Mitt sosiale liv tok slutt, nå lever jeg ut alt på Facebook. Er det negativt?

Jeg leste en artikkel nylig om at sosiale medier ikke gir deg tilknytningen du trenger til andre mennesker. Det sto noe om at skjermene på datamaskinene mangler det som virker beskyttende for mange, nemlig ekte, nær og forpliktende kontakt. Faktisk ble jeg litt sint da jeg leste det, og jeg bestemte meg for å dele min historie.

For syv år siden hadde jeg et vanlig liv. Jeg jobbet som sykepleier på et stort sykehus og hadde en rik hverdag på alle måter. Sønnen min var blitt voksen og hadde flyttet ut, og jeg var lykkelig uvitende om hva livet skulle by på av utfordringer. Så langt var jeg blitt spart for store og smertefulle sorger. Det var en privilegert tilværelse.

Mistet alt

At livet kan snu fort, vet jeg i dag. Og når det skjer, har flere triste ting en tendens til å komme samtidig. Først tok det slutt mellom samboeren min og meg. Selv om vi ikke hadde hatt det bra i flere år, syntes jeg at det var trist. Øystein var ikke veldig spennende som person, men jeg var glad i ham.

Når du er i 40-årene, ser du ikke for deg at du skal ut og lete etter en ny kjæreste. Jeg gjorde i hvert fall ikke det. Jeg aksepterte bruddet og sa til meg selv at jeg fikk trene på å være alene og nyte mitt eget selskap. Jeg tenkte at dette skulle gå bra.

I jobben min var det mange tunge løft, og gjennom flere år hadde jeg kjent smerter i ryggen. Jeg hadde oppsøkt hjelp hos kiropraktorer og fysioterapeuter.

En morgen, bare noen måneder etter samlivsbruddet, våknet jeg uten å klare å komme meg ut av sengen. Det viste seg å være en alvorlig ryggprolaps. Etter mange utredninger og lang ventetid ble jeg anbefalt en operasjon. Slike operasjoner medførte risiko for to tiår siden, men i dag regnes de som ren rutine, ble jeg fortalt.

Jeg tok operasjonen, og alt så greit ut. Jeg planla å komme meg tilbake i jobb etter litt opptrening, men så sviktet bena mine. Alle kreftene og all energien min forsvant på mystisk vis, uten at legene klarte å finne ut hvorfor. Det rare var at ryggen så fin ut, legene fant ingen fysiologisk årsak til at kroppen min visnet.

Jeg var en av dem som trodde at utmattelse var en psykisk lidelse. I dag kan jeg si med ett hundre prosent sikkerhet at det ikke stemmer. Jeg ville opp av sengen, og jeg ville gå på jobb og møte venner, men kroppen lystret meg ikke.

Spesielt var det vondt med lyder. Det var som om de skar seg gjennom hjernebarken, og det gjorde fysisk vondt. Dagslys, og spesielt sollys, ga meg en så sterk hodepine at jeg trodde det ville drive meg til vanvidd.

Diagnosen

Å ligge under dynen i et mørkt rom var den eneste løsningen i en periode. Når jeg var våken og klarte det, leste jeg alt jeg kom over om ME. Jeg så på behandlingsmuligheter og sykdomsforløp og fikk kunnskap om egen situasjon.

Én ting innså jeg: Det nyttet ikke å overvurdere kreftene. Skulle jeg blir frisk, måtte jeg skynde meg veldig langsomt.

Jeg fikk diagnosen ME, utmattelsessyndrom, etter mange runder i helseapparatet. Det var fortvilende, og all min oppmerksomhet var rettet mot meg selv og min egen situasjon. I starten hadde jeg venner, kolleger og familie som forsøkte å hjelpe meg, men jeg klarte ikke å ha dem rundt meg.

Etter hvert trakk de seg unna og lot meg være i fred. Bare noen snakket til meg, følte jeg meg utslitt. Den eneste jeg klarte å ha nær meg i små porsjoner, var sønnen min. Men han måtte også etter hvert distansere seg. Heldigvis var han opptatt med sitt eget liv og hadde ikke så mye tid til meg.

Sosial på Facebook

Nå er det seks år siden jeg ble syk. I disse årene har jeg praktisk talt ikke deltatt i det sosiale liv. Fra morgen til kveld er jeg inne i min egen leilighet.

Hvis jeg forsøker å komme meg ut, strander ofte forsøket når jeg har kommet meg til garasjen. Jeg blir svimmel og utilpass. Jeg klarer å komme meg til butikken én gang i uken, og det er i grunnen alt.

Folk sier det er synd på meg og spør om jeg ikke savner å møte mennesker. Jo, det gjør jeg. Men samtidig gjør jeg det ikke. Det har seg nemlig slik at jeg har et sosialt liv, tross alt, og det er takket være Facebook. I gode stunder i et mørklagt rom kan jeg slå på den bærbare datamaskinen eller bruke smarttelefonen til å logge meg inn og se på hva vennene mine driver med.

Nå våkner jeg om morgenen og gleder meg til å se hva som har skjedd på Facebook. Jeg bruker god tid på å komme meg opp, rusler rolig inn på kjøkkenet og lager meg en kjernesunn fruktdrikk, før jeg slår datamaskinen på og logger meg inn.

Jeg elsker å bla meg nedover og se på hva som er lagt ut, og ofte kommenterer jeg. Jeg er opptatt av ikke å klage på min egen situasjon, men være positiv og glad.

Mistenksomhet

Sønnen min forteller at det mumles om hvordan jeg, som er så syk, kan være så aktiv på nettet. Han påstår at noen tror jeg lever et slags luksusliv. De tror ikke at jeg kan være syk, fordi jeg legger ut så mye.

Jeg ser poenget, men nekter å la meg skremme bort fra det som gir livet mitt innhold, glede og mening. Å skrive eller legge ut dikt, ordtak og gamle bilder er akkurat hva jeg klarer. Når venner og bekjente kommenterer, føler jeg glede. Da er det som om jeg er midt i det som skjer, og som om jeg har folk rundt meg. Det varmer å se at andre ser også verdsetter det jeg legger ut. Når det blir en dialog, blir jeg oppstemt og føler meg bedre.

Spalte opp og spalte ned er skrevet i mediene om hvor farlig det er å bli avhengig av sosiale medier. Det sies at det finnes mennesker som lever sine liv der, som om det skulle være katastrofalt.

Les også (+) Jeg var 40 og nyskilt. Så sa mamma noe som endret alt

Gir livskvalitet

Jeg lever livet mitt på Facebook, og jeg tør å si det. Det gir meg livskvalitet å ha en verden jeg kan gå inn i når helsen tillater det. Det fine er at jeg kan ha en dårlig dag, og likevel klare å delta. Da sitter jeg i et mørklagt rom i min egen seng, med en god pute bak ryggen.

«Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det», er et ordtak jeg la ut en gang. Det er mitt favorittordtak, fordi det i grunnen sier alt.

Sett utenfra har jeg et fattig liv, men i egne øyne har jeg det slett ikke så verst. Jeg har tro på at jeg en dag blir frisk, og jeg nekter å klage. Fordi jeg har Facebook, er det ting som skjer i hverdagen min, og det er jeg takknemlig for. Tenk så mye verre det var å være fysisk begrenset og alene før i tiden!

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle