Byen som nekter å gi opp
Voldsomme oppturer, og tilsvarende tunge nedturer. Slik kan Detroits historie kort sammenfattes. I dag er byen nok en gang i ferd med å reise seg fra asken.
The Motor City, Motown, Rock City, Arsenal of Democracy, The D, D-Town, Hockeytown og The 313. Kjært barn har mange navn, og Detroit er definitivt kjær for mange - selv om byen også har hatt mer enn sin andel motgang og tilhørende dårlig rykte opp igjennom årene.
Det er derfor med visse fordommer vi suser av gårde fra Detroit Metro-flyplassen, mot sentrum. Det første som slår oss er at veiene holder en standard som ville ført til ramaskrik og illsinte leserinnlegg her hjemme på berget.
Noe overraskende, med tanke på at både byen og landet som helhet i stor grad har bygget opp samfunnet og dagliglivet rundt bilen. Det henger ikke helt på greip tenker vi, i det vi smeller hodet i taket for tredje gang.
Og det er ikke bare veidekket som er preget av forfall. De gangene Detroit har dukket opp i media de siste årene, har det gjerne vært av negative grunner. Byen har vært plaget av nedgangstider, kriminalitet og fattigdom, og det store antallet tomme, forfalne hus i forstedene langs motorveien gir rett og slett liten grunn til å optimisme for de neste dagene. Heldigvis skal fordommene bli gjort til skamme.
Positiv utvikling
Etter å ha flydd fra Island i åtte-tiden på kvelden, sittet på flyet i seks-syv timer, men også skrudd klokken seks timer tilbake i forhold til norsk tid, er vi mer eller mindre like langt idet taxien slipper oss av ved hotellet.
Hotellet med det litt forvirrende navnet Hollywood Casino ligger ved Greek Town, et strøk som historisk sett var preget av den store andelen greske innvandrere.
Tegnene er der fortsatt, greske «barbeque restaurants» ligger side om side med texmex-steder og irske puber, og selv om tradisjonell gresk musikk strømmer ut av høyttalere på gaten og den lokale strippeklubben har fått navnet Bouzoki, er det greske blitt vannet ut med årene.
Strøket er likevel hyggelig nok, fylt av barer og spisesteder og liv på kvelden. Her blir det også tydelig at det fortsatt finnes fattigdom og elendighet i byen, men det virker som man har lite å frykte i Detroits gater.
Den enkle grunnen er nok at det er politi overalt, vi har en politibil eller -konstabel i synsvinkelen nesten til enhver tid.
Over et par halvlitere lokalt øl og den lokale varianten av «flat bread» (en slags pizza) kommer vi i snakk med Chris, som kan fortelle at kriminaliteten er mer enn halvert sammenlignet med noen år tilbake. Og med den betryggende informasjonen rusler vi tilbake til hotellet for noen timers etterlengtet søvn.
Bilbyen
Neste dag står i bilens tegn, som seg hør og bør. Vi er jo tross alt i bilbransjens vugge. Vi starter med et besøk i museet Ford Piquette Avenue Plant, den andre fabrikken Henry Ford hadde i byen, og stedet hvor Model T så dagens lys - og med det startet masseproduksjon av biler. En relativt nedslitt og anonym industribygning i utkanten av sentrum skjuler et helt fantastisk lite museum. Her har ildsjeler pusset opp de gamle fabrikklokalene, og fylt det med en helt utrolig samling av gamle biler.
Det var her Henry Ford bygget sine første masseproduserte biler, modellene B, C, F, K, N, R og S, i årene 1904 til 1909. Dette var før han fikk sine geniale ideer om masseproduksjon, og alt ble montert for hånd. Først senere skulle inspirasjon fra et slaktehus, der skrottene hang på skinner i taket – noe som gjorde at arbeidet kom til arbeiderene, og ikke motsatt – og Ford føre til oppfinnelsen av samlebåndet, og produksjonstiden gikk fra 12 timer til omtrent 12 minutter.
Museet på Piquet Avenue er som en våt drøm for bilinteresserte, både grunnet den rikholdige utstillingen, som også teller andre viktige bilmerker fra Detroit som Oldsmobile. Guiden vår Tom, en pensjonert ingeniør som tidligere jobbet for Ford, formidler i tillegg historien med masser av interessante fakta ispedd litt tørr humor, og to timer flyr avgårde.
Heldigvis er forventningene store også før neste stopp, omtrent en halvtimes kjøretur unna. Vi reiser på en måte fra fortid til fremtid, da vi ankommer Fords Rogue Factory, fabrikken hvor man i dag bygger merkets beist av en pickup, F-150.
Etter et introduksjons-show som strengt tatt ikke er spesielt imponerende, blir ting straks mer interessant i det vi ledes opp på en mesanin hvor man har full utsikt til samlebåndsproduksjonen som spytter ut svimlende 1000 biler per dag.
Det er mildt sagt imponerende å se hvor raskt hver enkelt del monteres før chassiset ruller videre på det bevegelige gulvet. Vi får dessverre ikke lov til å ta bilder inne på fabrikken av hensyn til de ansatte.
Neste stopp er Greenfield Village, en liten kjøretur fra F-150-fabrikken, er kort fortalt en amerikansk versjon av Norsk folkemuseum, skapt av Henry Ford. Vi kjøres rundt i en Ford Model T-buss, noe som er en opplevelse i seg selv.
Turen ender ved Henry Ford Museum, som ikke er dedikert til mannen selv og bilmerket hans, men til amerikansk innovasjon. Den fantastiske samlingen teller mer enn 100 historiske biler, i tillegg til fly, møbler, klær, jordbruksmaskiner og det meste annet man kan tenke seg.
Blant mange høydepunkter er bilen John F. Kennedy satt i da han ble skutt og drept i Dallas, og stolen Abraham Lincoln satt i da også han ble skutt og drept. Smått morbid, men det er da også historiske hendelser av monumental art vi snakker om.
Hitsville
Detroit er selvfølgelig kjent for atskillig mer enn bilindustri og teknologiske nyvinninger, byen har også satt sitt merke på populærkulturen. Motown er byens legendariske plateselskap, drevet av Berry Gordy som fra huset sitt på West Grand Boulevard skapte stjerner som Stevie Wonder, Diana Ross and the Supremes, Marvin Gaye og en hel haug andre.
Visste du at ... Verdens første nyhetssending på radio ble sendt fra Detroit?
I stedet for å legge hovedkvarteret til en stor forretningsbygning etter hvert som imperiet vokste, kjøpte Berry Gordy stadig flere bygg i samme gate. Til slutt telte Motown-imperiet åtte bygg.
I dag er Berry Gordys første hus gjort om til museum, der mye er beholdt slik det sto da mannen selv bodde der og drev et av 60- og 70-tallets mest trendsettende og sjangerdefinerende plateselskap.
Nede i kjelleren trer man inn i det aller helligste, studioet. Det er en merkelig følelse å stå midt i rommet hvor stjerner som Diana Ross, Stevie Wonder og en rekke andre spilte inn låter som skulle definere populærkulturen i tiår.
Utstyret står der fortsatt, i likhet med en rekke instrumenter ble brukt på innspillingene av talløse soul-hits. Selve juvelen må sies å være Steinway-flygelet, som på et tidspunkt sto ubrukt og nedslitt, helt til en viss Paul McCartney donerte den heftige summen som skulle til for å gi det en full overhaling.
Vi får selvfølgelig ikke teste tangentene, men guiden drar gruppen i gang på allsang og dans. De godt voksne amerikanske turistene storkoser seg, og synger av full hals, mens denne smått trauste romsdalingen mest har lyst til å synke ned i gulvet.
Go Team!
To hektiske dager går mot slutten, men vi rekker innom Little Caesars Arena, hvor hockeylaget Detroit Redwings og basketballaget Detroit Pistons deler på de svimlende 60 000 kvadratmeterne.
Vi besøker dessverre Detroit utenfor sesongen til begge deler, men en omvisning i bygget er spennende nok i seg selv. Så humper vi nok en gang av gårde på freeway-en, mens vi myser mot det vi trodde var smog, men som viste seg å være røyk fra massive skogbranner i Canada.
En liten påminnelse om at bilindustrien, som var med på å bygge opp Detroit til den smått glemte perlen den er i dag, kan være med på å skape problemer for byen i fremtiden.
Detroit
Detroit er fransk og betyr «strede», og byen har navnet etter beliggenheten ved Detroitelven og grunnleggeren, franskmannen Antoine de la Mothe Cadillac. Beliggenheten gjorde også at byen ble et senter for smugling av sprit fra Canada under forbudstiden, noe som tilførte byen store inntekter. Omtrent parallelt vokste bilindustrien frem, og førte til en eksplosjon av industri. I 1950 var Detroit den fjerde største byen i USA, med 1,8 millioner innbyggere, men nedgangstider skulle føre innbyggertallet ned i drøyt 700 000 innen 2010.
Sjekk ut
En rekke forskjellige bilmuseer: Ford Piquette Avenue Plant, Automotive Hall of Fame, Gilmore Car Museum og Henry Ford Museum, som verken er et rent bil- eller Ford-museum, men har fokus på innovasjon. Motown-museet er et must for den som er interessert i populærkultur generelt, og soulmusikk spesielt. Detroit Institute of Arts regnes som USAs beste kunstgalleri, og er definitivt verdt et besøk. Dersom man er i byen mens det er hockey- eller baseballsesong bør du få med deg en kamp.
Reis, spis, sov
Vi fløy med Icelandairs nye rute fra Keflavik, som kom i drift i slutten av mai. Med en natts stoppover i Reykjavik rakk vi også å oppleve litt av det Island har å by på, samtidig som turen til Detroit ble noen timer kortere. Det er voldsomme sesongmessige variasjoner i pris, og det kan lønne seg å dra om høsten
Spis
Spør de lokale hva som er typisk «Detroit-mat», og det smått overraskende svaret er shawarma kebab. Grunnen er den store andelen innvandrere fra Midtøsten. Av litt finere restauranter er Highlands Restaurant, som ligger i 71. etasje i Detroits høyeste bygning The Renaissance Center, absolutt verdt et besøk. Utsikten er fantastisk, maten og drikkekartet holder god standard, og prisene er ikke avskrekkende.
Sov
Generelt sett er hotellene dyrere jo nærmere elven de ligger. Vi bodde på Hollywood Casino, sentralt og med god standard. Her betaler man gjerne 2–3000 per natt, mens man en kort kjøretur unna slipper unna med en tusenlapp.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 02 2024
