Norsk krigsseiler. Amerikansk jungelkriger. Japansk fange.
Brynjolv fra Arendal ble vitne til menneskehetens verste ødeleggelse. Det reddet livet hans
Døden nær i de sadistiske japanske fangevokternes hender, fikk den norske krigsseileren og jungelsoldaten Brynjolv uventet hjelp.
Episoden sitter som spikret: Bentein Baardson, nå 70, husker leksene på gutterommet og lyden av ringeklokken.
Farens skritt over golvet. Stemmen utenfra, lavt. Og så, farens buldring. «MOT atom? Nei, det kan du ta deg faen på at jeg ikke er imot!»
Og så slamret det i utgangsdøren så huset ristet.
– Jeg gikk til entreen, og prøvde å protestere på behandlingen av den stakkars idealisten. Jeg hadde merke med «Nei til atomvåpen» selv. Men han rev det av meg, og satte pekefingeren i brystet mitt. «Jeg takker den bomba hver dag for at jeg lever! Du, ditt dævelsfrø, hadde ikke vært født en gang hvis det ikke hadde vært for ei atombombe!»
Kjempet for livet
Brynjolv Baardson må være tilgitt for at han hadde et litt annet syn på atomvåpen enn folk flest.
Visst; atombombene over Hiroshima og Nagasaki betydde en brutal slutt på 2. verdenskrig. Men de betydde også slutten på Baardsons tre og et halvt år lange opphold i japanske krigsfangeleirer – og han hadde ikke holdt ut så mye lenger. Baardson var 1,93 høy. Han veide ikke 50 kilo en gang.
– Far var blitt så hardt angrepet av beriberi at han forsto at han neppe ville overleve de neste dagene. Han gjenkjente ikke sitt eget speilbilde og var begynt å se syner, han var overbevist om at knoklene snart ville gnisse hull på huden innenfra. Den siste tiden holdt han seg i live ved å begrave sine venner og medfanger, fortalte han meg. Ellers hadde han ikke hatt noe å ta seg til, sier Bentein Baardson.
Teatermannen, blant mye annet kjent som kunstnerisk ansvarlig for åpnings- og avslutningsseremoniene under OL på Lillehammer i 1994, har nå fortalt farens temmelig ukjente historie i åpningskapittelet i boken «Vi som arvet krigen», som kommer ut i disse dager.
Les også: (+) Den norske kapteinen sto på broen til skipet sank
Brynjolv blir Barney
Krigen kom brått på Brynjolv Baardson. Så brått at han gikk ut i bare underbuksa på dekk for å se hvor det voldsomme braket og dirringen i skroget kom fra. Et bombefly kom rett mot ham. Maskingeværkulene freste opp dekksplankene.
Samme dagen som japanerne angrep Pearl Harbor, 7. desember 1941, kvittet de seg også med lasteskipet M/S «Ravnaas» av Arendal i havet utenfor Filippinene. Matros Baardson, ennå ikke fylt 20, og resten av mannskapet kom seg i livbåtene før skipet forsvant i havet.
De drev i land fire dager senere.
De filippinske øyene var som resten av Sørøst-Asia, i ferd med å oversvømmes av japanske styrker. Det var ingen vei ut.
Mannskapet på «Ravnaas» kom seg over til øya Cebu, men det var bare et tidsspørsmål før de ville bli oppdaget og internert av japanerne. Alternativet var å kjempe imot.
Baardson og tømmermann Jens Kristian Jensen meldte seg til tjeneste for den amerikanske hæren. Navnet Brynjolv var det imidlertid ingen av amerikanerne som skjønte noe av. De kalte ham «Barney» i stedet.
– Far gikk uhyggelig raskt fra å være en fredelig sjømann til å bli profesjonell drapsmaskin i den filippinske jungelen. Den delen av livet hans plaget ham i all evighet. Han gjorde ting mot andre han mente det ikke fantes tilgivelse for. Han betrodde meg en gang at selv 60 år etter krigen satt en liten satan inni hodet hans og kjørte reprise på reprise på en jævlig film han aldri noen gang ville se igjen, sier Bentein.
Bajonett på
På 1980-tallet bestemte Brynjolv Baardson seg for å skrive ned sin historie uten omsvøp. Han sendte utkastene til det som ble en bok, til sønnen.
– Det var et sjokk å lese hva han hadde vært med på.
«Barney» fikk ansvaret for sprengingen av Cebu by før den japanske landgangen. Men i kaoset var det ikke alle innbyggerne som hadde forlatt byen. Baardson så barneansikter i vinduene på en bygning som skulle vært tom, like før den eksploderte. Det var den type film han snurret senere i livet, den lille satanen i hodet hans.
Japanerne kom. De filippinske enhetene gikk raskt i oppløsning. Amerikanerne måtte trekke seg inn i jungelen. Baardsons sjef samlet sine menn, og holdt en liten tale først.
– Nå er det alle mann for seg selv, sa kapteinen. Så gikk han inn og skjøt seg.
I et halvt år var Brynjolv Baardson geriljakriger. Det var bajonett på og to håndgranater i lommene før nærkampene. Han beskrev enkelte episoder ærlig i sin bok.
– Vi angrep. Skjøt og skrek. Vi talte opp døde japanere i grøfta. Ni. Jeg var med på slaktingen.
Ved et tilfelle skjøt en japansk snikskytter vannflasken ut av hendene hans. Han klarte å lokalisere skytteren, og sammen med en annen soldat krøp han seg så nært innpå at han kunne se svetteflekkene under armene og øreflippen under hjelmen. «Jeg hadde ham på kornet, men hendene begynte å skjelve. Sidemannen min skjøt ham i stedet. Den døde hadde bilder av kona og ungene i lommen».
– Tanken var nok at han kunne skrive av seg det vonde, og bli ferdig med det. Så enkelt var det ikke, dessverre. Men alle i familien er dypt takknemlig for at han hadde mot til en så til de grader selvutleverende ærlighet, sier Bentein Baardson.
Les også: (+) Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på
Keiserens gjest
I begynnelsen av mai 1942 falt øya Corregidor, amerikanernes siste skanse på Filippinene, og på Cebu fulgte Baardsons gruppe ordren om å overgi seg.
Han skjønte raskt hvilket helvete som ventet. Allerede under marsjen til fangenskap ble en medfange slått i hjel med et kolbeslag i ansiktet. Han hadde bedt om en nøtt fra en gutt langs veien. I den første leiren fikk de bekreftet straffen for rømningsforsøk: En amerikaner ble halshugd.
Baardson var det han selv kalte «keiserens gjest» i flere ulike leirer i Japan.
Skjønt, ulike … Matmangel, sykdom og død gikk igjen overalt, om det var i Kobe, Zentsuji eller Rokuroshi. Det samme gjorde sadistiske voktere, alltid rede til å straffe den minste feil med største kraft.
Fangene måtte stå en hel dag i giv akt etter at det ble oppdaget litt aske fra en sigarett i vannbøtta som sto ved brakken i tilfelle brann. På slutten av dagen gikk leirsjefen gjennom rekkene og slo ned hver mann med knyttneven.
– Den verste av alle var en bitte liten voldsforbryter som hadde en pervers trang til å torturere høyreiste europeere. Han lyktes nesten i å ta livet av far, sier Bentein Baardson.
Trolig hadde han klart det, hvis det ikke hadde vært for Henrik Ibsen.
Les også: (+) Det legendariske skipet var forsvunnet i 107 år. Så ble det funnet: – Jeg fikk nesten hakeslepp!
Terje Vigen reddet liv
– For å demonstrere sin makt fikk denne vokteren laget en knøttliten spesialcelle hvor alle vegger var i betong og hellet inn mot et hull i midten. Min far og noen medfanger hadde stjålet mat av fangevokternes matlager ved å stikke et langt bambusrør inn i noen rissekker. Far ble tatt, sparket og slått, men nektet å angi de andre. Straffen ble ti dager i betongklossen, på en munnfull vann og en håndfull ris.
Den nesten to meter høye nordmannen klarte hverken å reise seg eller stå på knærne. Smertene ble uutholdelige etter et par dager.
– Han lo og skrek og hallusinerte om hverandre. Og så var det som om det kom til ham i et drømmesyn: Han hadde sett bestefaren sin komme roende og rope «To og førti vers!». I et siste desperat forsøk på å fastholde virkeligheten begynte far å mumle og etter hvert memorere Terje Vigens 42 vers, han satt og vagget og rugget frem og tilbake i timevis og dagevis, han dunket knyttnevene i pannen for å mane frem glemte ord og strofer. Far husket selvsagt ikke alle versene. Men hver gang han sto fast, brølte han så voldsomt at det hørtes over hele leiren, «og så fikk jeg jo noe å gruble på», sa han, «og da forsvant de verste smertene».
Baardson kom seg gjennom straffen. Da han stavret seg inn i brakken, sang medfangene «For he’s a jolly good fellow».
Vitne til undergangen
Etter over tre år i dette helvetet var Brynjolv Baardson fortsatt i live den morgenen i august 1945 da Hiroshima forsvant, det skalv i jorden, og solen druknet bak en gigantisk soppsky.
Fangevokterne kikket mot himmelen, brått både underlige og gråsprengte i ansiktene. Brynjolv og Jens, hans følgesvenn gjennom hele krigen, rettet seg opp fra kistespikringen. Tykk, gråbrun og våt røyk kom sigende oppover dalbunnen og klebret seg til kroppene. Voldsomt til bombing, konstaterte Baardson.
Noen dager senere kalte leirkommandanten til seg to av de amerikanske offiserene. De kom tilbake til brakken. Den ene kremtet.
– Mine herrer. Krigen er slutt.
Japanerne bare dro. Og Baardson overlevde også den siste, lunefulle farligheten: Tonnevis av mat som dalte ned i fallskjerm fra amerikanske fly.
Les også: (+) Født i Farsund, død som sydhavskonge – hvor hans etterkommere ennå lever
Dødelig etegilde
– Mange av de utsultede gikk fullstendig amok, et sinnssykt etegilde satte i gang – flere døde av forspisning. Barney, derimot, hadde sverget på at han skulle spise seg mett på ris den dag krigen var over, det reddet hans liv, forteller sønnen.
– Ingen kan vel helt forstå hvordan og hvorfor enkelte overlevde og andre ikke. «Jeg var for nysgjerrig til å ville dø», sa han. Men far var usedvanlig dyktig til å gi blanke blaffen. Han aksepterte med største selvfølge at verden var gått av hengslene: «Jeg så jo hva som skjedde med dem som begynte å gruble over tilværelsen. Det var dødelig. Jeg tok én dag av gangen, jeg forventet aldri noe av morgendagen», sier Bentein Baardson.
Helt slutt kunne krigen selvsagt aldri ta. Så lenge han levde måtte faren for eksempel holde ut med han jævelen som kjørte repriser inne i hodet.
– Men min far var én av dem som tross alt klarte seg bra etter krigen. Han var hissig, men selv i raseriutbruddene var det noe snilt over ham, som gjorde at du aldri kunne bli redd for ham.
Unntaket kan ha vært hvis du ringte på døra hans.
Og påsto at atombomber ikke var bra.
Historien om Brynjolv Baardsons krigsopplevelser er hentet fra «Vi som arvet krigen» (Aschehoug, 2023). Den består av beretningene til etterkommerne av motstandsfolk og krigshelter.
– Bidragsyterne forteller historien, men beskriver også hvordan de selv og deres familie er blitt preget, forteller redaktør Nanna Segelcke.
