fant hverandre da de var i 60–årene:
Arild (76) fridde til Kirsti (75) på første møte
Arild (76) tok sin avdøde kones bønn om å finne seg en ny kvinne på alvor. Omtrent samtidig tok fraskilte Kirsti (75) mot til seg i håp om at det var mulig å oppleve kjærlighet igjen – selv i «bestemor-alder».
Oslo, mars 2012: Kirsti Nordbyhaug Engh hadde bodd alene i 10 år etter skilsmissen, men var god venn med eksmannen, faren til deres to kjekke sønner, som har gitt dem fire herlige barnebarn.
Selv om eksen hadde flyttet til Valdres, ymtet hun innpå: «Kanskje vi skal prøve på nytt?» Tanken på å gå alderdommen i møte alene var stusslig. Han syntes ikke det var en god løsning, han mente de hadde det bedre som venner.
Livet til den livlige 63-åringen var fylt av familie, venner og interesser. Alt fra å dirigere et kor til å holde seg fysisk aktiv.
Tross alt var hun en av de første til å starte med aerobic på 80-tallet i hovedstaden, Kirstis Jazzgym på Kjelsås, som ble til et større treningssenter.
Hun vet at trening og sosial moro lar seg kombinere. Hver vår siden 1991 har hun arrangert sykkelturer for nordmenn i alle aldre på Kreta, og på høsten jente-treningsturer.
Nei da, hun klaget ikke. Aldri. Hennes nærmeste har det med å si: «Du er alltid så blid og positiv, Kirsti».
Det føltes likevel som noe manglet, eller rettere sagt én spesiell. En kjæreste å glede seg over livet sammen med, men absolutt ikke en sofagris!
Og helst en med troen på at det er ennå mulig å oppleve romantisk kjærlighet.
På nettet fant hun en «møteplass». Kirsti skrev noen ord om seg selv og la ved et bilde – et som viste den nyeste blåveisen i ansiktet.
«Det bør jo være ærlig», mente hun og lo av seg selv. «Sannheten er jo at jeg innimellom kan være litt klønete».
Hun tenkte at han som svarte på et slikt «frieri», han vil jeg like.
Falt pladask
Hvaler, mars 2012: Arild Engh var nylig blitt enkemann. De siste fem årene hadde han pleiet sin kreftsyke kone. Mot slutten var hennes bønn til ham: «Finn deg en ny dame å leve med».
«Kanskje jeg burde følge rådet?» slo det ham et par måneder senere.
Han fant tilfeldigvis frem til samme nettsted som Kirsti.
Arild skrev at han kom fra Fredrikstad, men hadde som ivrig seiler valgt å flytte til sjøparadiset Hvaler. Han fortalt om kona som døde, men nevnte også at han hadde en skilsmisse bak seg.
I det ekteskapet fikk han to sønner – som igjen hadde gitt ham barnebarn (nå syv).
«Jeg har mange å være glad i, men savner en sprek, aktiv og positiv kjæreste».
Innlegget hans skal vise seg å få en skyhøy match med en kvinne fra Oslo.
– Jeg håper at matematikken stemmer, skriver han muntert til Kirsti.
De begynner å maile hverandre, og håpet stiger, de går over til å ringe.
«Jeg synes vi bør møtes», foreslår han, og Kirsti er enig.
Begge kjenner at den andre får det til å kile litt i magen, og tenker at dette lover godt.
På sankthansaften blir hun invitert med på en seiltur. Møtet mellom dem overgår all forventning. Kirsti og Arild faller pladask for hverandre.
Hver dag er en fest
Asmaløy våren 2024: Idet vi ankommer hjemmet deres på Hvaler, danser krystallene ned fra himmelen. Det som skal bli en minnerik dag ved sjøen, oppleves til tross for væromslaget som en lys vårdag.
Sjelden har vi møtt et rausere par med et forfriskende syn på livet.
– Tok dere med badetøy? Hvis ikke har jeg et par nye badedrakter til låns, sprudler Kirsti.
Det er ikke snakk om isbading. I nybygget ut mot terrassen har ekteparet et svært boblebad, stort nok til å svømme motstrøms. Deilige 35 grader frister.
– Vil dere først ha mat? tilbyr Arild.
Familiens søte hund, Tiko, ser ut til å like det forslaget. «Mat?» Han tasser sporenstreks mot spisestuen.
Ekteparet har på forhånd spurt om vi liker reker. Bordet bugner av fristelser.
– På Hvaler spiser vi mye sjømat, slår Kirsti velkomment fast.
– Smak også på Arilds spesielle salat med reker. Litt bobler hører til, ja?
De ser på hverandre og smiler lurt.
– Hver dag er en fest sammen med Kirsti, sier Arild flørtende.
– Vi har akkurat feiret hennes 75-årsdag, men den alderen stemmer jo ikke. Kirsti er leken, morsom, omsorgsfull og fremdeles verdens flotteste jente.
Og slik kunne han ha fortsatt.
– Det er ingen tvil om at jeg er en veldig heldig mann.
Livets gaver
Komplimentene får Kirsti til å vri seg litt keitete.
– Jeg rødmer nesten, innrømmer hun og ler dem ungdommelig bort.
Hun innrømmer at det føles lettere å gi enn å ta imot godord.
– Apropos alder, Wenche Myhre gikk to år over meg på grunnskolen. Hun er en dyktig artist, morsom og livlig, og fremdeles like vakker. Jeg ser opp til at hun ikke er flau over de synlige sporene ved det å bli gammel. Hun sa en gang: «Jeg har jobbet hardt for rynkene mine og er stolt av dem». Det er ord jeg prøver å ta til meg.
Vi lærer fort at dette paret ikke pynter på sannheter.
– Det hender nemlig at Kirsti er litt bekymret for rynkene sine, røper Arild.
– Da pleier jeg å si: «Du har vakre smilerynker over hele fjeset». Kirsti er jo et eneste stort smil – stort sett.
Igjen humrer de av latter.
På et av de mange kortene hun fikk til bursdagen, sto det: «Din nye alder kler deg».
– Det er ikke til å komme utenom at mange av oss er opptatt av alder, poengterer hun.
– På den annen side, i 2024 er heldigvis ikke lenger det å bli 75 år urgammelt.
– Kirsti, det sto også på kortene: «Du er en fryd for oss alle. Vi er takknemlige for å ha deg i livene våre». Det er store ord som slett ikke alle får som gave – uansett hvor langt et liv.
Hun nikker rørt.
– Og hvis det livet du og jeg har skapt sammen, Arild, kan være til inspirasjon for andre, vil det være nok en fantastisk gave.
La oss spole tilbake til deres første møte, ytterst i den vestre skjærgården på Hvaler.
Les også: (+) Etter den dype sorgen, tok livet en ny vending for Terje
Flere frieri
– Det var sankthansaften og vi skulle seile ut til Kosterøyene, forteller hun smilende.
– Jeg hadde aldri satt føttene i en seilbåt og var spent både på det og mannen. For sikkerhets skyld avtalte jeg med en venninne, som tilfeldigvis var hyttenabo med Arild, at om det skar seg, kunne jeg ringe henne.
Det ble ikke nødvendig.
– Se på ham, sier Kirsti, ser smilende mot mannen og fortsetter:
– Han er jo så kjekk og så snill. Sankthansaften forløp som en drøm, og dagen etter fridde Arild!
– Hallo, jeg fridde med én gang du kom. Du rakk bare å komme halvveis opp i trappen her, korrigerer han.
– Jeg var like skråsikker som jeg er nå. Du overgikk til og med mine høye håp.
Han får et ertende glimt i øynene.
– Jeg var forresten en luring på den første seilturen. Kirsti hadde nevnt at hun elsker musikk, ja, vi gjør begge det, altså, så jeg spilte Vivaldi for henne.
Han skoggerler.
To år senere, sommeren 2015, var de klare for bryllup.
– Da hadde Arild fridd utallige ganger, røper hun.
– Ja, for selvsagt sa jeg ikke ja med én gang!
Hver eneste dag i to måneder fridde han.
– I et fly over Sveits forlovet vi oss, forteller han fornøyd.
Bryllupet ble en staselig fest med storfamilien og venner invitert. Den vakre bruden var for anledningen kledd i en nydelig champagnefarget, fotside kjole.
– Vi giftet oss i Maridalen kirke hvor min farfar var født og oppvokst, forteller hun.
– Bryllupsfesten ble holdt på Voksenåsen hotell. Det var moro å vise frem Oslos aller beste side, både det landlige- og det urbane fra utsikten i Holmenkollåsen. Det var mange gjester som ikke hadde den kjennskapen til den flotte hovedstaden vår.
– Arild og jeg har allerede delt mange vakre øyeblikk. Å gifte seg troner øverst, sier hun med tårene funklende i de varme, brune øynene.
– Å gifte seg som godt voksen føltes annerledes. Begge er nok mer bevisste på hvor velsignet heldige vi er. På søken etter kjærligheten hadde vi statistikken imot oss, men opplevde at det fremdeles er mulig å oppnå den lykken. Gi det minst ett forsøk.
Ryddig økonomi
De bor idyllisk til, bare et steinkast fra havet.
– Kirsti starter som regel dagen med en dukkert, forteller Arild.
– Utendørs, ja, vi starter når vanntemperaturen kryper over to desimaler, fra april til september, føyer hun til.
– Ofte sammen med naboene i Vikerhavn, som er de skjønneste.
Å flytte til Hvaler var et stort steg for Kirsti.
– Jeg har barn og barnebarn både i Oslo og Drammen, som jeg vil se mest mulig. I tillegg dirigerer jeg fortsatt Kor Aktivum på Kjelsås og Kammerkoret Utsikten i Grefsen kirke. I tillegg har jeg også startet et demenskor på Kjelsås. Det blir mye pendling.
Arild gjorde det likevel lett for henne å flytte.
– Han lovet – og holdt: «Hos oss skal det være plass til både familie og venner – når som helst». Sammen har vi lagt til rette for det. Så jeg kjøpte meg inn i huset hans. Barnebarna har et «gamerom» hvor de stortrives. Vår dør er åpen for alle.
– Kona mi knytter vennskapsbånd overalt. Hun ble raskt en kjær innflytter i nabolaget. Du kan ikke unngå å bli i godt humør av Kirsti.
Da de giftet seg, hadde de også fornuften med inn i ekteskapet.
– Vi sørget for at alle rettslige papirer er i orden. Blant annet at den som lever lengst, får sitte i uskiftet bo, sier Arild.
De er enige om at det er klokt med tanke på hverandres barn og barnebarn.
– Men, understreker Kirsti, – i dag anser vi dem alle for å være vår familie. Til vårt hell kommer alle utmerket overens.
Les også: (+) Jeg er over 80, forelsket og er blitt samboer. Barna mine tror det er noe galt med meg
Meningsfull bryllupsgave
Siden de gikk inn i ekteskapet med dobbelt opp av det meste, ble bryllupsgjestene i stedet for personlige gaver oppfordret til å donere et beløp til et barnehjem i Brasil. En fortsettelse av et innsamlingsprosjekt Kirstis nå avdøde søster Birgitte startet.
– Birgitte hadde besøkt barnehjemmet i Rio, som var tuftet på frivillighet, og ønsket å hjelpe dem. Dessverre døde hun før hun kom i gang, men under begravelsen ble det samlet inn et større beløp til barnehjemmet.
To av barnebarna til Kirsti er halvt brasilianske. Under et besøk hos deres slekt i Brasil har hun og Arild besøkt barnehjemmet i Rio de Janeiro.
– De tar vare på barn med handikapp, som fattige foreldre ikke har råd til å ta hånd om. Bryllupsgaven vår ga dem mulighet for å utvide, supplerer Arild.
– Med Kirsti er det alltid et meningsfylt prosjekt å rette fokuset mot.
«Pass deg for å bli sær!»
De kan fremstå som et drømmepar, men Kirsti og Arild er tydelige på at de begge har forskjeller og uoverensstemmelser, nå og da.
– Mal ikke forholdet vårt helt rosenrødt, ber Arild.
– Tross alt har vi et langt liv bak oss, da er det viktig å være ekstra tilpasningsdyktig. Som du hører, prater begge på både inn- og utpust, ler han.
– Selvsagt har vi hatt våre krangler, eller diskusjoner. Jeg tror det må til for å skape et harmonisk samliv. Nå kan vi stoppe midt i en heftig prat, le og si: «La oss starte på nytt, som bestevenner!»
Han har et råd til andre eldre: Pass deg for å bli sær!
– Som min avdøde kone rådet: «Se opp og fremover».
– Jeg har jobbet som entreprenør og var mistenksom på folk. Da jeg møtte Kirsti, skrellet det av meg. Hun reddet meg fra å bli en sur, gammel kæll. Kirsti ble et frisk pust.
Han nevner at noe av det han setter stor pris på, er de sene kveldene når de legger planer.
– Alt fra bursdagsfesten din til hvilken ny kjøkkenløsning vi skal velge. Her tenkes det ikke på at livet er for kort, men på alt mulig annet. Det er så fint!
Blikkene de veksler, sier alt.
– Det hører med til historien at Arild og min eks har blitt veldig gode venner, og jeg har en god dialog med hans første kone. Det gjør livet enklere for alle. Det er viktig å legge godviljen til. Vi har blitt oppriktig glad i de menneskene hver av oss har brakt inn i samlivet.
Vi er ved slutten av et deilig måltid og en berikende prat. Flasken med bobler er tom. Vil vi ha mer? Vi ler. Smittet av deres glade tone.
– La oss ta en titt på seilbåten før dere reiser, foreslår Arild.
Også utendørs skinner nå solen.
Hånd i hånd går de ned mot brygga, mens hun forteller at han alene har pusset den opp.
– Jeg gleder meg til en ny seilersesong med gutten min, sier hun kjærlig og kysser ham.
– Fine knerten min, responderer han ømt.
Da vi takker for oss, oppsummer de sin kjærligheten med én setning:
– Sammen lever vi det livet vi drømte om å dele med en annen.
