natteravn
Astrid har vært natteravn i 30 år. Hun har et klart budskap om dagens unge
Natt til lørdag er alltid hektisk i Tromsø. Kledd i gul jakke, ruslende rundt, er Astrid (79) blitt et bilde på trygghet. I 30 år har den barnløse pensjonisten vært en avholdt natteravn.
– Du velger selv om du vil gjøre en forskjell for noen. Om du er så heldig å være frisk, har du noen muligheter, til og med om du har noen vondt’er her og der. Det er ditt valg om du setter deg ned og lar kropp og sinn visne.
Mottoet er Astrid Johansens, og hun lar definitivt ikke alderdommen stoppe seg. I Ishavsbyen er hun kjent som en dame som sier ja til alt. Selv om hun nærmer seg 80 år.
– Livet blir ikke alltid slik du drømte om, men det kan likevel bli flott, konkluderer hun med latter i stemmen.
Drømmen om barn
Hun har alltid elsket barn. Allerede som jentunge, da hun leste om adopterte barn fra Colombia, visste hun at hun ville adoptere ti. Egne barn var det største ønsket hele veien.
– Men slik ble det ikke. Jeg mistet et barn sent i svangerskapet og det ble ikke en sjanse til. I starten var jeg veldig bitter, for jeg jobbet på Boligkontoret i Tromsø og så kvinner, som hverken ville eller kunne ta vare på et barn, men som likevel ble mødre. Det føltes urettferdig, minnes hun.
Det var moren, som sa at hun ikke fikk tenke sånn, og hun gikk videre. Og i årene siden har Astrid gitt glede til eget liv gjennom å være en ressurs for barn og ungdom i hjembyen.
– Hadde jeg vært ung i dag, ville jeg ha kunnet adoptere, selv om jeg var enslig. Det gikk ikke den gangen. Nå tenker jeg ikke på disse tingene lenger. Jeg har «en hel haug» med tantebarn, som jeg har fått følge og har nær kontakt med, og som er til stor glede. Og jeg fikk bli «Mommo» til slutt, til en gutt som trengte en ekstra person i livet sitt. Alt i alt har jeg vært heldig, poengterer hun.
Les også: Ronny gikk fra å være politimann til å bli kriminell. Det søsteren hans gjorde, endret alt
Vil være travel
Å snakke med mennesker, som alltid drar ting positivt, gjør noe med deg. Du føler deg på et vis lettere, gladere. I samtalen med Astrid er det sånn.
– Jeg har «alltid» bodd alene. Familielivet ble det ikke noe av. Heldigvis synes jeg ikke synd på meg selv, oppsummerer hun.
Hun vokste opp med fem søsken i en familie, der de ble lært opp til å ta vare på hverandre.
– Det var en annen tid, ikke narkotika og kanskje ikke så mye press på å prestere og se bra ut. Jeg meldte meg inn i NGU, Norges Godtemplar Ungdom, helt tilfeldig,og smakte ikke alkohol. Men vi danset til levende musikk og gjorde alt det andre ungdommer gjorde.
Da hun var tenåring var livet så travelt at hun løp fra et sted til et annet nærmest hele tiden.
Hun deltok på håndarbeidsdagene til kommunen, dro derfra til Turnhallen for å rekke turntimen og i full fart derfra til Frimisjonens ungdomsklubb.
– Det må ha farget meg, for jeg liker fortsatt å ha det travelt, sier ler hun.
Øver balanse
Da Hjemmet snakker med Astrid, har hun booket hele uken til kurset «Sterk og stødig», som handler om balanseøvelser. Disse skal hun lære videre til andre.
– Jo eldre du blir, jo viktigere blir det å øve på balansen, minner hun om.
Hun ble natteravn for 30 år siden, mens hun fortsatt var i full jobb på Boligkontoret. Bymisjonen etterlyste frivillige, som kunne tenke seg å vandre i gatene for å trygge de unge på kvelds- og nattetid i helgene.
Natteravn-ordningen handler om å være til stede for barn og unge når de ferdes ute på kvelds- og nattetid, ta ansvar og vise medmenneskelig omsorg når de trenger det.
– Jeg meldte meg. De første årene dekket vi lett både fredag og lørdag. I dag sliter vi med å få foreldrene med. For min egen del er natteravn-oppdraget en glede. Jeg lærte mye om rus gjennom jobben jeg hadde. I møtet med rusavhengige, er jeg derfor ikke redd. Som natteravn skal jeg være venn med de vi møter, så det oppstår ikke konflikter. Det er politiet, som tar seg av lov og orden, forteller hun.
Les også: (+) Når Katti er i tenårene, setter hennes ulykkelige mor seg på sengekanten og forteller henne noe i dyp fortrolighet
Gode klemmer
Klemmene hun får av de unge. Fortroligheten hun føler når hun møter en bedugget, ung jente med kjærlighetssorg, som vil låne en skulder å gråte på. De gode ordene fra de unge, som kjenner henne igjen.
«Astrid, da jeg så den gule jakken din ble jeg så glad», kan de si. De ordene betyr så utrolig mye og gir mening.
Det hender at hun må ringe politi, ambulanse eller foreldre. Hun har erfart at ikke alle foreldre takler like bra å få høre at poden har drukket seg for full eller er i kategorien «sanseløs».
Klokken tre om natten er «vakten» ferdig. Da kjører hun hjem alle de andre ravnene, som ikke har bil. Rundt halv fire på morgen går hun inn i eget hjem, og ikke alltid er det like lett å legge seg for å sove. Inntrykkene fra sentrum sitter i og hun må tenke litt før trøttheten kommer.
– Jeg tenker ofte på hvor mye det gir meg å ta vare på alle de flotte ungdommene. De unge har fått et ufortjent dårlig rykte. Aldri har jeg fått så mange klemmer som etter at jeg begynte som natteravn, sier hun.
Det hører med til historien at hun går ikke-organisert natteravntjeneste i eget nabolag for å sikre at de unge der har en voksen tilgjengelig, om det trengs.
Les også: Jenny er 11 år og driver med håndball, hest og klarinett. Så rakner livet
Hundepasser
Da hjertevarme Astrid for noen år siden bestemte seg for at hun hadde hatt sin siste katt, ble hun fast hundevakt for staffen Milo, som nå er tolv år. Han her hennes firbente skatt.
– Jeg har et godt og meningsfylt liv.
79-åringen håper at hun gjennom intervjuet i Hjemmet kan motivere andre til å bli en frivillig, til glede både for andre og seg selv.
Hun stiller opp på dugnader for barn i fotballen, har hatt ansvar for skihytta i mange år, har sittet i styret til borettslaget hun bor i, er leder for Velforeninga, oppsøker ensomme eldre, hjelper dem og drar dem med på ulike tilstelninger.
– Vi har mange ganger lurt på hvor hun finner energien og tiden. Hun er tilgjengelig klokka fem på morgenen og klokka 24 på kvelden, sier Henning Norbakken, som bodde i samme borettslag som Astrid.
