjon som skulle undersøke påstander om ulovlig overvåkning.
Da Mathiesen ble avhørt av den såkalte Lund-kommisjonen, nektet han å fortelle hvorvidt han hadde avlyttet etterretningssjefen og andre samfunnstopper. Om Blindern-bunkeren også var en del av affæren som ellers involverte avlyttede linjer og tjenestemenn med en mistenkelig agenda, er et åpent spørsmål.
Underlige historier
Jeg har drevet med såkalt urban utforskning i ti år, ofte sammen med Ronny. Vi har krabbet og vandret inn i Oslos mørke underverden og oppdaget glemte historier, ukjente bunkere og mer enn hundre år gamle tunneler. Felles for alle disse korte og halvlange utfluktene, er eventyr av høy kvalitet – og det midt i Oslo.
Under Ullevål sykehus oppdaget vi stalaktitter, i Frognerbekken en merkelig tunnel med inngang under vannet og i Cort Adelers Gate dokumenterte vi en nå revet bunker bygget av tyskerne og brukt i forbindelse med avlytting av kommunistene i etterkrigstiden.
Og så hender det en sjelden gang at de virkelig underlige historiene dukker opp:
Thor Håkon og Thorbjørn fra Oslo Underground, en organisasjon som fokuserer på eventyr under bakken i urbane strøk, har fått adgang til et stort underjordisk rom under Akershus festning – og Ronny og jeg er invitert med. Vi låser oss inn fra gaten, to minutter senere er vi omringet av fortidsminner og forfall.
– Lengden på hallen er 125 meter og den ble bygget i årene 1938 til 1940, forteller Thor Håkon. Disse karene har siden de var i begynnelsen av 20-årene latt være å bruke lørdagskveldene på puber og jentejakt over bakken, slik visse andre gjorde da de var på samme alder. De foretrakk Oslos mørke og folketomme verden under bakken.
– Denne ble gravd ut for hånd for snart 80 år siden, forklarer de og retter lyktene mot en stor senkning i rommet:
– Og i dag er det bare en håndfull mennesker i Norge som vet dette. Og vi er blant dem.
Kloakkbanden
Å finne ukjente steder, glemte historier og eventyr, utgjør en stor del av Thor Håkon og Thorbjørns motivasjon. Og her nede finner de alt.
– Følger du kloakkrøret bak denne døren et lite stykke opp gata, vil du snart passere det gamle bygget til Norges Bank, forteller de og peker på en dør.
– Bak der skjuler den glemte historien om Kloakkbanden seg.
Urban utforskning er til tider i gråsonen av hva som juridisk sett er lovlig. Vann- og avløpsetaten (VAV) i Oslo kommune har ikke vært veldig begeistret for utforskningen. Det kan man forstå, både med tanke på terror og ikke minst risikoen ukyndige løper ved å bevege seg inn i deres systemer.
Men selv om du gjør alt etter boka, søker om tillatelse, har erfaring og setter sikkerheten helt øverst, vil du mest sannsynlig likevel få et rungende nei fra etaten.
Slik har det derimot ikke alltid vært.
På 1980-tallet var holdningene i den samme etaten, som den gang gikk under navnet Vann -og Kloakkvesenet, rett og slett naiv:
I januar 1982 gikk en mann ved navn Trond fra Fredrikstad til Vann -og Kloakkvesenets kontor, og sa:
– Jeg er EDB-student på Blindern, og er opptatt av væske-bevegelsene i kloakken i Oslo og skulle gjerne hatt noen kart av dere?
En kvinnelig funksjonær ga den unge «studenten» kart over samtlige kloakkledninger- og underjordiske ganger i Oslo, som etaten hadde oversikt over. Hadde denne mannen bare vært en eventyrlysten urban utforsker, ville vi neppe hørt mer. Men slik var det ikke.
Trond hadde nemlig planer om å robbe Norges Bank.
Og kommunens vilje til å hjelpe ham var overveldende. Fra bygningskontrollen fikk han hemmeligstemplede kart over Norges Bank sin bygning. Og da han besøkte Norges Bank, fikk han etter et par småløgner en egen rundtur i lokalene med en bankansatt som guide.
Med all denne informasjon gikk Trond i gang med sine planer og det sammen med 10 andre menn. Senere skulle disse gutta bli kjent under navnet «Kloakkbanden».
Inn i Norges Bank
Påsken 1983 kjørte Kloakkbanden en Ford Transit som de parkerte over et kumlokk i Kongens Gate. På tegneserievis hadde Trond og gjengen laget et hull i gulvet på varebilen. Gutta krabbet ut gjennom hullet og ned i kummen uten at forbipasserende kunne se dem.
Vel nede i kloakken, bygde de en plattform på tvers av det tre meter brede kloakkrøret som passerte like inntil Norges Bank.
Så begynte gutta å borre.
De skulle nemlig ta seg inn i Norges Bank ved å grave seg inn i banken fra kloakknettet. Med seg under bakken hadde de 1900 kg utstyr og mat. 40 cm armert betong ble gjennomhullet før de gikk løs på fjell og leire som måtte forseres før de kom frem til bankhvelvet de antok kunne inneholde mellom 200 millioner og én milliard kroner.
Planen var at de bare skulle ta med seg 100-lapper, 1000 lapper og utenlandsk valuta. En milliard kroner i sedler med disse valører ville veid rundt 10 tonn.
Men så langt kom de ikke.
Forpurret av regnskyll
18. juli 1983 traff et voldsomt regnvær Oslo. Mannskapet ved Kloakkvesenet ble bekymret hvorvidt renseanlegget i Kongens Gate ville klare å ta unna den økte vannmengden. Én av tilsynsmennene dro derfor ut for å sjekke risten som beskytter pumpene mot fremmedlegemer.
Han ble ganske overrasket da en gummibåt kom seilende, og ikke mindre overrasket da han oppdaget at det i gummibåten lå blant annet en slaghammer, meisler og elektriske lamper.
Kloakkvesenets utsendte trodde utstyret tilhørte arbeidere fra en av byggeplassene i nærheten. Men etter å ha sjekket nærmere, var det ingen som savnet noe verktøy. Inspektører gikk derfor inn i røret, og like utenfor Norges Bank sitt bygg fant de en treplattform og i veggen av kloakkrøret; en tynn forskaling. De dunket forsiktig på det tynne støpet som sprakk.
Bak ble det avdekket et rundt to meter dypt hull på 50 x 50 cm. Kloakkbanden hadde holdt på her fra påsken 1983 til slutten av juni samme år. På den tiden hadde de kommet litt på vei, men fortsatt gjensto nærmere 16 meter å bore seg gjennom.
Kloakkbandittene forsto at dette ikke nyttet og bankrøveriet ble avlyst.
Hadde det ikke vært for det kraftige regnværet 18. juni, hadde vi kanskje aldri hørt om Kloakkbanden. For de hadde planer om å rydde opp etter seg og fjerne alle spor. Isteden fant politiet verktøy med fingeravtrykk samt andre spor, som etter hvert ledet dem til Kloakkbandens 11 medlemmer.
Alle ble pågrepet i tur og orden, men kun de fire mennene Trond, Johs, John og Jørn, som hadde vært aktive med gravingen i kloakken, ble tiltalt.
Saken havnet på landets avisforsider. Men fordi Kloakkbanden trakk seg fra ranet, ble dette av forsvarsadvokatene kalt «tilbaketreden fra en straffbar handling».
– Ikke straffbart, hevdet Fridtjof Feydt, forsvareren til den 24-årige hovedmannen bak Kloakkbanden. Alle gutta ble frikjent.
Tause
Vi har forsøkt å få kontakt med de fire Kloakkbanden som ble tiltalt. Trond fikk vi ikke tak i, Johs bare la på røret da vi ringte og de to brødrene, John og Jørn, ville dessverre ikke stille opp til intervju – til tross for at dette skjedde for drøyt 40 år siden.
Mine mange underjordiske utflukter i Oslo inneholder hverken planer om bankran eller andre pengeinnbringende aktiviteter. Og selv om NRK-serien «Valkyrien » som ble sendt for noen år siden forteller om et underjordisk sykehus og at du kan gå tørrskodd fra Carl Berner til Operaen, er kanskje ikke virkeligheten fullt så frodig … eller?
Det er nettopp det som er så herlig med urban utforskning; jeg vet aldri hva som venter meg på min neste tur i mørket under Oslos gater. Jeg vet bare at det blir et eventyr.
