Henriette Steenstrup:

– Jeg har aldri i mitt liv fått en plante til å leve mer enn en måneds tid

 Henriette Steenstrup fortviler over mangelen på grønne fingre. 

<b>IKKE GRØNNE FINGRE: </b>Livet har lært meg at det er best å spørre når jeg ikke vet. Om hvilke planter som kan overleve hos meg, for eksempel, skriver Henriette Steenstrup i sin spalte i Kamille.
IKKE GRØNNE FINGRE: Livet har lært meg at det er best å spørre når jeg ikke vet. Om hvilke planter som kan overleve hos meg, for eksempel, skriver Henriette Steenstrup i sin spalte i Kamille. Foto: Renate Torseth (portrettet) og privat
Sist oppdatert

Det er vår og tid for å skrape av seg vinterhud, finne fram småsko og marsjere med valthorn i gatene – hvis man driver med det. En lystig tid, en grønn tid. En tid for å så, ikke høste. Men jeg glemmer rett og slett hvert år at jeg ikke har grønne fingre. De er funksjonelle, om enn korte og neglebitte, men ikke grønne.

Jeg har aldri i mitt liv fått en plante til å leve mer enn en måneds tid. Hvorfor? Er jeg ikke i stand til å google? Å ha omsorg for levende ting? Ta til meg kunnskap? Jeg er redd det er det siste.

Livets lærdom

Jeg er ikke en svamp. Jeg driver riktignok med quiz på fargefjernsyn, men jeg stiller bare spørsmålene, jeg kan ingen av svarene. Så hva har egentlig livet lært meg? Dette er det jeg kommer på:

Dyreprint har vært på moten en stund, og jeg er ikke den som ikke henger med i svingene, så jeg kom på et møte her en dag iført leopardtights, krokodilleskjerf og sebratopp. En god kollega og venn informerte meg da om at det kan bli i overkant, også. Less is more. Første leksjon fra livet er altså at det kan bli for mye dyreprint.

Henriette Steenstrup

Er en norsk komiker og skuespiller. Hun har sin egen spalte i bladet Kamille der hun tar opp livets små og store utfordringer. Hun har to barn.

Les også: Denne blomsten klarer seg selv hele sommerne

En gang tok jeg foreldrene mine ut for å prøve sushi. Dette var på den tiden det ikke var helt gjengs. Det var viktig for meg at de delte min begeistring for dette produktet. Min far var skeptisk, men fattet, og begynte med å ta hele wasabiporsjonen rett inn i gapet og svelge ned.

Tårene sto i øynene på ham. Han var helt rolig da han sa: «Jeg tror ikke dette er noe for meg». Denne episoden lærte meg følgende: En skal ikke nødvendigvis presse sin egen begeistring på andre folk.

Jeg har ved gjentatte anledninger forsøkt å benytte meg av metodene til pedagoger innenfor matlaging for å gjøre sunn mat både festlig, appetittvekkende og barnevennlig. Jeg har også gitt rettene artige navn: Prinsessetomater, Tingelings brokkolisuppe, Rive-Rolfs raspede rødbeter.

Samtlige retter har endt sine liv i en grønn avfallssorteringspose. Her har altså livet lært meg at det er liten vits i å bruke to timer på å lage mat ingen spiser – med mindre man tvinger avkommets gap opp, og heller maten ned til hun eller han brekker seg.

Som den responsdrevne person jeg er, har jeg viet en del energi til å påpeke for de rundt meg hva jeg bidrar med. Setninger som «Jeg hentet de skøytene på posten for deg, jeg, jenta mi, så pakken ikke skulle bli returnert» og «Yes, folkens, da har jeg vært og levert vinterutstyr og for små klær til noen som trenger det!» har ofte kommet ut av min munn. Jeg har også sagt høyt i forbifarten: «Nei, skulle du sett! Her har noen vasket seg gjennom hele skittentøykurven, det var jo flott, da!»

Alt sammen selvskryt i håp om at det skal komme en form for anerkjennelse i form av et begeistret jøss eller et oppmuntrende wow. Men det fungerer ikke sånn. Barn tar en for gitt. Og ektefellen er såpass vant til å gjøre nesten alt selv at det faktisk ville være urimelig å få noe skryt fra den kanten.

Så livet har lært meg: Er du ute etter ros, får du ringe en venninne og legge ut om hva du bidrar med om dagen. Da er det sannsynlig at du får høre de livgivende ordene: «Wow, for en kapasitet du er!»

Les også: (+) Den ufattelige ulykken endret livet til en hel familie for alltid

Orkideen som overlevde alt

En gang vannet moren min en orkide i to år og var så fornøyd med at den aldri døde – før jeg påpekte at den var av plast. Jeg så livsgleden forsvinne fra øynene hennes et øyeblikk, og forsto at jeg hadde knust både hjertet og selvfølelsen hennes.

Da lærte jeg: Tar du livsløgnen fra en gjennomsnittssupermamma, tar du lykken fra henne med det samme. Så la det fare.

Jeg går gjerne for de peneste plantene på hagesenteret. De rosa eller de mangefargede, eller de store, uhåndterlige, grønne som gjør at bilen trenger profesjonell jordfjerningsrens etterpå.

Men de gangene jeg har fortalt de på hagesenteret hva slags plantepersonlighet jeg er, altså at jeg trenger en plante som tåler omsorgssvikt, lite kjærlighet og ignorering, har jeg kommet hjem med pengeplanter som brått har overlevd både ett og to år.

Så det er vel egentlig det livet har lært meg mest: At det er lurt å spørre hvis det er noe jeg lurer på, uansett hvor dumt det måtte virke.

Det var i grunnen det jeg kom på i farta. Av hva livet har lært meg. Fint lite av verdi, egentlig, på 46 år. Men det går greit, for som de sier, de som har levd enda lenger og kan enda mer: «Enten går det bra, eller så går det over». Den står seg i livet selv og i hagearbeidets ånd, også.

Enten står den petuniaen der fremdeles i juni, eller så er den ferdig. Da får jeg heller gå tilbake til snittblomster, eller kanskje en og annen stor, grønn plante i syntetisk materiale.

Denne saken ble første gang publisert 22/04 2021, og sist oppdatert 22/04 2021.

Les også