Milliardverdier smuldret bort på utrolig vis
Johannes tviholdt på løgnen til sin siste dag på jord
Med utrolig sjarm, gjennomført hensynsløshet og gjennomsyret av løgnhistorier albuet Johannes Petersen seg helt til topps i milliardkonsernet. Så gjaldt det å holde fasaden så lenge som mulig.
Lørdag 17. november 1990 satt direktør og styreformann Johannes Petersen i sin grønne direksjons-Jaguar på vei til Rungsted Kro, noen mil nord for København.
Han skulle dele et hyggelig måltid med sin sekretær, fortrolige og medsammensvorne Inga Lydia Rasmussen.
Trolig visste han inderlig godt at spillet var slutt.
Snart var det over, både for ham personlig og for bedriften han styrte med jernhånd, Nordisk Fjer.
Historien startet mange tiår tidligere, lenge før Petersen kom inn i bildet. Nordisk Fjer ble bygget opp til en solid og velrennomert bedrift med mange tusen ansatte.
Dun og fjær ble kjøpt inn billig fra land som Kina og Russland og foredlet med formidabel gevinst til halvfabrikata dyner og puter.
Det danske selskapet ekspanderte jevnt og trutt og åpnet fabrikker både i Europa og i USA.
Så ble det gjort et fatalt feiltrinn. I 1951 ble Johannes Petersen ansatt som medhjelper i ekspedisjonen ved hovedkontoret.
Les også (+): Historiens største bedragere
Sjarmerte sjefen
25 år gamle Petersen hadde fullført realskole, og hadde altså niårig skolegang. I tillegg hadde han noe kontorutdannelse.
I Nordisk Fjer klatret han imidlertid raskt i gradene. Det tok ikke så lang tid før virksomhetens boss og grunnlegger, H.O. Lange, fikk gluggene opp for denne unge, dynamiske mannen.
Petersen jobbet snart under Langes betrodde sekretær, Hildur Friis Hansen, og senere rapporterte han direkte til Lange selv.
Og den aldrende gründeren må virkelig ha blitt sjarmert av den unge sjarlatanen, for i 1959 fikk Johannes Petersen ansvaret for selskapets fjærfabrikk i Odense. Der jobbet også bokholder Inga Lydia Rasmussen. De to ble etter hvert gode venner og la grunnlaget for en senere så skjebnesvanger allianse.
Sekretærene fikk styre
Etter Langes død i 1961 ble hans sekretær Hildur Friis-Hansen utpekt som etterfølger. Mange fikk sjokk. Hvordan kunne en sekretær styre et så svært selskap?
I 1966 hentet hun Johannes Petersen inn i styret, og med på lasset fulgte Petersens sekretær og bokholder fra fjærfabrikken, Inga Lydia Rasmussen.
Året etter var Petersen viseadministrerende direktør, og i 1969 fikk han styrets tilslutning til å avsette Friis-Hansen. Dermed rykket han selv opp til administrerende direktør i Nordisk Fjer.
Og hvem ble hans underdirektør, med utvidede fullmakter? Jo, det var sekretær Inga Lydia Rasmussen, det. Dermed videreførte Petersen grunnleggerens ledelsesmodell, ved å innsette en lojal sekretær som nestkommanderende.
Skryt, dikt og forbannet løgn
I den 44 år gamle adm. direktørens verden var fusk og fanteri en god strategi for å komme seg opp og fram i verden. Blant annet syntes han det var hensiktsmessig å pynte litt på bakgrunnen sin.
Året før han kuppet makten i Nordisk Fjer, debuterte han i «Kraks Blå Bog». Der kunne man lese om offentlige personers bakgrunn og meritter, litt som i «Hvem er Hvem?» her i Norge.
Her redigerte han familiebakgrunnen sin litt. Han oppjusterte faren til revisor, mens han i virkeligheten hadde forsørget sin hjemmeværende frue og familien med trygd og strøjobber.
Selv løy Johannes Petersen på seg høyere økonomisk utdannelse i både Danmark og Sveits og klasket også til med tekstilutdannelse i Tyskland og England.
I vill fart mot stupet
Da Petersen overtok ledelsen, var Nordisk Fjer fortsatt ansett som et solid selskap, men preget av stagnasjon og gårsdagens tenkning. Nå skulle det bli en annen dans.
Petersen ville utvide virksomheten fra leveranser av halvfabrikata til ferdigprodukter – dyner og puter. Samtidig: Oppkjøp av andre selskaper, og det i et helvetes tempo.
Ekspansjonen var utenlandsrettet og formidabel, men ikke gjennomtenkt. Den var tvert imot impulsbetont. Og mange av investeringene var tvers igjennom feilslåtte, særlig i USA.
Selskapets økonomi sto ikke i stil med ambisjonene, så derfor måtte noe gjøres. Det var i hovedsak to metoder:
Første var å ta opp banklån, som ikke var noe problem å få, i lys av Nordisk Fjers renommé og Petersens evne til å opprettholde en solid fasade.
Den andre metoden var en heidundrende kreativ regnskapsførsel, inkludert god timing. Petersen hadde nemlig for vane å avholde styremøter en halvtime før årets generalforsamling, slik at det ikke ble tid til annet enn at han selv muntlig gjennomgikk protokollen for styremedlemmene. Hans medsammensvorne Inga Lydia gikk omkring og fikk alle styremedlemmenes underskrifter.
Les også: Da politiet tok seg inn i tilhengeren til den hyggelige tobarnsfaren, ble de møtt av et rystende syn
Psykopatiske trekk
Petersen ble en fryktet direktør med et stadig skiftende humør. De ansatte kunne aldri helt vite hvor de hadde ham eller hvilket humør han kom til å være i den dagen. For å sikre seg all makt, var han systematisk i sitt valg av medarbeidere.
Og han forsikret seg om at hver av undersåttene bare skulle ha ansvar for sitt lille felt, slik at ingen andre enn han selv kunne se det store bildet. Slik sikret han seg full kontroll.
I 2013 ga forfatteren Charlotte Langkilde ut den kritikerroste boken «Bedraget», med historien om Nordisk Fjer.
Her blir Petersen framstilt som en psykopat med overstadig manipulasjonsevne. Han kunne gråte når det passet ham, han var flink med smiger og ros.
Men først og fremst var folk redd ham. Han satte seg i respekt med skrik og trusler og overstadige raserianfall.
Årene gikk, og Petersen trikset med alt som var triksbart. Underdirektør Inga Lydia Rasmussen fungerte som «etterretningssjef», hun fulgte med på alt og sørget for å fjerne eller forflytte folk som fikk nyss om svindelen.
Petersens sønn var også ansatt i selskapet. Han var godt orientert om tingenes tilstand og lagde endatil en manual for bortgjemming av «dumme regnskapstall». Den ble oppbevart i fars pengeskap.
Les også: Slik ble Anders (18) en av Sveriges verste seriemordere
Løgnen vokste
I mange tiår klarte Petersen å holde det gående, ikke minst gjennom fiktive handler og lyssky internasjonale transaksjoner mellom ulike selskaper tilknyttet konsernet.
Men løgnen vokste, og realitetene ble stadig vanskeligere å tilsløre.
Til slutt så han ingen annen utvei enn å selge rundt halvparten av selskapet til tre store, utenlandske investorer, som deretter skulle investere tungt i en kapitalutvidelse.
Så var planen å trekke selskapet fra børsen i København og flytte konsernet til Amsterdam i Nederland, for å unngå å måtte framlegge konsernregnskap.
På en ekstraordinær generalforsamling 25. september 1990 la Petersen frem planene. Han kunngjorde at avtalene var på plass og tilførselen av frisk kapital allerede på vei.
En blank løgn. Ingen av de tre grupperingene som Petersen hadde navngitt, viste seg å ville gjennomføre noen handel. Ingen penger var på vei.
Finansdirektøren slo alarm
Anders Wejrup var blant de ansatte som stadig ble utsatt for Nordisk Fjer-sjefens raseriutbrudd.
Flere år tidligere hadde Petersen ansatt ham som finansdirektør, men tittelen var mest i navnet, ikke så mye i gavnet.
Wejrup var mer å betrakte som en slags hovedbokholder som gjorde det sjefen ga ordre om.
Men Wejrup hadde lenge hatt mistanker om uærlig spill. Fredag 16. november 1990 hadde han forsøkt å få tak i sjefene i Unibank og Den danske bank, Nordisk Fjers hovedkreditorer.
Først langt over midnatt tok Unibank-sjef Christian Frigast imot Wejrup og en av hans kolleger i sitt private hjem.
Bankdirektøren hadde hatt gjester og nytt både god mat og godt drikke, men i løpet av et par timers samtale ble han klinkende edru – og rystet!
Avsløringen
Johannes Petersen hadde løyet til alle: aksjonærene, bankene, børsen, revisorene og offentligheten.
Det var bare løgn og forbannet dikt at halvparten av det hederskronede, gamle selskapet var solgt til tre utenlandske selskaper. Og at pengene allerede var innbetalt.
I virkeligheten var Nordisk Fjer et pillråttent selskap uten fremtid – med en administrerende direktør hvis lederstil var basert på psykopati, løgner og fiktive regnskapstall.
Den påfølgende lørdagen skulle bli Petersens siste. Han var tidenes svindler og bedrager, og nå var han i ferd med å bli avslørt. Telefoner kimte og klemte. Mange snakket sammen. Mange ble sjokkert.
Petersen skjønte hvilken vei det bar. Nøkternt sett hadde han ikke så mye mer å leve for. Ekteskapet var ødelagt, sønnen hans ville ikke ha noe med ham å gjøre.
Og nå hadde hans egen finansdirektør gått bak hans rygg og snakket med bankene. Han sladret. Petersen hadde mistet kontrollen.
Et siste måltid
Det var med dette som bakteppe at Rasmussen satte kurs mot kroa for å møte sin betrodde sekretær, Inga Lydia Rasmussen.
I senere politiavhør forklarte Rasmussen at direktøren gjentatte ganger forbannet finansdirektør Anders Wejrup og anklaget ham for svik, både overfor ham selv og Nordisk Fjer. Sekretæren kunne ikke huske at Petersen antydet minste grann av selvinnsikt.
Det gjorde sikkert ikke hun heller. Hun hadde bistått sjefen i alle år og var i høyeste grad medvirkende i det som skulle bli kjent som Danmarks aller største næringslivsskandale.
Etterpå kjørte Petersen sekretæren hjem, før han dro videre sørover, til sommerhuset sitt i nærheten av Præstø.
I løpet av kvelden fylte han badekaret. Dagen etter ble han funnet druknet.
På nattbordet lå et papirark med instruks om hvordan sommerhusets oppsynsmann og rengjøringsdame skulle få utbetalt tilgodehavende. Avslutningsvis: «Jeg kan ikke mere. Undskyld.»
Da finansdirektør Wejrup fikk rede på Petersens selvmord, utbrøt han:
– Gudskjelov. Så er vi fri fra ham.
Les også: Fra «Bugsy» og «Baby Face» til norske «Mesterhjernen»: Kriminelle kallenavn – og hvordan de fikk dem
Etterspill
Skandalen ble rullet opp, og Nordisk Fjer gikk dundrende konkurs. Aksjonærene tapte 650 millioner danske kroner, og kreditorenes tap lød på 3,6 milliarder. Svimlende beløp i dag, og enda mer på 1990-tallet.
13 personer ble dømt i saken, hvorav Anders Wejrup fikk to års fengsel, til fleres overraskelse. Wejrup var mannen som varslet, og det strides om hvor mye skyld han kan ha hatt i svindelen, som i omfang og kompleksitet overgår alt annet i dansk næringsliv.
I kontrast: Inga Lyda Rasmussen var Petersen medsammensvorne, og hun slapp med 350 000 kroner i bot og måtte betale 500 000 i restskatt.
Petersens sønn Morten, som hadde laget manual for regnskapsjuks, slapp tiltale, fordi han angivelig var depressiv og psykotisk.
Det ble konkludert med at Petersens motiv ikke var personlig berikelse, han var mest opptatt av egen anseelse, som var tett knyttet til regnskapstallene i Nordisk Fjer. Heller ingen andre beriket seg på vanstyret i Nordisk Fjer, bortsett fra en revisor ved navn Frits Duvier.
Les også (+): Guttegjengen skulle bare gjøre et brekk. Det fikk forferdelige følger for trebarnsfaren Asbjørn
Slapp unna, men ble selv svindlet
Duvier var tidligere markedsdirektør ved Nordisk Fjer og bosatt på skatteparadisøya Isle of Man.
Han var mannen administrerende direktør Petersen henvendte seg til for å få pyntet på regnskapene. Duvier sa ikke nei, og han tjente til sammen 53 millioner danske kroner på medvirkning til svindel.
Men han ble aldri tiltalt i saken og dermed ikke straffet.
Etter hans død i 2007 ryddet familien hans opp i boet. En slektning arvet datamaskinen hans, og fant mye spennende lesning i mailboksen.
Her fremgikk hvor det var blitt av alle pengene han hadde tjent på svindel for Nordisk Fjer, og mere til. Duvier hadde latt seg lure av en intrikat nigeriasvindel.
Og innbetalt beløp? Ikke mindre enn 28,5 millioner dollar, som den gang tilsvarte 165 millioner danske kroner. Borte vekk.
