Da Anita våknet dagen etter morens død, var magesmertene som hadde fulgt henne hele livet, borte

– Jeg hadde en trygg oppvekst der det var mye rom for lek. Det ble ikke satt noen forventninger eller begrensninger.

– Det tok mange år før jeg forsto at dette var på bekostning av en frihet som min mor ikke hadde, sier Anita.

Hun vokste opp i Sandefjord med mor, far og to søsken.

Moren led av bipolar lidelse, en psykisk sykdom som gjør at humøret og aktivitetsnivået svinger mer enn normalt.

– Det er ikke noe vi husker veldig godt fra da vi var små. Vi opplevde trygghet selv om mamma var syk. Vi fikk god respons av henne når vi sto opp for oss selv og sa ifra. Hun hadde ikke den styrken selv.

Det sier næringslivsleder Anita Krohn Traaseth i Kamilles podkast «Summa Summarum».

Hun er barn av 70-tallet, frihetens tiår. Den gang barna var kledd i brunt og beige, spiste usunt og klatret i trærne.

– Mamma lot oss leke. Hun var sliten og sov mye, men at hun slet så mye som hun gjorde, forsto vi ikke.

Hør podcasten «Summa Summarum» her

Stjal konfekt da moren sov

Familien på fem hadde dårlig råd, det vanket lite godteri og sukker i barndomshjemmet. At moren sov lenge om morgenen, utnyttet Anita og søsteren til det fulle.

– Vi visste at vi kunne spørre henne på morgenen, for da var hun «i svime». Da fikk vi alltid ja, forteller hun til programleder Kjersti Kvam og psykolog Ragnhild Bang Nes i podkasten.

En dag fant Anita og søsteren en sfinks konfekteske, noe som var sjelden kost i huset i Sandefjord. Dette minnet har brent seg fast hos 49-åringen.

– Vi satte oss på trappa og spiste opp alle konfektbitene. Etterpå pakket vi inn småstein i papiret og la det tilbake i esken.

– Vi pleide jo å gjøre litt ugagn. Det jeg husker best fra den hendelsen, er søsterskapet, sier hun.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Les også: Linn Skåber om samlivsbruddet

Moren begikk selvmord

Da Anita var 20 år gammel, tok moren sitt eget liv. Det var ikke første gangen hun prøvde, men denne gangen lyktes hun. Det var presten som kom på døra med dødsbudskapet.

– Jeg skjønte det var noe galt da pappa ropte på oss, at vi måtte komme ned. Det var noe i stemmen hans som var rart.

– Jeg gråt til jeg besvimte, tror jeg. Da jeg våknet opp dagen etter, hadde jeg ikke lenger vondt i magen. Jeg hadde hatt magesmerter hele livet. Det var bekymringen for min mor som hadde befestet seg i magen. Det var veldig spesielt, en surrealistisk opplevelse – en blanding av dyp fortvilelse og befrielse, forteller hun.

Etter morens død la Anita og søsteren ut på biltur. De satte seg i morens røde Nissan bluebird og kjørte til Danmark.

– Vi gråt oss gjennom en biltur jeg aldri glemmer. Dette var den beste sorgopplevelsen.

I 2013 ble Anita kjent med begrepet posttraumatisk vekst. Og kjente seg umiddelbart igjen. Det var noen forskere som hadde kommet frem til at dette er like vanlig som posttraumatisk stress.

– Det var en befrielse for meg å høre om det. Jeg hadde jo stusset på om håndteringen min av mors død. At jeg så raskt aksepterte, falt til ro. At jeg ikke kjente på skyldfølelse. Var det normalt? Skulle jeg følt mer på skam? Slike ting hadde jeg gått og følt på.

– Da jeg hørte om posttraumatisk vekst, at de som opplever tap i livet, faktisk kan oppleve større mestring enn tidligere, ble jeg glad. I etterkant av dette inviterte jeg forskerne til å holde foredrag om temaet, om det å sørge «riktig» - at det ikke finnes en oppskrift på det.

Les også: Per hadde kone og barn, stor villa og luksusbil. Så mistet han alt

Ser bare muligheter

Anita føler seg heldig som kom til verden med et lyst sinn. Det gjør livet enklere. At hun har lykkes, mener hun er et resultat av valg hun har tatt – blandet med en god porsjon flaks.

– Jeg ser bare muligheter, uansett hvor mørkt det er. Jeg er det bevisst og bruker det aktivt når jeg tar valg.

Den eneste tidspunktet i døgnet hun opplever en skikkelig nedtur, er akkurat idet hun våkner. Hun beskriver seg selv som kveldsoptimist og morgenpessimist.

– Løsningen er å sette meg opp i senga så fort som mulig. For så å lage en kaffe. Da forsvinner det. Jeg trives ikke med den følelsen av pessimisme, og har en indre ro på at alt ordner seg. Man må bare finne ut av ting, og det kan ta litt tid, sier hun i podkasten.

49-åringen føler seg privilegert som både er fysisk og psykisk frisk. Hun har mye energi og elsker det utrygge, det å ta sjanser. Hun kjenner hver dag på både glede og følelse av takknemlighet.

– Det er ikke et fritt valg å være psykisk frisk. Å kunne stå opp hver morgen og gjøre dagligdagse ting.

– Det var sterkt for meg å se at moren min ikke klarte å stå opp om morgenen, at hun ikke å holde en kopp kaffe i hånden. De inntrykk har ikke skadet meg, men fy søren! Jeg er så heldig som klarer slike ting! Da må jeg gi enda litt mer, sier hun.

Les også: Ulykken satte preg på hele oppveksten til Tuva Fellman

Nyttårsforsett: Å drikke MER

Anita giftet seg med sin ungdomskjæreste og de fikk en datter, Hannah, men skilte lag da hun var 2.5 år gammel. Hun er nå gift med Knut Thomas Traaseth. Han har datteren Martine fra tidligere forhold. Sammen har de datteren Milla.

Anita at hun har trukket vinnerloddet.

– Jeg visste ikke som 20-åring hva slags far han vil være, men han er altså verdens beste eks og pappa. En så fin fyr! At mine to menn snakker godt sammen og liker hverandre, der har jeg vært heldig. Og i tillegg har jeg så fantastiske døtre.

– Selv om jeg mistet moren min tidlig har jeg vært heldig de 30 årene som har gått etter det. At noen snakker om forfall når det kommer til alder, synes jeg er forferdelig. Jeg opplever at jeg er på høyden nå, både når det kommer til mental vekst og trygghet.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Anita gruer seg ikke til alderdommen, men den er nøye planlagt. Den skal nemlig inneholde cocktails. For noen år siden tok hun en psykologisk test som sa noe om hennes preferanser i livet. Jobb og etterrettelighet kom øverst, det å ha det moro nederst på lista.

– Jeg ble litt skuffa, og tenkte jeg måtte ha det litt mer moro. Jeg fant også ut at jeg drikker altfor lite. Så nyttårsforsettet mitt ble å drikke mer det neste året. Men da slet jeg litt, for jeg liker hverken øl eller champagne. Jeg kan drikke litt hvitvin og rosé, men egentlig synes det er like deilig med cola eller vann.

– Men sprit liker jeg! Så da gikk jeg fra null enheter i kvartalet til å plutselig invitere venner på cocktaillunsj.

Anita gikk «all in». Hun ville gjøre det skikkelig. Så hun satte seg på flyet til London, meldte seg på cocktailkurs og ble sertifisert som bartender. Planen hennes er klar:

– Bartenderkurset er en kjempeinvestering for alderdommen! Drømmen min er å gå sammen med venner og kjøpe en tomt i Vestfold når vi er 90-årene, gjerne på Verdens ende. Dette skal bli vårt endestopp, sier hun ivrig.

– Når sykepleierne har gått rundt med medisinene, ja da kommer jeg med min sprit. Da skal alle som bor der få både gin & tonic og pornstar martini, så får de god nattesøvn.

Hør podcasten «Summa Summarum» her

NB: Klikk.no og Kamille er begge eid av Story House Egmont

Mitt sosiale liv tok slutt, nå lever jeg ut alt på Facebook. Er det negativt?

– Jeg tror han hadde bestemt seg for at det var den siste klemmen

Ingen i familien satte pris på sykelige Nikolais unike talent – hans tøffe barndom skulle prege ham resten av livet

Denne saken ble første gang publisert 23/06 2021, og sist oppdatert 23/06 2021.