Da Olje-Norge mistet uskylden: – Det var som å se inn i helvete

Oljeriggen «Deep Sea Driller» hadde nettopp gått på grunn i brottene på yttersiden av Fedje da nattkokken Gunnar Matre fikk ferdig wiener­brødene.

Mens orkanen ulte gjennom derrick-tårnet og dekket fikk 20 graders slagside, bidro han så godt han kunne. Han tok med seg brettet og en kanne nytrukket kaffe til karene som skulle gå i livbåten.

Det satte Kaptein Johannes Tysnes pris på og ga ham et klapp å skulderen. Noen timer senere var kapteinen og fem av mannskapet døde i den frådende sjøen.

Orkan i kastene

Lørdag 28. februar 1976 hadde «Deep Sea Driller» fullført boringen på blokk 9 utenfor Lista. Nå ventet overhaling på verftet i Bergen før den skulle ut på nye oppdrag.

Da kaptein Tysnes be­­odret heving av de åtte 15 tonns ankrene og satte kurs nordover, ble den delvis nedsenkbare H-3 plattformen forandret til et 13 000 tonns fartøy drevet av fire elektriske motorer nede i pongtongene.

I det gode været var riggen i stand til å gå med åtte knop for egen maskin. Men på søndagen tiltok vinden. Natt til mandag, da den skulle runde øya Fedje nord for Bergen for å gå inn Fedjeosen, målte fyret på øya full storm med orkan i kastene. Med det enorme vindfanget forsvant gradvis styrefarten selv om motorene gikk for fullt.

Les også (+) Kjell-Harald Myrseth overlevde dramatisk uvær

Branntilløp

Trygve Ågotnes var teknisk assistent om bord og var i kontrollrommet da han oppdaget tilløp til brann i en av de elektriske motoren som drev propellene. Belastningen var blitt for stor. Han ble nødt til slå av den ene motoren. Det var en vanskelig avgjørelse, for nå drev riggen mot land.

– Vi hadde ikke en sjanse med de motorene den gang. Det var ikke mulig å få snudd riggen og gå utover igjen mot havet, mot vinden, har Ågotnes uttalt til
Bergens Tidende.

Klokken var blitt 0310 på morgenen da følgebåten «Georg Turm» ble bedt om å ta riggen på slep. Den befant seg nå bare 1400 meter fra skjærene, etter å ha drevet 900 meter mot land på et drøyt kvarter.

Overlatt til seg selv

Kapteinen på slepebåten, Ralf Frederiksen, fikk vite at riggen manglet utstyr for å skyte over en line. Han måtte dermed presse taubåten helt inntil stålbena – i 15 meter høye bølger – for å ta imot en wire fra en kran om bord.

Et kraftig smell rystet hele boreriggen da den gikk på grunn. Frederiksen gjorde tre-fire heltemodige forsøk på å ta imot wiren før også «Georg Turm» ble kastet mot skjæret der slepebåten ble stående fast. Grunnstøtingen gjorde at vannet fosset inn gjennom fire hull i skroget. Mens livbåten ble gjort klar, kom en ny brottsjø og hev slepebåten av skjæret slik at den fikk trukket seg ut i sikkerhet.

Nå sto «Deep Sea Driller» hjelpeløs på grunn og mannskapet på 50 var overlatt til seg selv.

Les også (+) Dødelig møte i tett tåke

Gled nedover dekket

Da Vi Menn besøkte Gunnar Matre på Haukeland sykehus i 1976 rett etter katastrofenatten, fortalte han at jobben hans var å vekke folkene som sov før han tok på redningsvesten og gikk til livbåten akterut. De hadde redningsøvelser ukentlig og alle visste hva de skulle gjøre.

Så langt lå det an til å bli en god redningsoperasjon, men det var et fryktelig vær der sjøsprøyten slo over helikopterdekket 20 meter over vannflaten. Da han ordnet wienerbrød var det ingen tegn til redningshelikopter, og plattformen begynte å helle mer og mer.

Mens kapteinen snakket febrilsk i walkietalkien fikk riggen en kraftig knekk og begynte å sige. Karene hadde nå problemer med å holde seg oppreist i vinden, og gled nedover det sleipe dekket. I redsel for å bli truffet av oljerørene som hadde slitt seg, klatret karene inn i den overbygde livbåten som hadde plass til alle 50.

Da den ble låret på sjøen, ville motoren ikke starte.

– Da fikk vi panikk. Mange ville hoppe i sjøen og komme seg opp på flåtene som var satt ut. Jeg tenkte at jeg kanskje kunne klare å svømme til lands, men forsto at det var en sinnssvak idé, fortalte Gunnar Matre.

Les også (+) Tabbene som sendte 40 i døden

Lommelykt i stormen

Men Ågotnes jobbet febrilsk med motoren. Da han fikk sveivet den i gang, steg håpet.

– Stemningen var ikke akkurat god, vi var nok mer eller mindre i sjokk alle sammen, forteller Malfred Telle (80) fra sitt hjem på Glesvær.

I likhet med flere valgte han å sitte oppe på taket til livbåten i begynnelsen, før forholdene ble så voldsomme at han søkte ly under dekk. Så ble det gitt ordre om å stenge lukene så det ikke skulle komme vann ned i rommet. Gunnar Matre var av en av de syv som valgte å bli sittende på utsiden.

– Jeg klamret meg fast og tenkte at det var størst sjanse til å redde seg der oppe, fortalte han senere.

Så gikk lyset på riggen og alt ble bekmørkt. Kaptein Tysnes satt forrest på dekket og lyste ut i stormen med lommelykt mens han brølte ut styringsordrene som ble videresendt akterover til rormannen i et forsøk på å navigere mellom brottene. Så slo den første gigantiske knyttneven av vann mot livbåten.

Alfa-ulykken

Fra det første drivverdige oljefunnet på norsk sokkel i 1969 skulle de første fire årene medføre 10 enkeltstående dødsulykker. Allikevel ble offshorevirksomheten drevet av en voldsom optimisme som ga den første perioden navnet «lykketiden». Men så inntraff to større tragedier med kort mellomrom. De tok uskylden på den norske oljevirksomheten.

1. november 1975, bare fire måneder før dramaet på Fedje, brøt det ut en kraftig brann på Ekofisk 2/4 Alfa-plattformen. Et stigerør fra oljebrønnen hadde rustet og brast rett over vannflaten. Trykket i produksjonen tilsvarte at olje og gass ble presset ut oppunder plattformen med det enorme trykket tilsvarende 700 meters havdyp. Hele plattformen ble innhyllet i brann og røyk. Fra avstand så det ut som den sikre død.

Allikevel var det kun selve evakueringen som tok liv. Fem mann fikk sannsynligvis panikk da de hev seg inn i redningskapselen. De skulle ha ventet på flere, men startet evakuering umiddelbart. Redningskapselen var av en tidlig type som måtte låres kontrollert ned til havflaten.

I stedet dro en av de fem i kroken som frigjorde kapselen fra wiren. Dermed falt den 30 meter ned og traff sjøen med et enormt slag som drepte tre og skadet to alvorlig.

Hang fast

Mennene på «Deep Sea Driller» hadde den ferske ulykken i bakhodet da de nølte med å gå ned i livbåten.

45 år senere er minnene fra innsiden av livbåten fortsatt like ubehagelige.

– Vi fikk mye juling da vi ble kastet rundt. Det var armer og ben over alt og intenst skremmende, forteller Malfred.

Båten ble slynget rundt som en ball på sjøen før den slo kollbøtte tre ganger inne i brottene. Det gikk hull på skroget og vannet nådde snart karene til knes der de satt i en smørje av diesel, blod og spy i mørket. Motoren døde, men livbåten holdt seg flytende på de innebygde flyteelementene.

– Heldigvis ble den mer stabil da den ble halvfull med vann, forteller Malfred.

– Men ingen visste utfallet, og for noen ble klaustrofobien uutholdelig, sier er Trygve Ågotnes (71).

Bølgen som traff de seks på utsiden hadde så stor kraft at pusten ble slått ut av lungene. Gunnar Matre klamret seg fast for livet.

– Jeg kjente at en kamerat sparket meg i ansiktet. Så var han vekk. En grep meg om livet, men også han forsvant. Hanskene gled av meg, og jeg ble slengt rundt det vesle styrehuset og ned i sjøen. Det var som å se inn i helvete, fortalte Matre til Vi Menn i 1976 og la til:

– Men ved et under ble den ene foten hengende fast i en bøyle, og der hang jeg mens båten gikk rundt to ganger. Jeg tenkte at neste gang er jeg ferdig, men da båten rettet seg opp hang jeg fremdeles fast, med hodet ned.

Les også (+) Harald mistet sønnen i Estonia-ulykken: – Nå må det være slutt på å pakke saken inn i bomull. Alt må på bordet

Funnet livløs

Etter to timer kom de første Sea King redningshelikoptrene. For redningsmann Arthur Eide var synet vanvittig. I de enorme bølgene så den overbygde livbåten ut som et skjær med en flokk med skarver. Det så håpløst ut, men redningsmannskapet satte i gang.

Men de hadde ikke før fått første mann om bord, da redningsheisen kilte seg (en direkte konsekvens av dette var at Sea King senere fikk installert to heiser). I stedet måtte de feste styrelinen til vinsjwiren i bøylen over døren, mens de trakk de overlevende inn på land. Men flere hengte seg på lina samtidig, og da sistemann var berget, så bøylen ut som en heste­sko.

Malfred Telle husker fortsatt lyden av helikoptrene. Og redning. Men så forsvant livbåten ned i en bølgedal akkurat i det han skulle tre hodet gjennom slyngen på redningslinen. Han klamret seg fast, og ble løftet på land mens han hang etter den ene armen.

Gunnar Matre frøs så han var helt stiv. Da han grep etter tauet som nesten traff ham i hodet, gjorde båten et kast så han gikk på hodet i sjøen. Han aner ikke hvor lenge han var under vann, men husket at han så kjølen fra undersiden før et nytt tau fra himmelen reddet livet hans.

Han var den eneste av de syv på utsiden av livbåten som slapp levende fra hendelsen. Blant de omkomne var kapteinen som hadde forsøkt å lose livbåten. Han ble funnet flytende livløs lenger sør på øya. Livbeltet var i ferd med å falle av ham. Ved klippene var det vanskelig å få tak på ham, men et helikopter fikk til slutt dratt opp liket. To av de seks omkomne ble aldri funnet.

Flere dødsulykker

Tragedien er senere blitt kalt natten da oljealderen mistet sin uskyld. Riggen var bare to år gammel og representerte et gjennombrudd for norsk teknologi. Både Matre og Ågotnes roste arbeidsplassen for det fine miljøet.

Men etterdønningene etter forliset ble smertefulle. Ulykkesrapporten la mye av skylden på kapteinen, blant annet for rutevalget og for å latt folk oppholde seg på livbåttaket. Kritikken ble imøtegått av overlevende og pårørende som på sin side rettet sterk kritikk mot rederiet Odfjell Drilling for manglende oppfølging og økonomisk kompensasjon. Snart kom riggen i skyggen av «Alexander Kielland»-katastrofen i 1980 der 123 omkom. Forliset ved Fedje gikk i glemmeboken.

«Deep Sea Driller» ble berget, satt i stand igjen og omdøpt til «Byford Dolphin». I 1983 omkom fem dykkere om bord da luken til trykkammeret de satt i ble åpnet ved en feiltagelse. Det skjedde dødsulykker også i 1990 og i 2002. Først i 2019 ble den sendt til opphugging.

I årene frem mot «Alexander Kielland»-ulykken skulle statistikken vise at det var åtte ganger større risiko for å omkomme på sokkelen enn i industrien på land. 1979 skulle bli et tidsskille da Arbeidsmiljøloven trådte i kraft også på norsk sokkel. I dag er offshorevirksomheten blitt en av de tryggeste arbeidsplassene.

De verste ulykkene i norsk oljeindustri

I 1976 kalte Vi Menn «Deep Sea Driller»-­ulykken for den største katastrofen i norsk oljehistorie. Men den var barebegynnelsen:

* April 1977: Ukontrollert utblåsning på Bravo-plattformen på Ekofisk. Ingen skadet, men anslagsvis 9000 tonn olje havnet i Nordsjøen.

* November 1977: 12 omkom i helikopterstyrt på vei til Ekofisk

* 1978: Brann i skaftet på Statfjord A tok livet av 5 personer. 18 personer omkom i helikopterstyrt på vei til Statfjord.

* 1980: 123 omkom da Alexander Kielland-plattformen på Ekofiskfeltet veltet. Det er den største norske oljekatastrofen noensinne.

* 1983: Fem dykkere omkom i trykkammeruhell på «Byford Dolphin»-plattformen.

* 1985: Betongblandeskipet «Concem» gikk rundt under bygging av plattformer i Stavanger. 10 mennesker omkom.

* 1997: 12 omkom i helikopterstyrt på vei til Nornefeltet.

* 2016: 13 omkom da helikopteret på vei fra Gullfaks B til Bergen styrtet.

Totalt antall omkomne: 1967-1979: 92

1980-1989: 155

1990-1999: 31

2000-2009: 9

2010-2019: 15

Ingen omkomne siden desember 2017.

Kilde: Wikipedia

Telefonsamtalen lille julaften 1969 endret Norge for alltid