en reisendes historie
Årene May-Lills bestefar tilbrakte på det beryktede skolehjemmet var så ille at han ikke ville snakke om det
May-Lills bestefar ville aller helst glemme den brutale historien og behandlingen han fikk som del av en reisende familie. Ofte sa han; «Vondt er minnet, la det heller kvile».
Taternes historie strekker seg tilbake til 1500-tallet her i landet. May-Lill Ljosdal er etterkommer av reisende slekt.
Nå har hun samlet bestefaren, John Ljosdals, historie mellom to permer i boka «Livet bak de lappede seil».
– Jeg skulle gjerne møtt ham, men han døde dessverre før jeg ble født. Heldigvis gjenfortalte min far mye av familiens historie, og nå gjør jeg mitt for at den ikke skal bli glemt.
På godt og vondt
Det var mye glede, sang og musikk i de reisendes liv, og bestefar John utmerket seg også som en habil dikter og forfatter. Store deler av livet var likevel tøft.
Det var fattigdom og oppbrudd, og de viktige barne- og ungdomsårene tilbrakte han på Lindøya skolehjem, et såkalt «redningshjem» for barn. Stedet lå på Lindøy i Boknafjorden utenfor Stavanger.
– Det var denne delen av historien bestefar ville «la kvile».
Mye er likevel fortalt, og historien vil ha det til at hans foreldre, altså May-Lills oldeforeldre, måtte sende John på skolehjem som niåringen fordi han var så krevende at de ikke kunne beholde gutten.
– Jeg vet jo ikke sannheten, kanskje de måtte sende han bort fordi de ikke hadde råd til å ta seg av ham.
Les også: (+) Å ta seg jobb utenfor hjemmet var helt utenkelig. Da fikk Maren en idé
Krevende liv
Samholdet blant de reisende, som er betegnelsen familien bruker, var uansett sterkt. Men uten fast adresse, kanskje bortsett fra da snille bønder tilbød dem tak over hodet i ei gammel hytte de hardeste vintermånedene, var det vanskelig å få annet enn strøjobber.
For hvem ville ansette noen som reiste etter kort tid? Og hvordan ble det da mulig å få endene til å møtes?
Taterne, som også går under betegnelsen romanifolket eller reisende, skal ha utvandret fra Asia til Øst-Europa og spredd seg videre i Europa, ifølge Utdanningsdirektoratets nettsider.
Rundt år 1500 kom de til Norge, og først ble de tatt godt imot, men det endret seg raskt. De ble etter hvert betraktet som uønsket av myndighetene.
Taterne ble også sett på som bærere av uønsket arvemateriale. Fram til 1977 er det dokumentert at 125 nordmenn av reisende slekt skal ha blitt sterilisert med hjemmel i loven.
Flere fikk fysisk og psykiske skader og endte med å begå selvmord.
Med tiden har taterslekten blitt utvannet, og May-Lills mor, som døde for noen år siden, hadde ikke taterblod i årene.
Familiebakgrunnen har likevel satt sine spor, også i May-Lill.
Og pappa Johnny, som ble kalt «Grynemann» fordi han var så glad i havregryn og melk, var opptatt av å holde liv i slektshistorien. Både på godt og vondt.
– Han hadde selv tenkt å skrive bok om familien. Dessverre ble han brått syk og døde i 2004, og rakk det aldri. Men på dødsleiet lovte jeg å skrive boka, og jeg håper han ville vært stolt.
Les også: (+) Anne Marie lurte Gestapo-sjefen til sengs − reddet 90 nordmenn
Ble hudflettet
John hadde talegaven i orden. En ekte historieforteller. Helt fra May-Lill var liten fikk hun høre historier om slekta. Også den delen som bestefaren ville «la kvile».
Årene han tilbrakte på skolehjemmet var så ille at han ikke ville huske dem. De fikk juling, og det var forbudt å snakke om taterslekten sin.
– Målet var jo at guttene som kom dit skulle «glemme» familien sin, det må ha vært så fælt.
Skolehjemmet er et mørkt kapittel i norsk historie. I 1888 åpnet det som het «Lindøen Opdragelsesanstalt for Vanartede og forvillede gutter».
Siden ble redningshjemmet et statlig ansvar og erstattet av en tvangsskole, hvor John bodde fra han var ni til han ble atten år.
– Bestefar hadde ingen kontakt med foreldrene i de årene. Hans far døde også i den perioden, men bestefar tok opp kontakten med moren da han ble voksen, og reiste videre med henne.
Slo seg ned i Mandal
Etter hvert ble bestefaren gift med sin stesøster, som også var tater. Derfor var May-Lills far også av ren taterslekt, og tilbrakte mesteparten av oppveksten på landeveien eller i skøyta på sjøen med sine foreldre.
Fra rundt 1950 bosatte familien seg mer eller mindre permanent i et kommunalt hus i Mandal, hvor også May-Lill bodde sine første år.
– Min mor er ikke tater, og mine foreldre flyttet etter hvert til et annet hus i Mandal hvor jeg er vokst opp. Men reisingen lå alltid i blodet til min far. Det har selvsagt påvirket min oppvekst, og jeg har mange minner fra turene i campingvognen.
Kjenner seg annerledes
Selv om May-Lill bare er «halvt» tater og fullførte skolegangen, og lever et tradisjonelt liv med mann og barn i Mandal, har hun alltid følt seg annerledes. Det har alltid vært «de og oss», forteller hun.
– Jeg har kjent på mobbing og utestengelse, men kanskje aller mest kulturkollisjon. Min far ville for eksempel at jeg heller skulle gifte meg med en av reisende slekt fordi han trodde det ville bli mindre konflikt.
Fortsatt kan hun kjenne på at hun blir satt i bås fordi hun er av reisende slekt, selv om det er sjeldnere nå enn før.
– Men det skjer fortsatt ting som er sårende, for eksempel at noen kommenterer nedlatende at «du har skikkelig fantedialekt». Det har ført til at jeg legger om dialekten og unngår enkelte uttrykk når jeg er sammen med folk utenom familien.
Hennes opplevelser er likevel ikke i nærheten av det tidligere generasjoner opplevde, påpeker hun.
– I det ene øyeblikket var de reisende rene popstjerner fordi de var så gode med sang og musikk, mens i neste øyeblikket ble de lynsjet. Pappa fortalte for eksempel at ingen ville holde ham i hånda da de gikk rundt juletreet på juletrefest på skolen. Han sa at han like godt kunne gå med hendene i lommene. Samtidig flyttet familien mye rundt, så skolegangen hans ble stadig avbrutt.
Les også: (+) Da legen stilte Einar det vonde spørsmålet, brast han i gråt
Offisiell unnskyldning
De reisende ble ikke behandlet godt, noe som også bekreftet fra øverste hold. I 1998 ba norske myndigheter offisielt om unnskyldning for hvordan taterne hadde blitt behandlet.
Samtidig var taterne stolte av sitt opphav. De mente historien burde løftes frem for å vise at den hadde flere sider. Det er én historie om fattigdom, alkohol, stjeling og mye vanskelig, men også én om glede, samhold og ekte kjærlighet til hverandre.
– Historien til de reisende er sammensatt, og pappa var opptatt av å vise hele bildet.
Dessverre rakk han det ikke selv, men heldigvis fant May-Lill mye dokumentasjon i både brev, tekster og bilder, og forteller at hennes egen fascinasjon for historien har økt etter hvert som hun har lært mer.
– Det har vært en møysommelig prosess, nesten et kappløp med tiden før kilder ble tapt for alltid.
Men nå er den her. Med boka har barnebarnet May-Lill sørget for at familiehistorien lever videre.
– Det er rart med det. Jeg er selvsagt glad og lettet over at boka er ferdig, men det er også litt vemodig fordi det har vært både interessant, fint og sårt å dykke ned i dette.
