DE BLÅ SIDENE
Hjertet mitt er knust. Nå vet jeg den grufulle sannheten om mamma
Da moren min døde, følte jeg dyp sorg, men større enn sorgen var sinnet jeg følte. Helt til jeg ryddet i mormors dødsbo og fant brevene min mor hadde skrevet.
Jeg hadde flyttet hjemmefra og var i gang med studiene jeg hadde drømt om å ta fatt på, da jeg opplevde en brå og forferdelig sorg.
Min elskede mamma valgte bort livet. Slik jeg så det, valgte hun også bort meg, og sist, men ikke minst, påførte hun meg en så dyp smerte at jeg ikke på noen måte kunne tilgi henne.
Da jeg ble morløs, lette jeg med lys og lykte etter ting i min barndom som kunne ha fått mamma til å ta det valget hun tok. Problemet var at jeg ikke kunne finne en forklaring.
Jeg var elsket og sett
Riktignok vokste jeg opp bare med henne, men hun var en glad og omsorgsfull mor, som gjorde alt hun kunne for meg. Jeg var elsket og sett, og min oppvekst var på mange måter fantastisk.
Jeg fikk min barndom i en mellomstor by, og med nærhet til både besteforeldre, tanter og onkler. Pappaen min så jeg ikke så mye til fordi han bodde i et annet land, men det var ikke et traume eller et stort savn, for jeg hadde så mange rundt meg som var glad i meg.
Jeg hoppet og danset fra skolen og hjem til mormor, som hadde bakt boller og laget kakao. Når mamma var ferdig på jobb, kom hun dit og vi spiste middag sammen, hun, jeg, mormor og morfar.
På et eller annet tidspunkt husker jeg at jeg spurte mamma om hun ville ha en kjæreste, men når jeg spurte om det, sa hun at jeg ga henne all den kjærligheten hun trengte.
Min mor var en syngende og lykkelig person, som snakket mye og fant på morsomme ting. Det var takhøyde hjemme hos oss. Ikke minst husker jeg alle de rare vitsene hun fortalte. Hun elsket vitser.
Sammen med mamma kunne jeg danse på stuegulvet til høy popmusikk, eller vi kunne synge og skråle i dusjen. Jeg husker at venninnene mine syntes at jeg hadde en fantastisk mamma, som var så leken og morsom. Hun kunne «ta av» med oss barna og gjøre hele kjøkkenbordet om til et lerret vi kunne tegne eller male på.
Da jeg ble tenåring, hadde jeg en mor som forsto at hormonene herjet, og hun fortalte meg om seksualitet og grenser.
– Husk at din kropp bare er din. Ingen skal kunne tvinge deg til å gjøre ting du ikke vil, sa hun mange ganger.
Da jeg fikk min første ordentlige kjæreste, 18 år gammel, guidet hun meg til lege for at jeg skulle få prevensjon.
Slik jeg så det, hadde mamma og jeg en helt åpen dialog. Hvis jeg hadde problemer, snakket jeg med henne. Det var ingen hemmeligheter.
Da jeg kom inn på studiene jeg hadde drømt om, var hun like glad som meg.
– Nå ligger verden åpen for deg. Husk at du får til alt du vil, sa hun.
Det falt meg ikke inn at hun ville bli lei seg når jeg flyttet, for hun heiet frem mine avgjørelser. Sett i ettertid; kanskje i overdreven stor grad, for hun var nærmest manisk når hun fortalte meg hvor sterk og usårbar jeg var blitt i kraft av min flinkhet og sterke personlighet.
Bunnløs sorg
Jeg hadde vært på forelesning da jeg fikk sjokkbeskjeden om at jeg måtte komme hjem. Da jeg kom til mormor, fant jeg henne oppløst i tårer.
Hun fortalte at de hadde funnet mamma død på badet. Da jeg spurte hva som hadde skjedd, fikk jeg et vagt svar, men det ble sagt at det var hjertet. Etter noen dager fikk jeg vite at hun hadde valgt bort livet.
Da ble sorg erstattet med et voldsomt sinne. Hvordan kunne hun gjøre noe sånt mot meg?
Min bunnløse sorg ble til et raseri jeg egentlig ikke finner ord for. Det var så vidt jeg
ville gå i begravelsen til min egen mor. Jeg sa til meg selv at jeg ikke ville sørge, for det hun hadde gjort mot meg var så ondskapsfullt at hun ikke fortjente annet enn hat. Hvordan kunne hun velge døden fremfor meg?
Jeg bestemte meg for å hate min døde mamma. Når jeg sa til andre at jeg ikke hadde en mor lenger og folk sa «så trist», da sa jeg: «Vel, ikke egentlig».
Mine besteforeldre forsto at de ikke skulle snakke om mamma i mitt nærvær. Gjorde de det, ble jeg sint og stram.
I mange år unnlot jeg å besøke graven. På julaften, når besteforeldrene mine dro for å tenne lys, gikk jeg meg en tur og tenkte i bitterhet på mammas valg om å forlate meg. Jeg klarte meg bra i mitt voksne liv, til tross for dette.
Studiene ble fullført og jeg møtte en mann jeg giftet meg med. Vi fikk to barn og vi er fortsatt en familie. Jeg fortalte selvfølgelig ham min versjon av mammas død.
– Hun var glad og lykkelig og vi snakket om alt. En mor gjør ikke det hun gjorde mot meg, sa jeg.
I begynnelsen forsøkte han å si at det kunne være grunner jeg ikke visste om, men jeg ville ikke lytte, for jeg visste alt om henne.
Mine besteforeldre visste også alt og heller ikke de forsto noen ting. Med andre ord fantes det ingen unnskyldning.
Les også (+): Her er jeg, 70 år, forelsket og så sjalu at jeg kunne kverket henne
Misbrukt
Det var da mormor døde, at mitt sinne transformerte seg til den sorgen jeg burde ha følt gjennom årene.
Som eneste barnebarn ryddet jeg boet og fant brev min mor skrev til sin mor. De handlet om min oldefar, mormors far. Han hadde misbrukt moren min seksuelt gjennom hele hennes barndom.
«Jeg forstår ikke at du fortsatt dekker over det», skrev moren min. Tydeligvis ville ikke mormor ta inn over seg det som hadde foregått, mens min mor var på ferie hos sine besteforeldre.
Da jeg leste brevene, var det som om magen ville vrenge seg. Brått forsto jeg at min mor hadde båret med seg en sorg jeg ikke visste om, som ble for vanskelig å bære fordi hun ikke fikk støtte av sine foreldre. Ikke nok med det. Jeg fant et brev fra en lege, der hun fikk en diagnose. Manisk depressiv, sto det.
Jeg var blitt voksen og brått ble den intense og overlykkelige mammaen min en manisk person. Hun gjorde alt hun kunne for å holde meg glad. Hun brukte opp kreftene sine på å gi meg en normal barndom. Da jeg flyttet ut, ramlet hun sammen som en korthus.
Det skulle gå rundt tyve år før jeg gikk på graven til moren min første gang.
Mannen min ble med meg da jeg sto foran gravstøtten og hvisket: «Unnskyld». Der og da visste jeg at min mamma var fantastisk fordi hun hentet krefter hun ikke hadde da jeg var barn. Av hensyn til meg, holdt hun seg fungerende og glad. Hun elsket meg.
Der og da var hjertet mitt knust.
Da hun tok det uforståelige valget var alt sannsynligvis mørkt. Hun tenkte helt sikkert at jeg var så sterk at det ville gå bra med meg. Det hadde hun jo også rett i, for hun ga meg styrke til å stå i livet. Det livet hun ikke taklet selv.
Jeg er glad for at kjente personer og andre det siste året har snakket åpent om selvmord. Det er viktig å åpne opp om at det skjer. Det er også viktig å synliggjøre at livet er vanskelig for alle. Ved å snakke om det, kan vi hjelpe hverandre.
Jeg skulle ha ønsket at min mamma fortalte meg om overgrepene. Hadde hun gjort det, ville jeg ha støttet og hjulpet henne. Hun brukte så mange krefter på å skjule hva hun bar på at det må ha kostet enormt mye mentalt.
Lykkeligvis for meg er jeg ikke lenger sint eller bitter. Vi har gått inn i et nytt år og endelig tenker jeg på mamma med kjærlighet og savn. Men først og fremst takker jeg for den oppveksten hun ga meg. Hun var et stort menneske.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle
Denne saken ble første gang publisert 28/07 2021, og sist oppdatert 18/08 2022.
