Hippietid og pornokrig
På 70-tallet skjer det noe uventet med Vi Menn-forsidene
Den seksuelle revolusjon slo ut i full blomst på 1970-tallet, med fri kjærlighet, nakenhet og generell løssluppenhet. Det samme gjaldt langt på vei også forsidene til Vi Menn.
Den seksuelle revolusjonen startet riktignok på sekstitallet, men på syttitallet fikk den virkelig vind i seilene.
P-pillen etablerte seg som et prevensjonsmiddel, og med den også ideen om at kvinner faktisk kunne nyte sex, uten at formålet var å reprodusere seg.
Før-ekteskapelig sex skred ut av skyggene og tabu-stempelet, og 60-årene hadde gjort en stor jobb med å normalisere nakenhet.
Summen av disse og andre faktorer var et samfunn som ble stadig mer frigjort, eller progressivt om du vil – i hvert fall sammenlignet med det heller pripne 50-tallet. Dette slo selvfølgelig også ut på populærkulturen, inkludert magasiner, og Vi Menn var intet unntak.
Enkelte så dog på akkurat den utviklingen som alt annet enn progressiv: Feminismen var nemlig også på sterk fremmarsj. Men det kommer vi tilbake til.
Frisk start
Vi Menn startet 70-åra friskt, og lot forsiden på tiårets første nummer prydes av en frøken ikledd en bitte liten bikini i gullfarget metall, som gjemte seg bak en gedigen klokke.
Symbolikken skulle sikkert representere det nye tiåret. Men, som vi allerede har sett flere eksempler på fra de to foregående tiårene, var det sjelden noen konkret sammenheng mellom bladets forside og innholdet i bladet.
Slik forholdt det seg også utover på 70-tallet. Generelt sett så man ikke noe poeng i å forsøke å rettferdiggjøre bildene av ganske så avkledde jenter.
Ett eksempel er spalten «Ukens modell» i tiårets første nummer. En ung pike var avbildet sittende på en barkrakk, iført bikini. Navn, alder eller bosted var visst av liten interesse:
«Antikvitetsinteresserte lesere bes flytte blikket noen grader nedover. De vil da oppdage en stol som i hvert fall ser ganske gammel ut, men som likevel skulle kunne tåle vekten av en bikini inneholdende noenogfemti fristende kilo?!»
Likeså med bildet av en så godt som naken ung pike, i spalten Glimt og Gløtt, der den tilhørende teksten starter særdeles brutalt og ærlig: «Er det egentlig noen vits i å tekste dette bildet?»
Nummer 12-1970 frister for eksempel med én eneste overskrift: «Ny stor artikkelserie: Katastrofene som rystet oss», med et bilde av en frøken som ligger og ser lengselsfullt inn i kamera – sannsynligvis dypt rystet, på grensen til sjokktilstand. «Ukens modell» i samme nummer er norsk, noe som var ganske sjelden kost på denne tiden, og splitter naken («det var den ulidelige varmen fra fotolampene som fikk henne til å kaste klærne»). Noe navn på modellen får vi imidlertid ikke.
Les også (+) Vi Menns forside-favoritter
Ren pinup
I april 1970 blir «Ukens modell» flyttet til nest siste side av bladet, for å kunne utnytte at det brukes bedre farger på omslaget enn i resten av bladet. Claudia Cardinale blir en av de første som får «nyte godt» av dette.
Etter ytterligere noen nummer kutter man like godt ut teksten, slik at ukens modell nå bare er en helsides lettkledd kvinne, som egner seg vel for å bli klippet ut og hengt opp på gutteromsveggen.
Det første året av 70-tallet bar bud (og hud) om at magasinbransjen, og samfunnet generelt, var blitt dristigere. Og utviklingen skulle fortsette. I 1971 presenteres et nytt Vi Menn, som er «mer fargerikt, mer spennende».
Det betyr i hvert fall «flere sider med farger», og ukens modell finner veien litt lenger foran i bladet igjen.
Forsidene ble gradvis mer utfordrende, men noen sammenheng mellom bladets forside og innhold var fortsatt sjelden vare. Noen unntak finnes det likevel, som artikkelen «Vår skrøpelige kropp» (1972), som ble illustrert på forsiden med et bilde av en naken jente. Hun så riktignok alt annet enn skrøpelig ut, men det var i det minste en kropp.
Les også (+) Det herlige sexytallet- piker, vin og sang
Splitter naken
Før den tid hadde imidlertid Vi Menn allerede gått for full frontal nakenhet på forsiden flere ganger, første gang allerede i påskenummeret.
Men der 1970 og 1971 hadde damer på coveret i hvert eneste nummer, er 1972 preget av et svært stort sprik; idrettsfolk, jakt, store kattedyr, ubåter, raske biler, John Wayne, store skip og astronauter preger noen av forsidene, mange av dem til forveksling lik noen av vår tids Vi Menn-forsidesaker.
Denne utviklingen fortsetter utover midten av 1970-åra, med lettkledde jenter på den ene forsiden, og for eksempel kong Olav på den neste. Bare sjelden er det relevans opp mot jenta som er avbildet.
Av og til har nok redaksjonen kost seg med kontrastene (eller samspillet) mellom cover og tekst, som da artikkelen «Dette vil rødstrømpene ta fra oss» er ledsaget av en nakenmodell på stranda.
Samme jenta går for øvrig igjen i spalten Ukens modell lengre bak i bladet, der Vi Menn innrømmer: «Å erte nyfeministene vil kanskje være som å stikke hånden i et vepsebol, men vi kan ikke la være», og fortsetter «Hvorfor i all verden skal de ta fra oss denne uskyldige gleden (å se en jente avkledd)? Hverdagen er da ikke så rik på gleder» slås det fast.
Til slutt forteller de at de vil holde stø kurs til glede for leserne, også kvinnene, og til irritasjon for de kvinnelige frigjorte.
Sobert jubileum
Mot slutten av 70-tallet begynner glamourmodellene å bli adskillig mer løsslupne. Mens de tidligere gjerne beholdt undertøyet på, er det en klar toppløs-
trend etter hvert som åttitallet kommer stadig nærmere. Men i Vi Menn går faktisk utviklingen motsatt vei.
Fra 1976 blir det færre kvinner på forsiden, og i anledning 25-årsjubileet har man satt opp et eget kvalitetsstempel – «Et kvalitetsblad 25 år». Andelen lettkledde kvinner på forsiden går kraftig ned.
I august 1977 får Vi Menn ny redaktør, Dag Christensen, med fortid i Aftenposten og VG. En rekke profilerte journalister begynner i bladet, som Tomm Kristiansen, Pål T. Jørgensen og Egil Ulateig, og noe av det første som skjer er at Ukens modell forsvinner.
Det dukker imidlertid opp en og annen lettkledd kvinne også etter dette, gjerne i spalten Vi Mennesker, som er en slags variant av gamle Glimt og Gløtt med likt og ulikt fra verden.
Les også (+) Glamourmodellenes tiår
Snuskete og umoralsk
I desember 1977 kjører Vi Menn en «pornodebatt» mellom stortingsrepresentant Mona Røkke og Jane Eldor, redaktør for det erotiske magasinet Lek, som startet opp i 1971. Debatten var en del av det faste innslaget «Frokostduellen», ledet av journalisten og forfatteren Per Øyvind Heradstveit.
Samme nummer hadde en artikkel om «Pornokrigen» i Norge, noe som kort fortalt besto av pornobutikker på den ene siden og kvinnefronten (bevæpnet med plakater og rødmaling) på den andre.
Selve debatten gikk pent og pyntelig for seg, selv om de to deltagerne var tydelig uenige. Heradstveit så på sin side ut til å holde med stortingsrepresentantens oppfatning av porno (Eldors insistering på at Lek drev med erotikk falt for døve ører) som noe snuskete og umoralsk. Samfunnet var blitt mer frigjort, men bilder av nakne kvinner var fortsatt omdiskutert.
Fire års tørke
Om «pornokrigen» og motstanden fra kvinnefronten var grunnen, skal vi være forsiktige med å påstå. Men resten av 1970-åra var det lite nakenhet å finne i Vi Menn.
Faktisk skal det ta fire år før Vi Menn igjen setter et bilde av en lettkledd kvinne på coveret, uten annen henvisning eller forklaring. I siste nummer av 1981 er nemlig Bo Derek på coveret, med en gjennomvåt topp.
Men det er en historie for neste gang …
