Fem dager etter at de møttes, spurte turistguiden om Anne Gro ville gifte seg med ham

I leiligheten til Anne Gro Gulla (60) i Oslo henger det bilder med afrikanske motiver som hun selv har fotografert. Den ferske boken Vingespennet ligger på bordet. Handlingen er hentet fra
Vestlandet, Oslo, Spania, Kenya og India.

I en dramatisk fortelling kommer historien om diamantsmugling som involverer ­mennesker på tre kontinenter.

På mange måter har hun skrevet en bok som tar opp i seg mye av det hun selv har erfart fra Afrika, med et familiemedlem som ga inspirasjon til boken.

Anne Gro har vært 16 ganger i Kenya, siste gang da hun feiret 60-årsdagen ute i bushen tidligere i år.

Alltid på farten

Hennes eventyrlige liv startet med at moren Gerd 6. mars 1963 måtte gi slipp på datteren i en taxi i Ørsta på Sunnmøre. Ektemannen Arne ble jordmor.

– Akkurat den hendelsen fikk oppmerksomhet i avisen Møre-Nytt og i Dagbladet, forteller Anne Gro.

Hun var født på farten og skulle fortsette med å reise og bo i mange land – blant annet USA, Tyskland og Sverige. Og hun skulle ikke minst besøke land i Asia, Europa og USA i forbindelse med jobben som næringslivsleder.

– Det som bidro til mine mange Afrika-reiser og senere forfatterdebut, var at min tante Else Øye flyttet til Nairobi i Kenya i 1969 og ble leder av et barnehjem der. For over 50 år siden var ikke det så veldig vanlig, sier Anne Gro.

Kortene med bilder av eksotiske dyr kom i postkassen da hun var barn og familien bodde i Bergen. Nysgjerrigheten til dette fremmede ble vekket. Hun lengtet ut, men en reise til Afrika var utenkelig.

Derfor tok livet en annen vending: Utdannelse og karriere i Tyskland, giftermål med en svenske, skilsmisse og senere jobber i utlandet for Unilever, Telenor, Telia, London Business School og Scandinavian Design Group. I den siste jobben var hun administrerende direktør.

Afrikatur som bonus

– Da sønnen min Jakob var fem år, fikk jeg noen bonuskroner i jobben. Endelig kunne vi reise til Kenya. Moren min og tanten min ble også med. Tante Else hadde ikke vært tilbake i Afrika på 28 år.

Under en safari til natur­reservatet Masai Mara ble den norske ettbarnsmoren kjent med turistguiden William. Han var masai og kom fra ­savanneområdet. Han snakket godt engelsk, som er vanlig. De to skulle de neste dagene komme til å prate mye sam­men og bli godt kjent. Etter fem dager tok William mot til seg og spurte om det var sånn at en sort mann kunne bli sammen med en hvit kvinne.

– Ja, selvfølgelig, absolutt, svarte Anne Gro.

Med det ville hun fortelle at hun på ingen måte hadde noen fordommer. Da kom det neste spørsmålet: «Vil du gifte deg med meg?»

Anne Gro ble perpleks og måtte forklare at det ikke var mulig.

«Kan du i det minste være kjæresten min», fortsatte William. Den norske kvinnen måtte igjen forklare at det ikke gikk.

– Da han kjørte oss til flyplassen, ga han meg et tradisjonelt, håndlaget masaiarmbånd som han hadde rundt håndleddet. William visste at vi skulle møtes igjen og sa: ‘Vi er ikke fjell som står på samme sted hele tiden. Vi er mennesker. Vi flytter på oss.’

Les også: (+) Først da han ble eldre, fikk Mushaga Bakenga vite sannheten

Teaterstykke

Anne Gro fortalte aldri ­historien til noen da hun kom til­bake til Norge. Hun følte at det ville bli å latterliggjøre ham. Men så skjedde det noe.

I påsken 2001 dro skue­spiller Per Christian Ellefsen til Masai Mara for å få ideer til et teaterstykke, og der traff han William. I august samme år fikk Anne Gro se et bilde av William og skuespilleren i VG, der førstnevnte spurte: «Hvor er min kone?»

Per Christian hadde med seg gaver til henne fra William, laget av Williams kone. Masaiene lever den dag i dag som polygamister – altså at de har flere koner – og faren til William hadde 13 koner.

– Men William hadde fortalt at han var en mer moderne mann. Han ville kun ha to, forteller Anne Gro.

Umiddelbart måtte Anne Gro ringe til Per Christian for å høre hva som hadde skjedd. Og hun skrev ned historien om det hun hadde opplevd i Kenya for å bidra til teaterstykket.

En gammel mann som danser, ble navnet på teaterforestillingen, skrevet av svenske Henning Mankell. Ellefsen oversatte og hadde den eneste rollen. Stykket handlet om en norsk turist på Kenya-besøk. Søt musikk oppstår mellom kvinnen og en eldre masai.

– Siden den gangen har Per Christian og jeg vært venner, forteller Anne Gro.

Ville bli journalist

Da Jakob var 16 år, dro mor og sønn tilbake til Nairobi. Da hadde William sluttet å jobbe som turistguide, men han kom for å møte den lille familien.

I mellomtiden hadde Anne Gro brukt mye tid på å skrive. Drømmen fra hun var liten var å bli journalist. Vestlendingen var så ivrig at hun fikk praksisplass i Aftenposten mens hun gikk på medielinjen på Kristelig Gymnasium i Oslo.

Det opplevdes som lærerikt og spennende og ga mersmak, men hun ble skremt av en kommentar fra en eldre kollega.

– Han sa at jeg ikke måtte finne på å bli journalist, for da ville jeg bli alkoholisert og skilt før jeg var 40 år.

Det endte med at Anne Gro dro til Tyskland for å studere til siviløkonom, selv om hverken tysk eller økonomi var noe hun var spesielt god til. Skriv­ingen fortsatte i en norsk studentavis, og mange år senere fikk hun blogge om egen brystkreftsykdom i det amerikanske nettstedet Huffington Post.

Anne Gro forsto nå fullt ut hvor mye hun hadde savnet det å formulere ord og setninger annet enn i business-sammenheng.

Les også: (+) «Vi er godt forsikret. Dere vil få en million hvis jeg dør», sa Per Eivind til familien. Slik gikk det ikke

Høye mål

I en alder av 50 bestemte hun seg for to ting: Skrive en roman og hoppe i fallskjerm.

– Jeg nådde begge målene, sier hun fornøyd.

Boken Sommerfuglringen kom ut i 2015, en historie om en diamantring formet som en sommerfugl. Den har utgangspunkt i Kenyattas Childrens Home i Nairobi, der norske Liv er sjef.

Og oppfølgeren Vingespennet kom altså nå i 2023. Det er fortsettelsen på historien om diamantringen, som hadde vært forsvunnet siden 1970-tallet og dukket opp i beste vestkant i Oslo i 2015.

Rett før pandemien flyttet sunnmøringen fra Stockholm tilbake til Norge og hoved­staden. Seks år som sjef for merkevaren Telia var nok.

Nå ville hun jobbe mer fritt, og sammen med to tidligere kolleger startet hun et konsulent­selskap. Og i alle ledige stunder skriver hun. Den ti meter lange pytonslangen som tante Else tok med seg hjem fra Kenya på 1970-tallet har Anne Gro overtatt. Den slanger seg på peis­hyllen og gir inspirasjon.

– Jeg er godt i gang med siste bok i trilogien fra Afrika, og har en fjerde bok med et helt annet tema i tankene, forklarer Anne Gro.

– Møtte du noen gang William igjen?

– Ja, svarer Anne Gro.

Les også: (+) Anne Grosvold åpner opp: – Jeg var aldri bra nok for mamma

Hjertelig gjensyn

Litt før påske i fjor dro hun med familie og venner til Nairobi for å feire 60-års­dagen sin. Dette var noe hun hadde tenkt på og planlagt lenge.

– Jeg ga ikke beskjed til William på forhånd at jeg ­skulle dit, men han kom på besøk da han hørte at vi var der.

Møtet ble hjertelig. Anne Gro takker ham og de andre masaiene hun kjenner godt for omtanken og gjestfriheten, selv om det aldri ble noe kjærlighetseventyr.

– Men jeg elsker Kenya – miljøet, menneskene og ­kulturen der. Hvis jeg kunne ønske meg én ting før jeg dør, er det nok en gang å stå opp halv syv i teltet, ta på varme klær, sette meg i bilen og kjøre til solen står opp. Sann­synlig­vis vil jeg se løver eller hyener som spiser de siste restene av et dyr, sier Anne Gro og legger til:

– Kjærligheten til Afrika vil alltid være der.

Sønnen fant glemt Anne-Cath.-skatt

Da Birger var liten, ble han ledd av og mobbet for hobbyen sin. De ler neppe nå lenger …