Annas hemmelighet var livsfarlig
Hemmeligheten hun bar på var så farlig at hvis den ble kjent, ville den koste henne livet. Men Anna hadde ikke noe valg. I hele sitt liv hadde hun alltid stilt opp når noen trengte hjelp.
Norge 1942. Fremmede makter rår i landet, og de utsteder stadig nye lover og forordninger.
En av lovene blir gitt av Hitlers propagandaminister Goebbels og iverksettes av rikskommissær Terboven, som har bosatt seg i kronprinsfamiliens hjem på Skaugum utenfor Oslo.
Forordning av 12. oktober 1942 gjelder de som hjelper flyktninger, og den lyder slik:
«De som flykter eller hjelper andre å flykte, vil få dødsstraff, eller tukthus/fengsel om det foreligger formildende omstendigheter. De vil bli fratatt norsk statsborgerrett, få sin formue beslaglagt som kan inndras til fordel for statskassen. Det vil kunne bli tatt gisler blant vedkommendes familie, slektninger eller nærmeste bekjente.»
Livsfarlig ærend
– Jeg hadde aldri turt å gjøre det min grandtante gjorde under krigen, det er helt sikkert, sier Astrid Eliassen bestemt.
Først i voksen alder fikk hun høre den hele og fulle sannheten om grandtante Anna Petrine Karoline Pedersdatter fra Makkvatnet i Nordland som våget livet mens hun smuglet krigsfanger rett foran nesen på tyskerne.
– Min far ga tillatelse til at hun kunne bruke båten over elven. Når den var borte, visste han hva som var på ferde. Anna var ute i livsfarlig ærend, forteller Astrid.
Anna var født i Salten i Nordland i 1883. Foreldrene var lulesamer, en del av den samiske befolkningen med egen kultur og eget språk.
Anna ble i regi av fornorskningspolitikken tvangssendt på internatskole for å lære norsk. Fornorskningspolitikken videreførte statsminister Johan Sverdrups holdning fra 1850-tallet: «Den eneste redning for lappene er å absorberes av den norske nasjon.»
Les også: For 100 år siden var herskapshuset bebodd av 14 mennesker. Nå står det forlatt
Tyskernes straffanger
En del av motstandskampen i Norge under 2. verdenskrig besto av personer som i organiserte grupper hjalp flyktninger og rømte krigsfanger å komme seg fra Norge til Sverige. De ble kalt grenseloser.
Over 60 000 mennesker flyktet til Sverige mellom 1940 og 1945. De fleste krysset grensen på østlandet, men også lenger nord i landet var det flere fluktruter. Anna deltok sammen med grenselosene langs Steigen, Hamarøy og Tysfjord.
Anna visste aldri når de kom. Hun bodde helt alene i et lite hus langt fra folk. Plutselig banket det bare på døren hennes, og utenfor sto en los med tre-fire rømte fanger som skulle i dekning, og som hun ble bedt om å lose videre. De var tyskernes straffanger, hentet opp hit i nord for å bygge veier og jernbaner.
Det var hovedsakelig russere, finner, polakker og serbere. Det gjaldt å få dem ut av landet og over til Sverige så fort som mulig. Anna slapp dem inn og opp på loftet, der de måtte vente til det mørknet.
Fluktruta var slik at Anna måtte gå fem kilometer fra sitt eget hus til hun nådde elven. Derfra rodde hun over med to til tre fanger av gangen, for så å overlevere dem til neste los fem kilometer lenger opp i fjellet.
– Hun gikk når det var mørkt og beveget seg langs skogholtet. Hun kjente hver stein og krumning på stien så godt at hun kunne den i blinde. Hun var helt uten frykt, forteller Astrid, som med god grunn er stolt av grandtanten sin som aldri hverken fikk medalje eller takk for innsatsen sin under krigen.
Først i 2005 fikk Anna og flere andre samiske grenseloser en beklagelse fra Hans Majestet Kong Harald, flere av dem var aldri blitt takket for innsatsen.
Et vinnende vesen
I hele sitt liv har Anna vært der for andre. Hun er eldst i søskenflokken, og under oppveksten på småbruket hjelper hun mor i ett og alt. Så dør moren, og de små søsknene sendes til fostring hos ulike naboer og slektninger mens Anna får seg en post på en storgård i bygda Kråkmo på Hamarøy.
Her losjerer alt slags folk før de skal ut på videre vandring. En av dem er den kjente forfatteren Knut Hamsun, som kommer hit for å finne arbeidsro. Han er født i nærheten, men er likevel så folkesky at han knapt hilser på folk.
Men Anna vinner innpass. Hun er lulesame, og selv om Knut Hamsun har beskrevet samene i svært lite flatterende ordelag i bøkene sine, liker han å ha Anna rundt seg.
Hun har et så vinnende vesen, og dessuten snakker hun feilfritt norsk. Ikke alle samer gjør det.
Det er kun Anna som får lov til å stelle for den store dikteren hver gang han oppholder seg på Kråkmo og skriver den verdenskjente romanen «Markens grøde».
Men snart trenger familien Annas hjelpende hånd igjen. Lillesøster er blitt alvorlig syk. Håpet er at tante Anna kan komme og hjelpe til med de fire barna hennes.
Anna kommer og blir der så lenge de trenger henne. Det er aldri noen lønn å snakke om på disse arbeidsplassene. Anna jobber for kost og losji, og får klær når det trengs. Når en kone på en av nabogårdene skal føde, er det Anna de kontakter mens konen ligger i barsel.
Det er vanlig at en fødende kvinne ligger en uke til sengs etter fødselen. Da må andre ta seg av de andre småbarna og fjøsstellet. Anna sier aldri nei.
Les også: (+) Planen er klar: Alt skal jevnes med jorden. Men Mary (18) nekter å dra
Hjem igjen
Anna, som er født i 1883, begynner å trekke på årene når de to gamle onklene som har blitt boende på småbruket ved Makkvatnet er blitt så skrøpelige at de trenger hjelp. Hun er i slutten av femtiårene da hun bestemmer seg for å dra hjem og nok en gang hjelpe til.
På gården er de selvberget. De har sauer og geiter. Anna lager ost og kjerner smør av geitemelk, og bytter ellers til seg det som trengs av andre varer. Når de gamle onklene dør, er hun helt alene om arbeidet. Hun blir en kløpper med øksen, og hugger ved jevnt og trutt hele sommeren så hun har til en lang og kald vinter.
Slik lever hun livet i ro og mak sammen med finnhunden Barfot. Av og til tar hun stien fire kilometer ned og besøker søsterdatteren og hennes mann. Det er alltid gildt når tante Anna kommer på besøk. Men en vårdag i 1940 forandrer alt seg.
Mørke krefter
Om morgenen 9. april 1940 flyr ti tyske jagerfly inn over Narvik. Angrepet blir starten på 62 dager med harde kamper. Nazistene går seirende ut og skal komme til å okkupere landet vårt i fem lange år. Det snur opp ned på de fleste innbyggernes liv, også Annas.
Tyskerne vil bygge ut infrastrukturen. De trenger jernmalmen fra de svenske gruvene i nord til å produsere våpen, og nye veier, tunneler, flyplasser og jernbaner skal bygges.
Til dette arbeidet henter de krigsfanger fra andre land og driver dem nærmest i døden med hardt arbeid, mangelfull kost, tortur og iskalde arbeidsforhold. På et tidspunkt er det 140 000 tvangsarbeidere i Norge, over 20 000 av dem dør under forferdelige forhold.
Ingen vet nøyaktig når og hvordan trafikken med å smugle disse krigsfangene over grensen til Sverige begynner, men alle vet hvilke umenneskelige forhold fangene lever under.
Noen klarer ikke å sitte stille og se på dette. De engasjerer seg, og Anna nøler aldri. Hun bare må bidra – selv om hun vet at straffen er dødsdom.
Ti menn på døren
Det begynner med en forespørsel om hun kan lose tre menn i et terreng hun har kjent siden barndommen. Holde øynene åpne og føre dem i sikkerhet over elven og videre til der en annen los overtar. Anna nikker bekreftende hver gang.
Men en kveld står det plutselig ti menn utenfor døren. Det går bare ikke. Båten kan ikke ta mer enn høyst tre-fire personer.
Anna er rådvill, hva gjør hun med de andre? Denne gangen må hun ha hjelp. I første omgang får hun fangene i skjul på sitt eget loft mens hun selv går den timelange turen ned til niesen og ektemannen som bor rett ved elven.
De kjenner på en iskald redsel, men sier likevel ja til å skjule ti fanger i sitt eget hus mens Anna ror tre og tre over av gangen. Avgjørelsen innebærer at nå er også de og barna deres i stor fare.
Men de kan ikke la Anna i stikken. Anna ror når natten siger på, og leverer alle de ti fangene i sikkerhet over til neste los.
Les også: Den eneste Linn delte hemmeligheten med, var dagboken. En dag fant moren hennes den
Glemmer aldri
Etter hvert som tiden går, får tyskerne mistanke om at lokale innbyggere hjelper fanger som flykter. Nå begynner okkupasjonsmakten å pepre fjellet med utsiktsposter, uten at det får noen betydning for Annas virksomhet.
Hun kjenner fjellet bedre enn noen annen og ser straks om det er dukket opp forandringer langs ruten. Ofte må hun følge én mann av gangen over riksveien mellom de tyske vaktpostene. Det går alltid bra.
I løpet av de tre siste krigsårene loser hun ca. 300 fanger i trygghet. Noen av dem glemmer aldri Anna. De kommer tilbake etter krigen for å takke.
De sender julepakker med sjokolade og varme hilsener i mange år etter krigen. De takker Anna for livet sitt.
Alene i ødemarken
Når krigen er over, går Anna stille i dørene med hva hun har bedrevet. Ikke en sjel får vite at hun har vært los for krigsfanger. Hun er nå i begynnelsen av 60-årene og bor alene i et gammelt hus en times vandring fra nærmeste nabo. Huset har hverken strøm eller innlagt vann. Hun må selv hente vann i elven og hugge ved til vinterforråd.
Anna klarer seg med nesten ingenting, men det er et strabasiøst liv for en 60 år gammel dame. På begynnelsen av 1950-tallet får hun heldigvis nye naboer.
En lege og en tannlege fra byen bygger seg hytter i nærheten, og Anna får jobb som vaktmester.
Det er hyggelig, synes Anna, som for første gang i sitt liv får en fast inntekt. For hyttefolket vasker hun gulv og sengetøy, rer opp nye senger og holder hyttene under oppsyn. Det er en kjærkommen inntekt, og hyttefolket blir så glad i Anna at de ikke vet hva godt de skal gjøre for den eldre damen.
Da Bodø innvier sin nye domkirke i 1956, bestemmer hyttefolket seg for å gjøre ære på Anna. De har fått kjennskap til hennes fortid som los og redningskvinne for hundrevis av krigsfanger, og de bestemmer seg for å invitere henne til innvielsen av kirken.
For første gang i historien lander et sjøfly på Makkvatnet. Det er kommet for å hente Anna Petrine Karoline Pedersdatter. Anna får plass blant de fremste i kirken. Det er en stor dag.
Et sårt savn
I 1969 kommer et uendelig trist budskap. Astrid Elliasen er på besøk hjemme hos foreldrene, som hjalp Anna med å skjule flyktninger under krigen.
Først får alle vite at Annas båt er funnet drivende uten noen mennesker om bord, for så kort etter å få beskjed om at Annas kropp er funnet død flytende i vannet. Hva som har skjedd, vet ingen.
Kanskje glapp hun taket i en åre og forsøkte å bøye seg over ripa for å plukke den opp, eller kanskje skled hun i båten og falt over bord. En ting er uansett sikkert, Anna etterlater seg et tomrom og et sårt savn.
– For meg var hun som en bestemor med masse omsorg og kjærlighet. Når hun kom på besøk, satte hun seg alltid sammen med oss barna og ville høre hvordan det gikk med oss. Hun var oppriktig interessert, spurte oss om hva vi likte å gjøre og om vi hadde kjærester, minnes Astrid.
Hun har nettopp vært på dugnad der alle bidro med å lage et minnealbum over Annas liv som skal ligge i sjeltersjået (et lite hus/skur). Det ble bygget i anledning minnesmerket over Anna på plassen der hun bodde.
Anna mottok aldri noen takk eller medalje for sin innsats under krigen, men hennes niese Magda, som er Astrids mor, fikk en såkalt minnemedalje med takk fra kommunen.
– Og i 2021 ble det avduket et minnesmerke for Anna, fortsetter Astrid, og forteller om en sti som også er oppkalt etter grandtanten.
Stien er merket Annastien og lagt nøyaktig i sporene etter Anna der hun utallige ganger gikk i livsfarlig skytteltrafikk med krigsfanger.
