Sønnen fant glemt Anne-Cath.-skatt

Sammen med lillebror Håkon Vestly forvalter Jo arven etter moren, forfatteren Anne-Cath. Vestly. Hun som ga oss så mange nye venner i Ole Aleksander fililbom-bom-bom, Knerten og Lillebror, mormor og de åtte ungene i skogen, Aurora i blokk Z, Guro, Kaos og ende flere.

Et massivt forfatterskap som preget alle de av oss som vokste opp på 1950- og 60-tallet, og som fremdeles står høyt i kurs hos de minste også i dag.

– Mor skrev 49 barnebøker og to selvbiografier, men vi rakk bare å lage lydbøker av 18 av barnebøkene. Men takket være et nylig funn av gamle lydbåndopptak i Blindeforbundet kan vi nå supplere samlingen med fem nye lydbøker, sier Jo Vestly stolt.

– Jeg tror mor i sitt forfatterskap traff noe universelt i det å være barn, noe som ­gjelder til alle tider og som gir gjenklang hos barn. Hun kunne beskrive verden slik den oppleves fra et barns perspektiv, som hun for eksempel gjør det i boken om Ole Aleksander på flyttefot. Når Ole Aleksander får beskjed om at familien skal flytte fra det høye huset i byen og til et nytt og ukjent sted som heter Tiriltoppen, gjør han alt han kan for at den nye familien som kommer på visning ikke skal like leiligheten deres. Ole Aleksander vil nemlig ikke flytte, små barn liker ikke store forandringer, og det kunne mor skildre på en slik måte at barna kjente seg igjen, sier Jo, som er produsenten bak lydbøkene etter moren.

Ble dement

Vi sitter i en idyllisk hage i Mjøndalen utenfor Drammen. Dit flyttet Jo og hans kone Berit for 17 år siden, og dette er hagen og huset der Anne-Cath. Vestly tilbrakte sine ­siste år.

Det første som møtte oss da vi kom, var en liten skulptur av Ovnsrøret i jern og en kulisse av døren til ­huset i skogen der mormor og de åtte ungene bodde. Også innendørs har vegger og interiør en historie å fortelle, en historie med bilder og minner fra livet til en av Norges største barnebokforfattere.

– Mor fikk dessverre ­alzheimer på slutten, men vi hadde mange fine stunder i den tiden hun bodde her hos oss, forteller Jo.

Sammen med Berit driver han produksjonsselskapet som lager lydbøkene med Anne-Cath.s egen stemme.

– Alt startet jo med stemmen hennes, og omtrent alle jeg snakker med husker den og kan fortelle hvilket inntrykk stemmen gjorde på dem som barn. I 15 år før mor døde rakk vi å lage 18 lydbøker sammen, der hun leste sine egne tekster. At vi nå kan føye hele fem nye bøker til den samlingen er bare utrolig fantastisk. De gamle lydbåndopptakene med mors stemme som vi fant hos Blindeforbundet var det knapt noen av oss som visste eksisterte. At de i tillegg var i så god forfatning at de kunne benyttes til å lage nye lydbøker av, var utrolig hyggelig, sier Jo.

Preget en generasjon

– Det er rart å tenke på at et tilfeldig tilbud om en ukes jobb som mor fikk en gang på 1950-tallet skulle føre til en helt annen karriere enn den hun hadde planlagt – og en arv i form av 49 bøker som har preget en hel generasjon.

Hun ble alle barns mormor, noe hun ellers aldri selv ble, for mor hadde jo kun meg og min bror Håkon og ble derfor bare farmor, humrer Jo.

Oppdraget moren fikk den gangen i 1952 var en forespørsel fra Lauritz Johnson, senere kjent som hele Norges onkel Lauritz. Johnson var den gangen sjef for Barne- og ungdomsavdelingen i NRK og hadde ansvar for Barnetimen. Nå lurte han på om Anne-Cath. Vestly og Alf Prøysen kunne skrive noe som kunne passe der.

Anne-Cath. hadde nettopp fått en sønn, og sammen med sin mann bodde hun på ett rom og kjøkken i hovedstaden. Mens Alf Prøysen sa at han ville skrive om en liten gutt fra landet, tenkte Anne-Cath. at hun heller ville skrive om en liten gutt fra en stor by, og dermed ble Ole Aleksander til.

Først bor han i en høyblokk omtrent midt i sentrum i byen, siden flytter han til en av drabant­byene som ble bygget rundt hovedstaden på den tiden.

Debuterte på radio

Ole Aleksander Fillibom-bom-bom debuterte på radio, men ble etter hvert hovedperson i en serie på hele fem ­barnebøker som hun utga i årene fra 1953 til 1958. Ole Aleksander er fire og et halvt år i den første boken.

I løpet av bokserien får han en liten søster, og hvordan det gikk til forteller og forklarer Anne-Cath. alt om i boken Ole Aleksander på farten. Det skapte furore. Å forklare et barn på 1950-tallet hvordan en baby ble laget gjorde man ikke ustraffet på den tiden.

Anne-Cath. ble møtt med både kritikk og utskjellinger. Men bøkene ble likevel en umiddelbar suksess, og samtlige var nydelig illustrert av ektemannen Johan Vestly, som var utdannet billedekunstner og illustratør og som blant ­annet hadde jobbet som kulissemaler ved flere teatre. Ekteparet jobbet sammen i over 40 år.

Ole Alexander var vel ­egentlig en liten kopi av Jo Vestly selv, sønnen som var knappe tre år da bøkene ble til?

– Det er klart mor sikkert ble inspirert av sin egen rolle som nybakt mor, og vi fikk også en hund som lignet på Ovnsrøret, som siden dukker opp i Mormor og de åtte ­ungene, nemlig en liten dachs som het Hina. Mor påsto alltid at Hina var søskenbarnet til Ovnsrøret. Mor hadde egentlig ikke tenkt å bli forfatter, ­hennes store drøm var å bli skuespiller, forteller Jo. Noe hun også ble etter hvert.

Les også: (+) Først etter at Livs ektemann var død, ble hun klar over livsløgnen hans

Ganske sjenert

Anne Cath Vestly var født på Rena i 1920, og allerede som liten jente oppdaget hun at det å spille roller og være en ­annen enn seg selv var spennende og morsomt. En gang kledde hun seg ut som gutt og haiket til Trondheim, hvor hun lot som om hun var en gutt overfor alle hun møtte.

– Hun var egentlig en ­ganske sjenert person, men når hun sto på scenen forsvant sjenansen som dugg for solen, forteller Jo.

På spørsmål om han synes det var rart den gangen å dele moren sin med tusenvis av andre, sier Jo at han egentlig ikke opplevde det sånn siden han ikke kjente til noe annet. Moren har skrevet bøker omtrent siden han ble født. Det at hun også var stemmen i Barnetimen var helt naturlig for ham under oppveksten. Han ble hverken mobbet eller fikk tildelt noen ekstraservice av den grunn.

– Jeg følte heller aldri at jeg delte mor med noen. Hun var en veldig dedikert mor som alltid viste meg oppmerksomhet og som bare var min og Håkons mamma, og absolutt ingens mormor, sier Jo.

Les også: (+) Jeg gledet meg til å bli farmor, men mormor tok fullstendig styringen

En ny vending

Anne-Cath. Vestly flyttet til Oslo i slutten av tenårene, og kom senere i kontakt med flere teatermiljøer. Hun begynte nå også å skrive monologer til egne opptredener. Men så kom 1940 med okkupasjon og krig, og mange unge mennesker måtte revurdere sine fremtidsplaner.

Verden var blitt en annen, og Anne-Cath. begynte å arbeide i en bokhandel. Etter krigen oppsøkte hun imidlertid teatermiljøet igjen, og stortrivdes der i en eksperimentell teatergruppe som var opptatt av at skuespillere måtte leve seg hundre prosent inn i livet til personen man spilte.

Metoden tok unge Anne-Cath. siden med seg inn i skrivekunsten og skrev så levende at vi alle følte oss som lekekameraten til Ole Aleksander.

– Det var i 1952 at livet hennes tok en ny en vending som hverken hun selv eller noen andre kunne ha forestilt seg. Barnetimene hennes med Ole Aleksander ble fort en suksess, forteller Jo. Nå er han så glad for at et av lydbåndopptakene de fant på Blindeforbundet nettopp var der moren leser fra en Ole Aleksander-bok, nemlig Ole Aleksander og bestemor til værs, som i disse dager kan strømmes på Spotify og andre plattformer. Der er stemmen nøyaktig slik den var da hun leste den opp i Barnetimen som ganske ung kvinne, stemmen som kunne føre oss inn i en annen verden og gi oss nye venner.

Femte generasjon

– Det er veldig morsomt at det nå er femte generasjon som får et forhold til mors stemme.
Vi har lagt på en del originalmusikk i hver lydbok for å gi det mer preg av Barnetimen, og også noen lydkulisser som for eksempel slik at når mor leser ‘Der kommer det noen på døren’, så har vi valgt å legge på lyden av en ringeklokke, sier Jo.

Han jobbet som program­ansvarlig i NRK fjernsynet i flere år, og siden dannet han sitt eget produksjonsselskap som i mange år var ansvarlig for store TV-produksjoner og evenementer som blant annet seiersseremoniene under Lillehammer-OL i 1994. Hele Vestly-familien ble med andre ord et kreativt firkløver. Mens mor skrev og far tegnet, valgte den ene sønnen å bli TV-produsent og den andre å bli soloklarinettist i Stavanger Symfoniorkester. Men den eneste av dem som virkelig ble rikskjendis var nok likevel mor og stemmen hennes.

– Da jeg var liten, var ikke mor kjendis i den forstand at folk kjente henne igjen på ­gaten. Nei, hun kunne bevege seg fritt omkring uten at noen reagerte, men så fort hun ­åpnet munnen kjente alle ­henne igjen. Stemmen gjorde noe med dem, de sperret opp øynene, så på henne, og ofte kunne mange da begynne å behandle henne som en dronning, minnes Jo, som er glad for at han fikk ha henne så nærme seg de siste årene.

Les også: (+) – Jeg har hatt mange tunge perioder i livet som har gått utover familien. Perioder der de ikke synes det var noe ok å ha meg som mor

Flyttet til sønnen

– Mor flyttet hit til oss tre år før hun døde. Egentlig ville hun ikke flytte. Hun var veldig knyttet til livet i Nøklesvingen på Bøler i Oslo, i kunstner­kolonien Trolltun der hun ­bodde nesten hele sitt voksne liv. Men da vi oppdaget at hun ikke klarte seg selv like godt som før, føltes det mye tryggere å ha henne her i nærheten, ­forteller Jo.

– Siden, da sykdommen ­utviklet seg enda mer, var det betryggende å få henne inn på sykehjemmet her i Mjøndalen hvor vi bor, slik at vi kunne besøke henne hver dag.

Anne-Cath. Vestly døde på Bråta bo- og aktivitets­senter i 2008 etter å ha hatt alzheimer en god stund. Hun er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo, og på den enkle gravstøtten er Knerten blitt hugget inn, slik at han alltid kan stå å passe på henne.

Anne-Cath. Vestly var en kvinne med mange talenter. Ifølge sønnen ble hun forfatter nærmest ved en tilfeldighet, og hadde ikke oppdraget fra NRK kommet den gangen, ville hun trolig utviklet seg enda mer som skuespiller – eller kanskje ­hadde hun blitt pianist?

– Hun var dyktig ved ­klaveret også, gikk i lære hos en kjent pianist og kunne ­spille både Chopin og andre store mestere, forteller Jo, men det var likevel bøkene som i alle år lå hennes hjerte nærmest.

Elsket å lese

– Mor var en lesehest, både som barn og senere i livet. Hun og en venninne kom på den glimrende ideen å bli kjent med en bokhandler da de bodde på Jessheim i en ­periode. Der fikk de lov til å sitte under bordet i butikken og lese de nye bøkene som kom. Da mor flyttet til Lillehammer, fikk hun Sigrid Undset som nærmeste nabo og ble venn med Sigrids sønn. Mor lest vel omtrent alt Sigrid Undset skrev og kunne selvfølgelig alt om Kristin Lavransdatter. Ellers leste hun det meste hun kom over. Når hun hadde opptrådt et sted, ba hun alltid om å få en bok i stedet for blomster. Det ble jo noen bøker etter hvert det, humrer Jo.

Men barnebokforfatteren leste ikke sine egne bøker for sønnene sine.

– Hun leste for oss på sengen da vi var små, men ikke Ole Alexander eller noen av de andre bøkene. De hadde vi jo hørt i Barnetimen. Mor leste gjerne både Astrid Lindgren, Thorbjørn Egner, Alf Prøysen og de klassiske eventyrene i Asbjørnsen & Moe, minnes Jo, som selv var en ivrig barnetimelytter da han var liten.

Barnetimen for de minste var et av NRKs mest seiglivede radioprogrammer. Det ble sendt første gang i 1947 og fortsatte med sendinger helt frem til 2014. For sin innsats i både Barnetimen og på det litterære barnebokmarkedet ble Anne-Cath. tildelt uendelig mange priser.

Hun mottok Kulturrådets ærespris, Brages hederspris og St. Olavs Orden. Bøkene hennes er blitt oversatt til femten språk og er solgt i mer enn to millioner eksemplarer. Og nå kan vi glede oss til enda flere lydbøker.

– Det som var så fylt av skam at det var utenkelig at man kunne si det. Jeg trodde det var min skyld

Anne var bare åtte år da hun måtte ta seg av økonomien hjemme: – Mamma hadde ikke peiling på penger