Silikonpuppenes historie startet ved en tilfeldighet

Victoria Beckham falt for fristelsen til å gjøre det, måtte innrømme at det var noe ordentlig herk, og fikk fjernet dem. Courtney Love gjorde de samme erfaringene. Og så har vi Pamela Anderson, da … Medvirkningen hennes i såpeserien «Baywatch» fikk en hel generasjon TV-seere − riktig nok en overvekt av menn − til å bli levende opptatt av livredning. Nå er også hun for lengst tilbake til normalen, og det er vesentlig bedre plass i badedrakten hennes.

Hva vi snakker om? Å fylle på frontpartiet med silikon, selvfølgelig. I mengden av jubileer, er det ett som har gått under radaren, og det er at det i år er 125 år siden den første brystforstørrelsen fant sted.

Svulst mot svulst

Så la oss skru tiden tilbake til 1895, og sette kursen mot Heidelberg i Tyskland. Her holdt Vincenz Czerny til, en kvikk, ung mann som allerede tidlig i ungdomsårene bestemte seg for å satse på en legekarriere. Han hadde evner langt over gjennomsnittet, og endte ganske raskt opp som professor i kirurgi. Det var behandlingen av ulike kreftformer han hovedsakelig beskjeftiget seg med.

Og det var i forbindelse med behandlingen av en 41 år gammel kvinnelig artist med brystkreft, at han − nærmest for å være en hyggelig kar − skrev seg inn i historiebøkene som den første legen som foretok en brystforstørrelse: Etter at han hadde fjernet den ondartede svulsten i det venstre brystet hennes, en svulst som var på størrelsen med et eple, rynket nemlig kvinnen på nesen da hun fikk se seg selv i speilet. Selvfølgelig var hun lykkelig over at operasjonen hadde gått så bra, men kunne ikke doktor Czerny foreta seg et eller annet, slik at brystet som han hadde forsynt seg såpass grovt av, ble omtrent på størrelse med det på høyre side …?

Doktor Czerny klødde seg ettertenksomt i skjegget, og sa seg enig med kvinnen i at asymmetrien som hadde oppstått etter inngrepet absolutt ødela for helhetsinntrykket. Så ble kvinnen lagt på operasjonsbordet igjen, en annen svulst som hun hadde – av den godartede sorten, vel å merke – ble operert ut der den befant seg – og inn i det venstre brystet. Og voila: resultatet var absolutt noe doktor Czerny kunne være bekjent av. Og kvinnen var fornøyd hun, også.

Silikonet forsvant

Når man blar seg tilbake i brystforstørrelsens til tider bisarre historie, er det knapt til å tro hva mer eller mindre seriøse kirurger har fått seg til å gjøre, og hvilke lidelser kvinner mer eller mindre frivillig har gått igjennom.

I årene under og etter 2. verdenskrig injiserte blant annet japanske prostituerte silikon direkte inn i brystene. Dette var ikke silikon som var lagd til formålet. Nei, det var industrisilikon, fremstilt med tanke på helt andre bruksområder.

Ja, det oppsto faktisk et illegalt marked for denne type produkter. Ved flere anledninger ble det også rapportert om forsendelser som på mystisk vis forsvant etter å ha blitt losset i japanske havner. Det måtte ikke så rent lite etterforskning til før man fant ut hvor silikonet hadde tatt veien. Og da man oppdaget det, forsto man også hvorfor nettopp japanske kvinner hadde tydd til dette: Hensikten var å gjøre seg attraktive for de amerikanske soldatene som var stasjonert i landet. Disse soldatene var nemlig vant til langt større bryster hos sine amerikanske kvinner enn det de japanske kvinnene kunne vise til.

Det skulle forresten vise seg å være en svært risikabel øvelse å sprøyte silikonet rett inn i kroppen på denne måten: det endte rett som det var med smertefulle betennelser, ja det ble til og med rapportert om koldbrann.

Men uansett helserisiko: I en periode var denne formen for brystforstørrelser svært utbredt. Det anslås at det ble foretatt rundt 50 000 slike inngrep fra krigens avslutning og i årene som fulgte. Trenden spredte seg også til USA: Når japanske prostituerte plutselig hadde fått store pupper, i mange tilfeller enda større pupper enn de amerikanske kvinnene − ja, så kunne ikke amerikanerne noe annet enn å overgå sine asiatiske medsøstre.

Geitemelk og parafin

Men det var ikke bare silikon som ble benyttet. I brystforstørrelsens tjeneste har det meste blitt tatt i bruk: Lanolin, fettstoffet som blir fremstilt fra talgkjertlene hos enkelte pattedyr, ble prøvd ut. Ulike vegetabilske oljer for eksempel fra soyabønner, ble sprøytet inn. Peanøttolje ble prøvd. Ja, sågar geitemelk ble testet ut. Og tro det eller ei: Enkelte bisvermer ble til og med frarøvet bivoksen sin, og byggematerialet som var tiltenkt bikakene ble i stedet brukt i jakten på de perfekt puppene.

Videre ble ulike svamper testet. Rent teoretisk skulle man kanskje tro at dette kunne fungere. Men svampene viste seg å tørke ut, og i tillegg bli steinharde. Etter en tid i bruk var det derfor ikke bare ubehagelig å gå rundt med disse sydd inn i frontpartiet; det så heller ikke særlig lekkert ut.

Gummi ble forsøkt i tillegg til ulike former for kuler, av og til av glass. Ingen av eksperimentene viste seg særlig vellykket. Eller forresten; jo, sett i forhold til forsøkene med å injisere parafin, så fremsto det meste som vellykket.

Parafin var kanskje den aller dummeste ideen noen kom på. Bivirkningene var mange og til dels svært alvorlige: Parafinen holdt seg nemlig ikke i puppene, men fordelte seg rundt om i kroppen. Parafin-forsøkene fant sted på 1890-tallet, omtrent samtidig med at doktor Vincenz Czerny i Heidelberg sydde den svulsten inn i puppen til sin pasient.

Da var tross alt de oppblåsbare BH-ene å foretrekke. De var harmløse uten andre bivirkninger enn at man risikerte misfornøyde kunder som mente de hadde betalt for langt mer enn de vitterlig fikk …

Vi kunne fylt hele denne reportasjen med å ramse opp alt som ble forsøkt, men setter punktum her − etter at vi har tatt med at også forsøkene på å blåse opp puppene heller ikke kom videre etter forsøksstadiet.

Første med silikon

På begynnelsen av 1960-tallet skjedde det omsider en form for fornuftig utvikling, da silikonimplantater som faktisk var laget i den hensikt å forstørre kvinnebrystene, ble introdusert. Førstemann ut var kirurgen Frank Gerlow, som hadde praksis i Houston i Texas. Han hadde både implantatene og kunnskapen som trengtes. Det eneste han manglet, var en kvinne.

I 1962 spurte han den 29 år gamle Timmie Jean Lindsey om hun ønsket å være forsøkskanin. Spørsmålet kom bardust på henne, for hun var egentlig innom praksisen hans for å få fjernet en tatovering som hun hadde på brystet.

Men etter å ha tenkt seg litt om, takket hun ja: Det kunne da ikke skade å få litt større bryster? Hun hadde sin unge alder til tross satt seks barn til verden. Så frontpartiet var ikke hva det en gang var. Dessuten var hun nyskilt.

Inngrepet ble foretatt, og alt så ut til å være vellykket. Men vrengte Timmie Jean Lindsey opp T-skjorta og viste frem resultatet? Nei, hun holdt det for seg selv. Selv kjæresten hun etter hvert fikk, ble ikke innviet i hemmeligheten. Først ti år senere avslørte hun det for sine nærmeste.

Timmie er så langt vi har klart å bringe i erfaring, still going, 88 år gammel. Hun skal visstnok ha de samme brystimplantatene som hun fikk operert inn for snart 60 år siden. Bivirkninger? Jo da, hun har hatt noen smerter i årenes løp, men ikke verre enn at hun har holdt ut.

Omstridt bransje i stadig vekst

Halvannen million kvinner legger seg hvert år under kniven for å forstørre brystene. Amerikanerne troner øverst på statistikken, etterfulgt av brasilianske og meksikanske kvinner. Ifølge International Society of Aesthetic Plastic Surgery, gjengitt i Fortune Business Insight, utgjør silikonimplantater 1,4 millioner av inngrepene mens resterende består av saltvannsimplantater.

Fortune Business Insight anslår at det globale markedet for brystforstørrelse utgjør 2,6 milliarder US-dollar årlig – det vil si rundt 25 milliarder norske kroner. Om seks år vil dette ha steget til over 40 milliarder kroner.

Ifølge amerikanske New Image Plastic Surgery Associates er nesten halvparten av kvinnene som får gjennomført brystforstørrelser mellom 19 og 34 år. Under én prosent er under 18 år, mens i underkant av to prosent er i aldersgruppen 65 år og eldre.

KILDER:

Informasjon til denne artikkelen har vi funnet på nettstedene allthatsinteresting.com, reuters.com, bbc.com, plastisk-kirurgi.no og universitas.no. Videre har publikasjonene «Biomaterials in Plastic Surgery: Breast Implants» redigert av blant annet W. Peters og H. Brandon vært til nytte. Det samme har Teresa Riordans bok «Inventing Beauty».

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 17 2020