Kirsten ventet på telefonen fra ektemannen. Den kom aldri
Tom (24) aner fred og ingen fare der han sitter og ser på film. Dagen etter skal han ringe hjem til kona og høre hvordan det går med yngstedatteren Tonje som har astma. Så skjer det ufattelige.
Torsdag 27. mars 1980: Det er skikkelig uvær i Nordsjøen. På boligplattformen Alexander Kielland har Tom Skomedal på 24 år nettopp gått av jobb og inn i kinosalen for å se en film.
Han har noen timer fri før sengetid. Han er gift med ungdomskjæresten Kirsten. Sammen har de tre små barn under seks år og et nybygget hus.
Det er første gang han jobber på en oljeplattform. Yngstedatteren Tonje var dårlig da han dro ut for et par dager siden. I morgen vil han ringe hjem og høre hvordan det går.
Mot undergang
Det er ikke ofte Tom og Kirsten har mulighet til å gå på kino, så nå når anledningen byr seg, velger Tom å se kveldens film. I kinosalen går «The Rose» med Bette Midler i hovedrollen. Det er en kritikerrost film basert på den berømte rockestjernen Janis Joplins liv og undergang.
Utenfor hisser uværet seg opp til sterk kuling, og midt under filmen begynner plutselig kinosalen å krenge. Hva i all verden? Kanskje er det bare bølgene? Men så skjer det fatale. En av plattformens fem bæresøyler sliter seg løs. Stolene i kinosalen raser nedover.
Tom og de andre i salen må klatre opp og over stolene for å komme seg frem til døren. Hva er det som skjer?
Dager i uvisshet
– Jeg var på jobb på gatekjøkkenet den kvelden jeg hørte om ulykken. Vi hadde nettopp tatt opp et større huslån så jeg hadde en liten ekstra jobb der. Toms søster var hjemme og passet ungene. Selv om Tom nettopp var dratt ut i Nordsjøen, reagerte jeg ikke sånn umiddelbart.
Det var første gang han jobbet på en plattform. Han var leid ut av arbeidsgiveren sin i Kristiansand og skulle bare jobbe et par uker i Nordsjøen.
Da han dro, visste han ikke helt sikkert hvilken plattform det dreide seg om, så jeg håpet jo at han ikke var der ulykken skjedde. Minstedatteren vår hadde hatt litt problemer med pusten før Tom dro, og vi var redd for at det var astma, derfor avtalte Tom og jeg at han skulle ringes på fredag og høre hvordan det gikk.
Men han ringte jo aldri, sier Kirsten Harbak Fjellstad.
Det er 45 år siden hun ventet på den telefonen, og fremdeles kan hun redegjøre for hva som skjedde fra torsdag kveld til politiet sto utenfor døren hennes søndag ettermiddag 30. mars 1980.
Mayday Mayday
Klokken 18.20 torsdag 27. mars 1980 mottar båtkoordinatoren på Ekofisk-senteret et mayday-signal fra Alexander Kielland. En forsyningsbåt i nærheten av plattformen hører også nødsignalet. Hva i all verden betyr dette?
En redningsaksjon her og nå blir umulig. Det begynner å mørkne og vinden blåser sterk kuling. To forsyningsbåter får beskjed over radioen om å nærme seg Alexander Kielland for å kartlegge hva som er galt.
Synet som møter dem, er uvirkelig. I løpet av 20 minutter kantrer den digre plattformen. Livbåter låres, men altfor mange finner ikke veien ut og plattformen mangler livvester. Det er svært mørkt og meterhøye bølger som slår mot betong og treverk.
Det iskalde vannet fosser inn i den veltede plattformen, folk løper, noen regelrett hopper i havet. Alle kjemper for livet. Av de 212 personene som er ombord, omkommer 123. Kun 89 blir reddet fra vraket og det frådende havet.
OG SVIK: Flere rapporter, senest en fra januar 2025, kan fortelle om fortielser, unnvikelser og hemmelighold i etterkant av ulykken. Og om hjelp som ble holdt tilbake, og om et svik fra oljestaten Norge som er lite å være stolt av.
Et forferdelig budskap
Da Tom ikke ringer hjem den fredagen de har avtalt, begynner Kirsten å ane uråd. Men hun har tre små barn, Hege på seks år, Ole Kristian på tre og lille Tonje som bare er halvannet år. Hun kan ikke sette seg ned med hendene i fanget og vente på beskjed. Dagen må gå sin gang, ungene skal ha mat, det skal lekes, vaskes og legges. Det går i ett fra morgen til kveld.
På radio og på TV ruller nyhetene uten stans. Ingen vet hvor mange som er i live, ingen vet hvem som er omkommet, ingen vet i grunnen noen ting, synes Kirsten.
Søndag ettermiddag ringer det på døren. Utenfor står det en politimann. Budskapet er brutalt. Tom er ikke blant de 89 som er reddet, men han er heller ikke funnet død, han er blant de savnede.
Kirsten kjenner det på seg. Underbevisstheten sier henne at nå har hun mistet kjæresten sin. Hun vet at fra nå av skal hun være alene med de tre barna deres.
i norsk oljehistorie foregikk.
Snille og morsomme Tom
– Jeg husker jeg tenkte: «Dette er en forferdelig ulykke, men den skal ikke få lov til å ødelegge ungene våre.» Jeg ville ikke la bitterhet og sinne prege oppveksten deres. Hvem går vel det ut over annet enn oss selv? På mange måter var jeg heldig, jeg kunne ikke bare sette meg ned og sørge. Jeg gikk nærmest på autopilot. Vi måtte ta hverdagen tilbake med en gang. Jeg kunne ikke være en far for barna mine, men jeg ville være en god mor som var der for dem hele tiden. Men det er klart, jeg hadde mine tunge stunder hvor jeg gikk ned i vaskekjelleren og bare gråt og gråt, sier Kirsten.
– Det var Tom og meg fra vi var 14-15 år. Vi kunne tøyse og le sammen, og vi kunne snakke om absolutt alt. Han var veldig snill, og litt vilter og skøyeraktig. Vi hadde det veldig morsomt sammen, minnes Kirsten og viser frem brudebildet fra 1975.
Les også (+) Harald mistet sønnen i Estonia-ulykken: – Nå må det være slutt på å pakke saken inn i bomull. Alt må på bordet
Mistet barndommen
– Avisene kom med lister over de savnede. Hege kunne lese, hun så pappas navn og skjønte at han var død. Jeg husker vi hadde et fat med appelsiner på bordet, de tok hun og kastet rundt i rommet. Hun ble bråvoksen, og på mange måter mistet hun barndommen sin der og da. Hun skjønte jo hva som hadde skjedd, mens de andre to var for små til å forstå. Tom ble funnet på havets bunn 1. april 1980. Jeg fikk aldri noe tilbud om krisepsykiatri eller annen hjelp med barna.
I begynnelsen fikk jeg heller ikke noen økonomisk støtte. Tom var jo ikke ansatt i Stavanger Drilling som eide plattformen, han var bare leid ut av sitt eget firma, forteller Kristin.
– Heldigvis valgte Toms arbeidsgiver å betale ut Toms lønn til vi fikk forsikringsoppgjør fra firma. Da ble den lønnen trukket fra forsikringsbeløpet. Siden kom Toms arbeidsgiver med en matkasse hver jul i mange år etter ulykken, det var stort både for meg og barna, minnes Kirsten som medgir at det var tunge år rent økonomisk.
Naboene sto også på og hjalp til med ferdiggjøring av plener og planting rundt det nybygde huset. En venninne kom og hjalp med barna av og til, og Kirstens mamma, som bodde flere mil unna og var i full jobb, kom og hjalp så ofte hun kunne. Men i det daglige var det Kirsten og ungene. De klarte seg mest alene og ble en sammensveiset gjeng med sterke bånd selv om de ofte manglet penger til både det ene og det andre.
Feil og mangler
I begynnelsen dreide alt seg om å kartlegge savnede og døde, og de etterlattes erstatninger, men etter hvert var det de samme spørsmål som opptok alle: Hvordan kunne dette skje? Hvordan var det mulig? Hva var egentlig årsaken til ulykken?
– Når praten om vår stolte oljehistorie dukker opp, tenker jeg at den historien kjennes litt mer nyansert for min del, den kostet meg en far, sier Ole Kristian.
Han var bare tre år da den omsorgsfulle og lekne pappaen hans ble revet vekk. I dag jobber Ole Kristian Skolmedal (48) som assisterende avdelingssjef for Akuttmedisinsk Kommunikasjonssentral (AMK-sentralen) i Kristiansand. Han roser moren for måten hun mestret det å bli enke med tre små barn den gangen for 45 år siden, men han tenker også på unnfallenhet og svik fra eierne av plattformen og den norske stat i etterkant av ulykken.
Det ble avslørt flere mangler og tekniske feil. Utmattingsbrudd i et støttestag i plattformens bærende konstruksjon ble beskrevet som årsaken til at plattformen veltet.
Granskningskommisjoner
I dag har flere granskningskommisjoner funnet frem til opplysninger som ble holdt skjult for offentligheten, og eiere som skyldte på hverandre. Og i 2021 kom Riksrevisjonen med en rapport som kunne konstatere at de overlevende og de etterlatte i liten grad hadde fått den oppfølgingen de fortjente.
Både professor Marie Smith-Solbakken ved Universitetet i Stavanger og «korrupsjonsjegeren» Eva Joly har også gransket ulykken, og de kom i januar 2025 med en ny rapport. Der fremkommer det blant annet at sikkerhetsdører og skott som skulle ha vært lukket, var åpne da ulykken skjedde.
– Hadde disse dørene vært stengt, slik regelverket tilsa, er det trolig at plattformen kunne ha holdt seg flytende ca. 90 minutter lenger enn den gjorde. Rapporten konkluderer med at da ville sannsynligvis flere ha overlevd denne ulykken, sier Ole Kristian og føyer til.
– Slikt er vondt å ta inn over seg, men jeg vil likevel holde bitterheten unna. For hva kan det gagne meg, min familie eller de rundt oss? Men det er klart, når jeg leser rapporter som melder om at unnfallenhet har vært hemmeligholdt, og at hjelpen vi skulle hatt, var der, men ble holdt tilbake for å spare penger, da kan jeg kjenne på sårhet og skuffelse. Savnet etter en pappa var jo der alltid i min oppvekst.
Tomhet som aldri forsvant
– Farfar trådde inn den gangen og ble siden en farsfigur for meg, men tomheten og savnet etter en pappa kunne aldri erstattes. Når det var fotballkamper og foreldrene sto og heiet og delte ut klemmer etterpå, var det ingen pappa der som heiet på meg. Når jeg skulle konfirmeres, og siden fikk barn, var det ingen pappa å dele gledene med. Jeg lærte tidlig at livet er skjørt. Pappa var bare 23 år da han reiste ut på sin første jobb i Nordsjøen. Han hadde en familie han elsket og et nybygget hus, livet skulle jo nettopp begynne, og så … Jeg tar ingenting for gitt, jeg vet at livet kan snu på ett sekund. Det ser jeg jo også daglig i jobben min, sier Ole Kristian som selv er pappa til to barn.
– Mamma var alltid flink til å ta pappa med i oppveksten vår. Hun fortalte om ham, og snakket om ham på en naturlig måte, sier Ole Kristian.
Et nytt liv
– I de ti første årene etter ulykken handlet alt om å gjøre livet så godt som mulig for barna, men jeg kjente også på et savn etter å gjøre noe annet enn bare å være hjemme. Da de var store nok, begynte jeg å studere, forteller Kirsten som siden utdannet seg til lærer, tok spesialpedagogikk, og var i mange år leder for mennesker med ulike former for utviklingshemning. I dag er Kirsten pensjonist.
Heldigvis kom en ny kjærlighet henne i møte. I de siste 30 årene har hun vært gift med Petter som hun har en datter sammen med. De bor i et vakkert hus kloss inntil en båthavn i Risør.
Påsken nærmer seg og med den dukker som regel noen av minnene opp. Kirsten velger å samle på de gode, og det hun og Tom hadde sammen før den purunge oljenasjonen Norge ble rammet av en tragedie som kostet 123 mennesker livet.
Ny rapport
– Rapporten avslører alvorlige forsømmelser i måten myndighetene håndterte Kielland-ulykken i 1980 på, forteller professor Marie Smith-Solbakken. De etterlatte og overlevende fikk ingen erstatning fra staten, selv om det var påvist regelbrudd, dispensasjoner, manglende redningsmuligheter. Ingen ble stilt ansvarlig for ulykken.
Videre viser rapporten at de etterlatte fikk kompensasjon fra operatørselskapet Phillips, og at den ble fremstilt som å være en million kroner til enkene, men i virkeligheten ble både forsikringer hos arbeidsgiver og offentlig enkepensjon trukket fra, slik at de fleste fikk under halvparten. Barna som hadde mistet sin far, fikk 50 000 kroner.
De overlevende ble tilbudt 25 000 kroner. I likhet med etterlatte koner og barn fraskrev de seg da muligheten til å gå til sak mot Phillips eller partnerne deres noe sted i verden, uansett hva som senere måtte komme frem om ansvarsforhold. Noen få takket imidlertid nei til tilbudet. Rettssaken som fulgte, ble avsluttet med et forlik der de overlevende fikk opp til 425 000 kroner hver. Det var 17 ganger mer enn tilbudet som de fleste overlevende allerede hadde akseptert.
Kilde: professor og oljehistoriker Marie Smith-Solbakken, korrupsjonsjeger Eva Joly samt historikerne Frode Fanebust og Tor Gunnar Tollaksen
