kirsti om livet uten TVILLINGENE Mina og Mille
– Den gleden mange foreldre kanskje tar for gitt, er en glede jeg aldri får igjen
Vi vet alle hva som er det verst tenkelige. Å miste et barn. Kirsti opplevde å miste to samme dag.
Ved en gravstein på kirkegården i Askim, overlesset med hjerter, blomster og lys, sitter en voksen dame på et sitteunderlag. Blikket er vendt mot høstsolen, som er i ferd med å bli borte bak gult, dansende løv.
Kirsti Skogsholm (49) tar med seg posen med fyrstikker, underlaget og nye lys når hun flere ganger i uken drar for å være nær jentene sine, Mina og Mille.
Tvillingene på 16 år døde på tragisk vis søndag 8. januar for snart to år siden mens de var i barnevernets omsorg. Tilsynsrapporten som ble gjort av Statsforvalteren i etterkant konkluderte med at de to ikke fikk forsvarlig helsehjelp. Hjemmet har lest rapporten, som kort sagt sier at jentene ble sviktet av systemet.
I høst kom boken om livet deres og det er opprørende lesning.
– De var bare ti minutter unna meg da alt gikk galt. Fortsatt har jeg så mange spørsmål, sier Kirsti.
Hun har et godt smil og utstråler en slags røffhet, men også sårhet.
Da Hjemmet kommer til det nye hjemmet hennes, en leilighet hun kjøpte fordi hun ikke klarte å bli boende i huset hun og jentene bodde i, byr hun på kaffe i store krus.
Gjennom vår samtale er stemmen hennes sterk, men også på vei til å briste.
– Heldigvis har jeg en familie som er her for meg og en jobb jeg liker. Og etter at jeg sto frem, har jeg fått kontakt med andre pårørende, som både har mistet barn og som står i det samme som jeg sto i. Midt i alt som er ubeskrivelig tungt, jobber jeg med å gi mening til det meningsløse, beskriver hun.
Hvordan gå videre når du er i bunnløs sorg? På veggen i stuen henger bilder av to nydelige og glade jenter, som ligner hverandre veldig.
Kirsti har tatovert navnene deres på begge underarmene sine og der blir de aldri borte.
– De var eneggede tvillinger og veldig etterlengtet da de kom til verden. Jeg hadde hatt flere spontanaborter tidligere, forteller Kirsti, mens venstre hånd nesten umerkelig stryker over høyre underarm.
Et trekløver
I mange år fikk hun oppleve gledene av å være mamma til Mina og Mille morsomme jenter med store ressurser. Før de ble syke var de velfungerende og aktive.
– Da de var to år gamle, gikk faren deres og jeg fra hverandre. I noen år etter bruddet bodde jentene både hos pappaen og meg, men i 2016 flyttet jeg til Askim og jeg ble alene om den daglige omsorgen. Vi var et sammensveiset trekløver og hadde det veldig fint sammen, sier hun.
Da de ble store nok, begynte de på håndball. Begge elsket dyr, hest og hund især. Hjemme likte de å lese bøker og drive med håndarbeid.
– Vi er håndarbeidsdamer, sier Kirsti, og beskriver seg og dem i nåtid, for så å hente seg inn og si at Mille heklet bamser og små dyr, mens Mina strikket tovede hjertevotter på bestilling.
Hun stopper opp, smiler.
På et tidspunkt begynte de å reise på ferier til Syden. Da var Mina lederskikkelsen i «tvillingsymbiosen» og tok på seg oppdraget som reiseleder. Mille tok seg av utfluktene.
– De første årene var vi i Tyrkia, men etter hvert dro vi til Gran Canaria. Det var kos fra ende til annen. Jeg har så mange fine minner fra turene våre. En av tingene jeg har klart etter at de døde, er å fortsette å reise bort slik vi gjorde. I fjor dro jeg til Gran Canaria i julen fordi jeg ikke orket tanken på å være hjemme uten barna mine. Det ble en god løsning, så derfor gjør jeg det samme i år, sier Kirsti.
Les også: (+) Renate går aldri i bikini. Ingen spør – ingen erter. Alle vet
Utforbakke
Kort tid etter at døtrene begynte på ungdomsskolen, ble utfordringene store. Hvorfor det skjedde, er komplekst. De to søstrene var litt lubne, men ikke mer enn det. Når Kirsti tenker tilbake, ser hun at «nasjonal veiing» på ungdomsskolen gjorde noe med dem. De fikk beskjed om at de hadde en høy BMI og kanskje burde endre kostholdet?
– Da Mille begynte å gå ned i vekt, tenkte jeg først: «Ja, ja, du strekker deg litt». Men det viste seg etter hvert at det ikke var normalt, for hun ble tynnere og tynnere og til slutt spiste hverken hun eller Mina.
Kirsti forteller at hun som barn ble mobbet fordi hun var hva de andre barna kalte «tjukk», og derfor var hun oppmerksom i denne fasen. Hun fortalte om sine erfaringer til Mina og Mille. Da sa de: «Men mamma, du er jo fin!»
– Selv opplevde jeg mobbingen som skamfull og delte ikke de vonde opplevelsene i oppveksten, forteller hun.
Hjemme hos henne, Mina og Mille endret alt seg i løpet av to år. Fra jentene var 14 til 16 år var Kirsti i en unntakstilstand, i en slags kriseberedskap.
De nye vennene. TikTok videoene og selvskadingen. Kroppene som ble sultet. Skulkingen. Barnevernstjenesten, som kom inn i bildet. Og så, krisen.
Da de trengte hjelp fra det offentlige helsevesenet og ble akuttplassert, ble de på en institusjon introdusert for rusmidler de fra før ikke hadde kjennskap til. Jentene endte opp i en livsfarlig og destruktiv spiral, som de ikke evnet å forstå eller komme seg ut av.
– De ble så tynne at virkelighetsbryteren ble slått av. Selv om knoklene sto ut, så de på seg selv som tykke. Mens de var på en barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk ble Mille og Mina satt på medisiner av lege. Medisinene ga dem selvmordstanker som bivirkning. Gang på gang forsøkte de å ta livene sine. I denne prosessen fikk jeg altfor mange ansvarsroller. Jeg skulle fått lov til å bare være mamma, sier Kirsti.
Skrev dagbok
Ordene blir hengende i luften. I den fortvilte tiden begynte hun å skrive dagbok. Hun, den effektive lederen i et stort varehus, satte ord på fortvilelsen og frykten. I lang tid spiste den krevende situasjonen opp hele livet hennes. Det føltes som om systemet la skylden på henne. Det var som om de sa at hun ikke evnet å ta vare på jentene.
– Jeg er ressurssterk, selvstendig og sterk, og har stor arbeidskapasitet. Jeg har også mye kjærlighet å gi. Da Mille og Mina ble tvangsinnlagt på ulike steder, kjørte jeg til dem hver eneste dag unntatt onsdagene, som jeg trengte til alle møtene i hjelpeapparatet, forteller hun.
De fleste husker avisoppslagene søndag 8. januar 2023. «To tenåringsjenter funnet døde i Spydeberg.» Det ble skrevet at tenåringene var funnet døde i en leilighet i Østfold, og at politiet mistenkte at de hadde tatt overdose med narkotika. Helsepersonell hadde forsøkt livreddende behandling. To voksne menn ble siktet.
Samme dagen fikk mamma Kirsti dødsbudskapet til de to døtrene sine.
– Sannheten er at jeg la min lit til at jentene mine var trygge i barnevernets omsorg. Ukene før de døde, var positive og jeg følte endelig at ting var i ferd med å snu. I dag tenker jeg med gru på at de ble introdusert for rusmidler på en institusjon. Stoffet ble levert inn vinduskarmen der de bodde. Jeg er bitter. Selvfølgelig er jeg det.
Les også: (+) Siv (50) hadde gitt opp livet etter 30 år med fibromyalgi-plager. Så fikk hun en ny pille hos fastlegen
Vil hjelpe andre
I dag handler livet til Kjersti om jobben som leder på Biltema i Askim og «Mina & Mille Stiftelsen». Gjennom stiftelsen ønsker hun å gi pårørende noen å ta kontakt med når de står i lignende situasjon hun sto i. Målet er at ingen skal måtte gå gjennom det samme som henne.
Da døtrene døde, flyttet Kirsti hjem til foreldrene og bodde der i et halvt år. Huset ble solgt.
«Og så begge to, da», sa folk til henne i den bunnløse sorgen. Hva Kirsti tenker, er at om den ene hadde overlevd, så måtte hun ha belaget seg på enda en endeløs sorg, for de to var så avhengige av hverandre at ingen av dem ville ha klart å leve uten den andre.
Kirsti sammenligner den lammende sorgen med å få et massivt slag og å måtte lære seg å gå og snakke på nytt. Hun ble alene igjen, hadde mistet de to mottagerne av all kjærligheten hun bar på. Hvordan skulle hun makte å gå videre – hvor skulle hun lete etter kreftene? Raskt forsto hun at hun måtte gå på jobb for å klare å komme gjennom dagene.
– Før jeg stilte i et intervju i TV 2, var jeg sikker på at jeg var den eneste mammaen i Norge, som hadde opplevd hva jeg gjorde. Etter å ha stått frem, forsto jeg at vår historie dessverre ikke er unik. Da forsto jeg også at dette ikke var min skyld, sier hun ettertenksomt.
På gravplassen til jentene føler hun fred, og ønsker å få være i fred. Der har hun samtaler med døtrene og føler sterkt deres tilstedeværelse. «Mamma, du gjorde så godt du kunne», sier de unisont.
– Jeg tenker ofte på at de hadde opplevd fryktelig mye, til tross for sin unge alder. Ryggsekken ble tung mot slutten. Og ja, veien ville ha blitt lang og tung tilbake, det er sikkert. Men det var også positive ting, som skjedde, som at de planla å begynne å øvelseskjøre for å ta lappen. De hadde holdt seg unna rus i mange uker. Jeg holder fast i de gode tingene.
Les også: (+) Frank var nesten fire år da moren forsto at noe var galt
De gode minnene
Kirsti smiler og sier at det siste, gode minner er fra da de var hjemme for å feire nyttårsaften, bare åtte dager før de døde. Da kjørte hun «land og strand» rundt for å få tak i sushien jentene ønsket seg.
– Det var god mat, fine samtaler og raketter. Vi koste oss sammen. Men det hører også med at jeg hadde satt alarm på vinduene av frykt for at de skulle stikke av, slik de hadde gjort tidligere. Da de hadde sovnet og jeg sto i gangen og hørte sovepusten til Mille og Mina, som hostet litt, følte jeg meg lykkelig. Det var lydene fra de to, som jeg elsket. Der og da var alt bra.
Kirsti forteller at hun fortsatt går i samtaler i oppfølgingsenheten for psykisk helse i hjemkommunen, for å få bearbeidet følelser. Det meste av tiden er fremdeles fryktelig trist, og helgene er tunge å komme seg gjennom. Jentenes og egen bursdag vil resten av livet føles trist.
– Jeg tenker på alle gavene og tegningene Mina og Mille ga meg, kanskje en glede mange foreldre tar for gitt. Den gleden får jeg aldri igjen, sier hun.
Gjennom tantebarn, sørger hun for å få glede inn i livet. Søsterens sønn og datter er gledesspredere, som gir øyeblikkene mening og godhet.
– Jeg mener at livet er verdt å leve og tror at jeg en gang i fremtiden vil tenke at livet er fint, men samtidig er jeg redd for at jeg ikke skal bli ordentlig glad igjen, sier hun.
Fortsatt er det uvirkelig at de to ikke finnes mer, konstaterer mammaen mens hun igjen ser på tatoveringene sine. Både Mina og Mille hadde tatoveringer på armene. Mina hadde blomster og en slange for å dekke over arrene fra selvskading. Mille hadde en tiger. Begge hadde sommerfugler.
– Jeg var i utgangspunktet redd for å bli tatovert, men hadde gått med på at vi skulle få tatovert oss et hjerte hver. Mille et grønt, Mina et rosa og jeg et rødt. Da de døde, bestemte jeg meg for å få tatovert hjerter med deres signaturer på en arm. På den andre har jeg inskripsjonen: «Mina og Mille’n min» sammen med sommerfugler. Jeg tenker på dem som det; to nydelige sommerfugler.
Faren til Mina og Mille er informert om at denne saken kommer på trykk.
Rapport: – Sviktet
I rapporten om Mina og Mille konkluderte Statsforvalteren med at ledelsen i Indre Østfold kommune ikke sørget for at helse- og omsorgstjenesten ga Mina og Mille forsvarlige tjenester, eller at de i tilstrekkelig grad samarbeidet med andre tjenester. Kommuneledelsen sjekket ikke om tjenestene var forsvarlige.
De hadde informasjon om jentenes situasjon, men sørget ikke for at de fikk tilpasset hjelp og oppfølging til rett tid.
Sykehuset Østfold HF har brutt kravet til forsvarlig virksomhet. Det tok lang tid før jentene ble kartlagt og hjulpet, og behandlingen ble ikke tilpasset Mina og Milles behov, og de fikk ikke nødvendig kontinuitet i oppfølgingen av sine helsevansker.
Manglende samarbeid og kontinuitet i overganger, førte til uønskede brudd i behandlingen og brå avslutninger. Dette var ikke til Mina og Mille sitt beste.
Indre Østfold kommune har i ettertid iverksatt delprosjektet «Sammenhengende tjenester» for å styrke intern samhandling
og koordinering. Kommunen har også hatt møter med Kirsti Skogsholm for å hente inn erfaringer.
– Som følge av denne tilsynssaken gjør vi grep for å møte de krav og forventninger som stilles til oss. Det sier seg selv at en sak som dette beveger oss alle dypt, både personlig og profesjonelt. sier direktør for oppvekst i Indre Østfold kommune, Erik Bråthen.
