Birger Berge
Da Birger var liten, ble han ledd av og mobbet for hobbyen sin. De ler neppe nå lenger …
Strikkedesigner Birger Berge åpner opp om hvor sårt det var å vokse opp som annerledes.
Han designer flotte ullplagg med mønstre inspirert av tradisjonstrikk. I møtet med Hjemmet har han med seg en bag full av ting han har skapt – og et bilde av damen som lærte ham strikkekunsten.
Det var bestemor Sanna, som dessverre ikke lever lenger.
– Jeg likte å være rundt henne – det var trygt og godt. Jeg var ikke var så glad i luktene som fulgte med bestefars arbeid i fjøset, og ble heller med på husmorarbeid sammen med bestemor, som å pusse messing eller rydde.
– Og da hun lot meg få mitt eget strikketøy for å unngå at jeg fiklet på hennes, syntes jeg det var moro, minnes han med et forsiktig smil.
Familien Berge bodde i Naustdal, en bygd som den gangen hadde rundt 2500 innbyggere. Birger hadde en tvillingbror og en eldre bror.
Foreldrene jobbet begge full tid i Posten, og det var mye logistikk å få på plass fordi de ikke hadde barnehageplass til barna.
– Selv om bestemor og bestefar bodde en halv times kjøretur unna, var vi der ofte, og slik ble jeg introdusert for håndarbeid. I vår familie var det for øvrig mange som syslet med slikt. Mamma sydde gardiner til alle vinduene i huset vårt mens vi tre guttene løp rundt. Det ble strikket, vevd og sydd.
Ble mobbet på skolen
Han lærte å strikke lapper og skjerf, og satt sammen med bestemor, som også strikket. Hun hadde bestillinger fra Husfliden på bunadsstrømper, en syssel som ga en liten ekstrainntekt. Tilværelsen i bestemors stue var alltid god.
Kanskje hadde ikke Birger tenkt at han skulle snakke om de vonde tingene som skjedde i oppveksten, men i samtalen vi har om hvor viktig bestemor ble for ham, kommer det frem at livet på langt nær var greit på skolen.
– Jeg skilte meg ut. Stemmen min var lys og «jentete», og i tillegg var jeg lubben. Dette var noe de andre barna tidlig hengte seg opp i, forteller han.
En gutt som valgte å drive med håndarbeid når han fikk velge mellom det og sløyd, ble lagt merke til. Hånlig fliring og stygge kommentarer ble en del av skolehverdagen.
– Det gode selskap var ikke åpent for meg. Jeg ble kalt jentete og homo lenge før jeg visste hva det betydde.
Foreldrene var fortvilet og sa fra til læreren om hva Birger ble utsatt for. I en av konferansetimene sa læreren til Birger: «Du kan jo bare prøve å være vanlig.»
Smertefullt
Det er vondt å høre historien hans. Ingen barn skal måtte stå i det som ble Birgers skolehverdag. Han våknet ofte om morgenen og gruet seg til å gå på skolen, hadde vondt i magen.
– Når lærere ikke tar mobbing på alvor, blir det vanskelig, sier han.
Han husker en annen hendelse som skjedde i et friminutt. En i klassen dyttet ham ned fra et høyt klatrestativ, og Birger falt på brystet og mistet pusten. En jente kom og hjalp ham opp. Hun fulgte ham inn til læreren mens han hikstet og gråt.
– ‘Nå må du tøffe deg opp,’ var beskjeden jeg fikk. Slike hendelser gjør noe med deg. Når det er måten du blir møtt på, klarer du til slutt ikke å imøtekomme egne behov.
– Etter hvert delte jeg heller ikke alle de vonde hendelsene med foreldrene mine, for det var min erfaring at det uansett ikke hjalp. Det som skjedde i skolegården var utenfor deres kontroll.
Birger sier at foreldrene kjempet for ham mange ganger gjennom flere år. Heldigvis, midt i alt, hadde han også venner.
– Jeg blir trist av å snakke om det. Det er vondt å tenke på at andre ville bestemme hva jeg skulle tenke eller føle, hvem jeg skulle være.
Det ble ikke bedre på ungdomsskolen. Praktisk prosjektarbeid var et fag, de aller fleste valgte å ta mopedlappen. Birger valgte å hekle en duk.
– På skolen var jeg feil, uansett hva jeg gjorde, så jeg valgte å stå i det, oppsummerer han.
Foreldrene forsto
Tidlig i tenårene forsto han at han forelsket seg i gutter, men han sa det ikke til noen. 16 år gammel snakket han med foreldrene sine om det. De sa at de hadde forstått det for lengst.
– Jeg har vært heldig med foreldrene mine. De lot meg leke med dukker og tekjøkken som liten. De lot meg være den jeg var og sier de allerede da jeg var tre år forsto hvordan ting hang sammen.
Birger fortsatte å ha bestemor som en trygg havn. Hun lærte ham å strikke sokker, eller lubber, som de kalte dem. Livet var fint når han fikk holde på med hobbytingene sine.
– Jeg visste at hun var glad i meg akkurat som jeg var. Jeg viste henne håndarbeidsprosjektene mine og hun ga meg ros. For meg ble håndarbeidet noe jeg kunne hevde meg i. Også bestemor visste at jeg likte gutter. ‘Sånn er det’, signaliserte hun bare, uten at vi gikk inn i det med ord. Det gjorde ingen forskjell.
Da Birger begynte på videregående skole, kom etterdønningene av all mobbingen. Frykten for å skille seg ut slo ut i angst og depresjon, og han utviklet anoreksi.
– Det ble tunge år, konstaterer han.
Les også: (+) Pappa flyttet ut. Da han noen år senere fortalte hvorfor, raste hele min verden sammen
Fikk kjæreste
Birger flyttet til Bergen for å studere historie. I begynnelsen bar han på en frykt for at andre ikke ville ham vel, en frykt som påvirket det sosiale livet. Han holdt seg unna andre. Men så, gradvis, endret ting seg til det bedre.
– Tyveårene ble totalt sett bra. Jeg fikk en kjæreste etter hvert, som også var med meg på besøk hos bestemor. Det jeg opplevde som barn og ungdom har vi i familien ikke snakket så mye om siden. Jeg la det på en måte bak meg, forteller han.
Birger utdannet seg til historiker og har skeiv historie som sitt spesialfelt. Det betyr at han vet alt som er verdt å vite om rettighetskampen for skeive/homofile i Norge.
Til daglig jobber han i Raftostiftelsen som undervisningsrådgiver i temaet fred og menneskerettigheter.
Han er en stolt, skeiv mann, og kaller seg «hushomo» fordi han liker å bake og strikke. På Instagram har han over 65 000 følgere.
– Jeg opprettet en strikkekonto på Instagram i 2016, sammen med en tidligere kjæreste. Da det ble slutt mellom oss, startet jeg min egen. I begynnelsen var det både mat og strikk. Etterhvert kuttet jeg ut maten. Nå deler jeg strikkeplaggene jeg designer. Store deler av fritiden går jeg og tenker på hvordan mønstrene skal bli og tegner dem i diagrammer, sier han, som for tiden er singel.
– Jeg savner å ha en kjæreste, selvfølgelig, men det ordner seg sikkert en dag. Livet er bra nå, sier Birger, som til stadighet har innboksen full av gode tilbakemeldinger på strikkeoppskriftene han lager.
Les også: Høyre-toppen Henrik Asheim avslører hvordan han møtte kjæresten:– Ting gikk veldig fort
En lang sorg
Birger er i flyt når han strikker og får utløp for ideer når han designer. Nylig ga han ut strikkeboken Nordisk Mønsterstrikk.
Bestemor Sanna døde for to år siden. Hun rakk å få med seg barnebarnets første strikkebok og var stolt og glad. Bildet av henne og mamma Målfrid mens de beundrer boken har han med seg i laptopen som et godt minne.
– Bestemor hadde demens de siste årene, så det ble en lang sorg. Men helt til det siste ville hun vite hva jeg strikket på, og om jeg hadde det bra, forteller han.
Birger deler de vonde barndomsminnene i håp om at noen kan lære av det. Han tror at det også i dag kan være vondt og vanskelig for barn å avvike fra A4-formatet. Mobbing blir på mange måter enda verre i dag enn da han vokste opp på grunn av sosiale medier og smarttelefoner. Våkne voksne trengs.
– Jeg kunne ha sluppet mye sorg om lærerne hadde forstått, sier han.
