98 år og fortsatt sprek
Inger Grethe er 98 år og nyter hver dag: – Jeg har ikke sturet én dag siden jeg ble alene
Inger Grethe pynter seg hver dag og unner seg rett som det er en ny kjole eller bluse. Hun danser fortsatt et par dager i uken og sier ja takk til det meste.
Firemannsboligen står hvit og flott, akkurat som den gjorde den gangen Inger Grethe Evensen og ektemannen Arne sammen med tre andre par bygde den tidlig på 1950-tallet. I den ene fjerdedelen har Grethe, som hun kalles i familien og blant venner, bodd i hele sitt voksne liv.
– Jeg er takknemlig for hva livet har gitt meg. Det har ikke ligget i min natur å dvele ved det som har vært utfordrende eller vanskelige. Å ha et positivt sinn, være nysgjerrig og tørre å kaste seg ut i ting, er en god oppskrift på hvordan få et godt liv, sier hun og smiler.
Hjemme hos henne er alt på stell. På salongbordet ligger Unni Lindells siste krimbok med et bokmerke i, og før vi har rukket å sette oss er hun i gang med å helle traktekaffen over i en termokanne. Småtrippende og lett på foten kommer hun inn i stuen med kopper, formkake på fat og kaffe på kanne.
– I Nord-Norge, hvor jeg vokste opp, byr du alltid folk på kaffe og noe til, sier hun.
Grethe ble født i 1925, for snart hundre år siden, i den lille kommunen Ibestad. Den ligger i Troms og består av de to øyene Rolla og Andørja. Over fjordene som omgir de to øyene er kommunen omgitt i nord av Senja og Dyrøy, i nordøst av Salangen, i øst av Lavangen og Gratangen, i sør av Tjeldsund og i vest av Harstad.
– Vi var ni søsken og bodde på en gård som moren min måtte drive. Faren min var ligningssjef i kommunen og hadde ikke interesse for gårdsdrift. Mor var en fantastisk dame som hadde tid til alt. Ved siden av å ta vare på barn, dyr og hjem, sydde hun klær til oss. Jeg var nummer fire i søskenflokken, og vi fikk alle en særdeles god barndom, forteller hun.
Hun minnes at folk kom til moren når det skulle være karneval i bygda, og moren sydde karnevalsantrekk til dem selv om hun måtte ta natten i bruk for å rekke det. Hun ville så gjerne hjelpe.
– Hos oss var det alltid åpent hus og masse folk. Vi barna hjalp til, men det var ingen plikt knyttet til det. Om sommeren fikk vi med oss matpakker for å løpe ut i naturen og ha det bra, og om vinteren tok foreldrene våre oss med ut på ski. Det var fint og fritt.
Les også: «Bare send meg videre», sa Trine Lise til fostermoren. Det Ragnhild svarte, endret alt
Sorg på gledesdagen
Da Grethe var 15 år, ble det krig i Norge. Hun sier at det ikke var mange tyske soldater i Ibestad og at de klarte seg fint, selv om det var knapphet på noen råvarer.
– I min familie var det fredsdagen 8. mai 1945 som ble den verste dagen. Samtidig som Norge ble fritt igjen etter fem års okkupasjon, kom vår største sorg. Svigerinnen min, gift med den eldste broren min, var høygravid og skulle føde. Hun hadde en datter på tre år fra før. Både hun og barnet døde i barsel, og det ble en tøff tid i familien. At alle andre var så glade denne dagen, er fortsatt rart å tenke på, sier hun.
Som barn flest den gangen fikk hun folkeskolen. Så tok hun ett år i frisørfaget, og etter ett år på hjemstedet bar det videre til Harstad og et selvstendig liv.
– Jeg hadde en venninne som hadde flyttet til Hamar, og jeg dro for å besøke henne. Da møtte jeg Arne, som var høy og kjekk. Han var ett år yngre enn meg, og jeg var selvfølgelig forelsket, sier hun.
Grethe var tidlig i tyveårene da hun flyttet til Hamar og satset på et liv med Arne. Den gangen var drømmen å etablere seg med mann og barn, få sitt eget hjem. 27 år gammel fødte hun datteren Lajla, og like etterpå flyttet de inn i sitt nye hjem.
– Å eie sitt eget og få god plass føltes som stor luksus. Ja, det var som å flytte til paradis. Den gangen var det ikke mange andre hus i dette området. Nå er det tett bebygd, sier hun, og peker ut av vinduet.
Det gode livet
80 kvadratmeter boltreplass og innlagt strøm og vann, og en liten datter å ta vare på. Drømmen ble virkelighet.
– Jeg vil si at jeg var som unge kvinner flest på den tiden. Jeg hadde hatt noen kjærester og drømte om ekteskap. Med Arne fikk jeg det livet. I noen år jobbet jeg som frisør, men som småbarnsmor ble jeg også hjemmeværende en periode fordi han jobbet som reisende selger i Nidar Bergene, sier hun.
Grethe forteller at moren døde bare 68 år gammel av kreft. Selv begynte hun etter hvert å jobbe litt igjen i frisørsalonger i Hamar. Det ble bare ett barn på dem, flere kom ikke.
I mange år levde hun og Arne et godt liv. De reiste sammen, blant annet til USA.
– Men før han ble pensjonist, begynte han å bli sterkt plaget av leddgikt, og det ble bare verre og verre. De siste årene han levde måtte han ha hjelp til alt. Det ble min jobb å ta vare på ham.
Les også: (+) NRK-Idas ukjente side: – Det kan nok overraske noen
Pleide mannen
Grethe ba ikke om hjelp, men sto i situasjonen som ble mer og mer krevende. Hun sier at hun ikke ble så sliten fysisk, men mentalt var det tøft.
– Fordi han ikke kunne være alene lenge om gangen, kunne jeg bare dra i butikken for å gjøre nødvendige ærend. Etter hvert begynte jeg på seniordans for å komme meg litt ut. Jeg passet på at han hadde middagsluren sin akkurat da, og det ble en fristund som jeg skattet høyt. Men hver gang hastet jeg hjem etter endt dans. Han hadde alltid ventet veldig.
Avvekslingen dansen ga, gjorde godt. I dag ser hun at seniordansen ble en medisin på flere måter.
– De gamle venninnene mine døde, og jeg måtte skape nye vennskap. Seniordansen ga meg en sosial arena og nye bekjentskaper, sier Grethe.
I 2005 døde Arne etter lang tids sykdom. Han bodde hjemme og ble pleid av Grethe helt til det siste. 18 år er gått siden da, og hun bor fortsatt i hjemmet deres og klarer seg selv.
– Jeg har ikke sturet en dag siden jeg ble alene, og det gjør meg ingen ting å være alene i mitt eget selskap. Arne hadde vært så lenge alvorlig syk da han døde at jeg var forberedt på utgangen. Da han fikk slippe, ga det meg frihet til å leve mitt eget liv. Noen ganger kan døden også komme som en lettelse.
Les også: (+) Vi ble sjokkert av det vår svigerdatter fortalte om sønnen vår. Det viste seg at årsaken lå i fortiden hans
Det nye livet
Å kunne dra ut uten å tenke på at hun måtte skynde seg hjem. Å kunne reise, si ja til morsomme invitasjoner. Alt det ble hennes nye liv, og alt det er hun grenseløst takknemlig for i dag.
Grethe kom i kontakt med en dame som skulle ha en dansegruppe i magedans, og hun sa ja til det også. Som den eldste i gruppen ble hun 90 år gammel med på å danse i TV2-programmet Norske Talenter. Grethe er sannsynligvis den eldste som har deltatt i et norsk talentprogram på TV.
– Det var veldig moro! Når du danser magedans, får du svingt med hoftene, og så er det så fine drakter, sier hun og ler.
Sammen med seniordansen har hun reist rundt og danset mange steder.
– Det holder meg rørig og sprek. Og det aller beste er at det har gitt meg gode venner, som jeg ser ofte. Vi ber hverandre i selskaper. Hver høst har jeg rakfisklag, og da er vi seks-syv venninner. Vi har øl og akevitt og alt tilbehør.
Grethe sier at hun har skadet seg på dansen, men det har ikke fått henne til å slutte. Da hun på landsstevnet til seniordansen i 2012 gled og brakk lårbenet med 200 mennesker rundt seg, var det først og fremst litt flaut. Hun ble først kjørt til Lillehammer sykehus og så til Elverum, der hun ble operert.
– Så ble jeg sendt hjem, og jeg kom meg på bena igjen helt ved egen hjelp, uten rehabilitering av noe slag. Tre år senere tråkket jeg galt i en forhøyning, også det på seniordans, og brakk lårhalsen. Også da klarte jeg meg selv.
Les også: Ildsjelen Astri har viet livet til å hjelpe andre: – Vi må bli flinkere til å se hverandre
Pynter seg
Jeg klarer det selv, må være Grethes mantra. 98 år gammel svinser hun over gulvene. Neglene er nylakket, håret frisert og hun har smykker og ringer på. Stilig er et dekkende ord for den slanke og rørige damen som blir 99 år i februar.
– Jeg vet ikke hvorfor jeg holder meg så frisk. Kostholdet har alltid vært tradisjonelt norsk. Kjøtt, fisk, supper, poteter og grønnsaker er bra mat.
Grethe våkner hver morgen og gleder seg til alle gjøremål, det være seg å gå på kafé og møte venner, ha besøk, gå på besøk, gå på tur alene, løse kryssord eller lese en bok i godstolen hjemme. Én aktivitet gjør henne rett som det er ekstra glad.
– Jeg elsker å kjøpe nye klær og unner meg noen nye plagg rett som det er. Stadig blir det så fullt i skapene at datteren min må rydde og gi bort litt til Fretex. Det er ikke helt sant at lykke ikke kan kjøpes, sier hun skjelmsk.
– Hva føler du har vært det beste i det lange livet ditt?
– At jeg ble født med en evne til å la meg begeistre og er lett å glede. Jeg er takknemlig for det lyse sinnet mitt. Når jeg står opp om morgenen, passer jeg på å pynte meg litt fordi det gjør meg glad. Til og med når jeg bare skal være hjemme alene, gjør jeg det. Og jeg synes aldri synd på meg selv, sier Grethe.
