Slik fikk Vibeke livsgleden tilbake
Vibeke sluttet å le. Gleden, matlysten og søvnen forsvant. Så forsto hun hva som var galt
Kroppen streiket, og Vibeke ble sendt til skanning av hjernen og til en hjertespesialist, men resultatene kom tilbake fine. Da hun skjønte problemet, hjalp hun seg selv tilbake til livet.
– Jeg bet tennene sammen til tross for at jeg var fullstendig utslitt. Gleden var forsvunnet, og det samme hadde matlysten. Etter hvert ble det vanskelig å puste, og jeg klarte ikke å sove om nettene, sier Vibeke Marie Tobiassen (55).
– Jeg hadde sluttet å le, og det var ingenting jeg kjente at jeg likte å gjøre. Alt var et ork. Til slutt eksisterte jeg bare. Kroppen streiket, og jeg ble sendt til skanning av hjernen og til en hjertespesialist.
Vanskelig å puste
Vi treffer Vibeke på Løkholmen i Arendal. Foruten noen som lufter hundene, er hun alene om å nyte vinterens svar på sørlandsidyll i havgapet.
Til tross for at snøen laver ned, har Vibeke badedrakt under boblejakken og et par lag med ull.
I perioder har hun badet i sjøen daglig, men nå er det en gang i uken.
– Det er kaldere i luften enn i vannet, sier den sporty 55-åringen.
Vibeke utstråler livsglede og er på et godt sted, men har jobbet målrettet for å komme dit. For snart fem år siden sa kroppen hennes stopp.
Hun har invitert oss inn i det koselige sørlandshuset hun deler med mannen Terje, der begge barna er oppvokst. Vibeke fyrer i peisen, tenner stearinlys og serverer en fargerik salat.
Alvorlig bilulykke
12 år før Vibeke ble syk opplevde hun, mannen, barna og svigerforeldrene en alvorlig bilulykke. En dame, som fikk et illebefinnende da hun kjørte, frontkolliderte med familien.
– Damen døde, og vi seks havnet alle på sykehus. Det kom ett helikopter og fire ambulanser til ulykkesstedet, forteller Vibeke.
Det første døgnet var kritisk for Vibeke, som brakk brystbenet ved siden av hjertet, samt kragebenet og i tillegg skadet balansenerven.
– Jeg skjønte ikke hvor kritisk det var, der jeg lå sammen med barna mine i sykesengen – og mannen min ved siden av, sier hun.
Etter ulykken ble Vibeke 60 prosent ufør.
Les også: Heidi opplevde marerittet: – Det ble stummende mørkt
Mange jern i ilden
Tobarnsmoren har vært prest og menighetspedagog i Den norske kirke i over 20 år. De siste årene før kroppen sa stopp, jobbet hun med trosopplæring.
– Å skulle gjøre alt som var forventet i jobben i en 40 prosent stilling, gikk ikke. Det endte med at jeg arbeidet mye frivillig i tillegg.
- Å jobbe med egenkjærlighet, gjør deg klar over din egen verdi. Å lære å like deg selv, setter deg også i stand til å sette gode grenser, og gjør deg bevisst på hva du virkelig vil med livet – og hva som gir deg glede.
- Kjenn på takknemlighet. Kroppen har bare plass til en følelse av gangen, så når du har det vanskelig, kan du øve deg på å kjenne etter hva du tross alt er takknemlig for. Det vil fylle kroppen med en god følelse.
- Lær å bli tydelig overfor deg selv og andre: Hva vil du? Hvor mye orker du? Lag gjerne en timeplan!
Sammen med mannen ledet Vibeke familiearbeidet i menigheten, i tillegg til at hun var ansvarlig for høstbasaren. På toppen av det hele var tobarnsmoren engasjert i KFUK-KFUM og arrangerte barnefestivaler og leirer.
– Jeg jobbet altfor mye, samtidig som datteren min ble syk og diagnostisert med ME (myalgisk encefalopati, red.anm.). Det er kronisk utmattelsessyndrom.
Vibeke forteller at hovedsymptomet er PEM (Post-Exertional Malaise), som betyr at utmattelsen som følger med sykdommen, kan forverres etter en aktivitet.
– ME gir langvarig utmattelse, og legene fortalte datteren min at det er en alvorlig sykdom, samtidig som de sa at det ikke var noe konkret de kunne gjøre for henne, sier tobarnsmoren.
Det finnes ingen foreldrehjelp når et barn får ME, og Vibeke brukte lang tid på å finne ut av hvilke rettigheter familien hadde.
– Jeg ville sikre at datteren vår skulle ha det best mulig.
Presset seg til det ytterste
Da datteren ikke lenger klarte å gå på skolen, fant Vibeke og Terje en måte å takle det på.
– Vi vekslet på å være hjemme med henne og på jobb og gjøre det vi måtte utenfor hjemmet. Det gikk en stund. Så kom pandemien og full isolasjon. Jeg ble frustrert og ikke minst redd for datteren vår, som ikke var vaksinert. Jeg hadde allerede presset kroppen til det ytterste, og har i ettertid forstått at overgangsalderen inntraff samtidig som koronaen. Det gikk ikke lenger, og jeg ble sykemeldt, forteller Vibeke.
Legene og spesialistene fant ingenting.
– Jeg var glad de ikke fant noe, men det hjelper jo lite når kroppen ikke vil, sier 55-åringen, som opprinnelig er fra Bergen.
Den berømte oksygenmasken
Kroppen var utslitt på alle måter, og Vibeke hadde vanskelig for å puste.
– Jeg begynte hos en refleksolog, som sa at jeg pustet feil. Diafragma, pustemuskelen min, var låst. Jeg pustet bare her oppe, sier hun og legger hånden på halsen.
Sammen med refleksologen jobbet Vibeke blant annet med å få pusten ned i magen.
– Refleksologen sa jeg var som en løk. Så snart vi fikk bukt med et lag, var det et nytt lag jeg trengte å jobbe med.
Noe som var krevende, var at «alle» rundt henne var så opptatt av at hun måtte ta vare på seg selv.
– De snakket om den berømte oksygenmasken, men jeg var for sliten til det. Jeg var forbi det stadiet at jeg kunne ta vare på meg selv – samtidig som jeg måtte være sterk nok til å ta vare på datteren min.
Etter hvert begynte Vibeke i terapi hos en psykomotorisk fysioterapeut.
Her fikk hun satt ord på at det ikke var rart at kroppen hennes var utslitt.
– Jeg trengte å snakke om dette. Det hjalp meg i prosessen, både for å bli mer bevisst og for å kunne gjøre noen grep, sier Vibeke, som var sykemeldt i til sammen 52 uker.
Det var til god hjelp at denne fagpersonen var tydelig.
– Da alt fløt, og jeg ikke hadde ork til noe, ga hun meg helt konkrete beskjeder. Hun ba meg kjøpe blomster jeg likte selv og sa jeg skulle tenne stearinlys for min egen del, forteller Vibeke.
Les også (+): Gunhilds ord rystet hele Norge:– Stormen rundt meg har ennå ikke stilnet helt
Jakten på glede med Björg Thorhallsdottir
En dag Vibeke skrollet på sosiale medier, dukket det opp en reklame for et ettårig kurs, Destinasjon Glede, som kunstner Björg Thorhallsdottir sto bak.
– Reklamen dukket stadig opp i feeden og fanget oppmerksomheten min. Jeg tenkte at det kanskje var meningen, men syntes samtidig det var for dyrt med 4400 kroner. Heldigvis nevnte jeg det for Terje, og før jeg var ferdig med å fortelle, sa han at det var klart jeg skulle være med på dette. Han sa at det absolutt ikke var dyrt.
Vibeke fikk med seg både moren og søsteren sin også på det ettårige kurset, der målet var å finne mer livsglede.
– Jeg meldte meg også på en lokal kollokviegruppe i regi av kurset. Jeg hadde takket nei til alt som var sosialt i mange år og trengte å utvide nettverket og få noen venner utenom jobb. Første gang vi møttes, satte jeg meg helt bakerst og gjemte meg bak et munnbind. Jeg fortalte at jeg ikke hadde mulighet til å delta på noen av reisene, forteller Vibeke.
I løpet av ett år med Destinasjon Glede arrangeres det turer både innen- og utenlands.
– En av damene i kollokviegruppen sa at om noen trengte å komme seg litt bort, så var det nok nettopp meg, sier Vibeke.
– Kjente dere hverandre?
– Nei, men hun så meg.
Ble gladere
I løpet av kurset begynte tobarnsmoren å jobbe med egenkjærlighet.
– Jeg lærte å lytte innover. Å høre på min egen indre stemme. Ikke bare lytte utover, slik jeg alltid hadde gjort. Det var uvant. Jeg jobbet med å endre vanene mine. Blant annet begynte jeg å tenne stearinlys, drikke kaffe og ta litt tid for meg selv på morgenen. Jeg begynte også å bade i sjøen hver dag. Og så skjer det at jeg reiser på flere turer. Tre helger er jeg borte … Jeg som ikke hadde trodd at jeg noensinne kunne reise hjemmefra, forteller Vibeke med et stort smil.
– Hvordan gikk det?
– Det var godt for meg. Familien min merket også at det gjorde noe med meg. De så at jeg ble gladere og hadde det bedre. Da året var omme hadde datteren min snakket med mannen min om at de ville melde meg på Destinasjon Glede ett år til.
Fra kursdeltager til sjef
Til Norsk Ukeblad sier ektemannen Terje at det beste for ham var å se kona bli oppmerksom på små og store gleder i livet igjen.
– Destinasjon Glede har betydd enormt mye for Vibeke, og det har hele familien nytt godt av. Vibeke har fått mye å engasjere seg i, som den engasjerte personen hun var – og igjen har blitt. Dessuten har hun fått mange nye venner, både her i Arendal og ellers i landet, sier Terje.
Like før jul sluttet Vibeke i Den norske kirke og begynte som daglig leder i Destinasjon Glede.
– Det jeg opplevde har vært livsendrende, så da Björg Thorhallsdottir ringte og spurte, tenkte jeg at det å få lov til å jobbe med noe som har betydd så mye for meg, ville være godt. Som prest har jeg jobbet mye med sjelesorg, noe som også er nyttig å ha med seg i oppfølgingen av kursdeltagerne, svarer Vibeke, som tidligere drømte om å bli sykehusprest.
Hun legger til at det føles fint å jobbe med mennesker med alle slags bakgrunner, i ulike aldre og med forskjellige religioner, yrker og politiske ståsteder.
Takknemlighet
– Hva var det viktigste du selv lærte?
– Kanskje det å være takknemlig. Jeg lærte at kroppen bare har plass til en følelse av gangen. Når jeg har hatt det krevende, har jeg øvd på å tenke på hva jeg er takknemlig for. Slik tar jeg med meg takknemligheten videre inn i natten. Bevisstheten rundt hva slags følelse jeg vil ha i kroppen, har vært livsendrende.
Vibeke opplever at hun har klart «å lande» i sitt eget liv.
– Livet skjer hele tiden. Det å beholde troen på at det blir bra igjen når livet er krevende, har hjulpet meg. Jeg håndterer det vanskelige og vonde på en helt annen måte enn før. Fire dager etter at jeg begynte i den nye jobben, ringte mamma og sa at pappa lå for døden. Tapet av pappa ville vært så mye vanskeligere å takle for bare noen få år siden. Nå har jeg andre verktøy til å håndtere livskrisene, sier Vibeke.
55-åringen har begynt å løpe, og nylig løp hun Oslo Maraton sammen med både sønnen sin og Björg Thorhallsdottir.
– Han løp ti kilometer på 32 minutter, mens Björg og jeg brukte litt lengre tid. Da han var i mål, løp han tilbake og møtte Björg og meg. Han motiverte oss til å komme i mål. Og vi klarte det!
