Alle mine fire barn har forskjellig far

Fortiden er en hale som henger etter deg, og ofte er den umulig å riste av seg, har noen sagt. Og slik er det med meg.

Gjennom hele mitt liv har jeg slitt med en manglende evne til å holde ut og bli i noe, spesielt når livet blir vanskelig.

Jeg vet hva andre sier om meg. Jeg er den damen som roter rundt og ikke finner ro, og som forbruker menn, og dermed påfører barna mine utrygghet. Fordi jeg er sykepleier og ikke er dum, får jeg med meg hva de tenker og hva som blir sagt. Og kvinner som meg får et rykte.

Jeg er blitt alene. Igjen. Fire år etter at jeg fikk mitt fjerde barn, en liten gutt, har jeg nok en gang avsluttet et forhold til en jeg er blitt forelder sammen med. Og det gjør meg veldig vondt.

Jeg var så innstilt på å få det til denne gangen, og derfor føler jeg det som et voldsomt nederlag at det endte slik. Da jeg giftet meg med Rune, sa jeg til alle at det skulle vare resten av livet.

Oppsøkte psykolog

I kjølvannet av det siste, opprivende bruddet ble plutselig ting mer synlig for meg. Barna på fire, åtte, 10 og 17 år uttrykte sorg, frustrasjon og misnøye.

«Mamma, hva er det med deg, siden du ikke klarer å holde på en mann?» sa den eldste til meg.

Jeg sto foran speilet og snakket med meg selv.

«Hva feiler det deg?» spurte jeg speilbildet. Og så kom tårene.

For første gang i mitt liv oppsøkte jeg en psykolog. Og jeg ser at jeg skulle ha gjort det for mange, mange år siden, helst før jeg ble mor. Alt jeg ikke har forstått, har nå falt på plass. Det viste seg nemlig at det fantes en forklaring på hvorfor jeg er blitt den jeg er.

Jeg har fått en slags diagnose. «Relasjonsforstyrret» er ordet min psykolog har brukt om meg.

Da vi gikk tilbake til barndommen min, forsto jeg hvorfor jeg er blitt den jeg er. Det var kaos og utrygghet rundt meg fordi moren min var psykisk ustabil. Ting jeg hadde fortrengt, kom frem igjen, som at min far søkte trøst i andre kvinners armer.

Utrygt miljø

Som barn ble jeg både slått og skjelt ut av min mor, mange ganger uten grunn. Det skyldtes hennes nerver og labile psyke. Mens i gode øyeblikk satte hun seg ned og hjalp meg med leksene. Hun var så hjelpsom at hun til og med gjorde leksene for meg.

Mamma var rett og slett himmel og helvete, men jeg elsket henne. Når hun var langt nede, var jeg forferdelig lei meg. Da var verden utrygg. Da forsvant pappa ut av huset, og når han kom hjem, duftet han fremmed parfyme. Selv om jeg var liten, forsto jeg hva det betydde.

Men hva kom først, høna eller egget? Var det mammas vanskelige sinn som drev pappa inn i utroskap, eller var det utroskapen hans som gjorde mamma syk? Jeg kan ikke gi et svar på dette i dag, for ingen av foreldrene mine vil snakke om det. De sier at jeg fantaserer eller husker feil.

De to er blitt pensjonister nå, og det er 20 år siden de bodde sammen. De sier at min mangel på stabilitet ikke kan legges på dem.

«Du fikk en god oppvekst», påstår de.

Men jeg husker at jeg tok faren min på fersken under en hyrdestund. Damen han holdt på med, var moren til en jente i klassen min.

I ettertid kan jeg si at jeg hadde det bra på mange måter, for jeg ble født inn i en familie med menneskelige ressurser. Men miljøet var utrygt og uforutsigbart, og det var mange store svik.

Trakk meg unna

«Dette får du ikke til. La meg gjøre det for deg». «De vennene er ikke bra for deg, dette kan du ikke finne deg i. Kutt dem ut!»

Mamma var flink til å gi meg slike meldinger. Hele tiden ble det sådd tvil om mine evner og dømmekraft.

Jeg ble en jente som byttet venninner ofte. Når ting ble vanskelig, trakk jeg meg unna. Da jeg ble så voksen at jeg begynte å få kjærester, fulgte dette mønsteret meg.

Jeg likte ikke når en relasjon ble for nær. Fordi jeg hele veien har vært en utadvendt person, var ikke dette et problem. Gamle bekjente og kjærester ble lett erstattet med nye.

Jeg utdannet meg til sykepleier, og utad var jeg vellykket. Alle som møtte meg, så på meg som en reflektert og veltalende person. Alltid har jeg visst hvordan ting skal og bør være, men jeg har bestandig hatt noe flyktig over meg.

Inn og ut av forhold

Jeg flyttet til en ny by og giftet meg 23 år gammel, med en ung medisinstudent. Vi ble foreldre sammen, men forholdet varte bare i to år. Da orket jeg ikke mer. Han begynte å analysere meg og min personlighet, og jeg fant meg ikke i at han mente så mye om mitt reaksjonsmønster.

I stedet for å lytte til hva han sa, trakk jeg meg bort. Dette plager meg i dag, for han var virkelig en flott person.

Jeg byttet jobb ofte og gikk ut og inn av forhold i noen år. Jeg hadde også romanser med gifte menn. Én av dem ble jeg så fascinert av at jeg tok meg i å ønske meg noe mer enn et uforpliktende forhold. Han forlot familien sin på grunn av meg.

Vi fikk en datter sammen, og forholdet sprakk etter kort tid. Han var ikke den mannen jeg trodde at han var. Det var i hvert fall hva jeg sa til andre.

Jeg giftet meg på nytt og fikk et tredje barn. Enda en gang ble det brudd.

Så møtte jeg Rune og bestemte meg for å satse en siste gang. Barna elsket ham, og det gjorde jeg også, og da jeg ble gravid med hans barn, følte jeg meg lykkelig.

«Nå skal alt bli normalt», lovet jeg meg selv.

Men jeg var en skadet sjel og klarte ikke å holde fast i mitt kjærlighetsprosjekt. Da jeg trakk meg unna Rune også, rammet jeg barna mine veldig hardt. De klandret meg og stilte vanskelige spørsmål. De gjorde det klart at de savnet ham og syntes at jeg var dum.

Les også (+) Plutselig sa kroppen stopp. Jeg klarte ikke mer

Relasjonsskadet

Hvorfor skjer dette meg? Jeg ba om svar gjennom terapi og fikk ordet som har fått meg til å forstå: «relasjonsskadet». Fordi denne skaden har en tendens til å gå i arv, har jeg hatt en alvorlig samtale med min eldste datter.

Jeg har forklart henne hvorfor jeg aldri har klart å være nær en mann over tid. Når de andre tre blir større, skal jeg også være åpen overfor dem. Jeg ønsker dem et voksenliv med gode og varige forbindelser – ikke en rotløs tilværelse som min.

Min jobb nå er å sørge for at de ikke får de samme problemene som meg. Ingen flere menn skal inn i livet deres. Fra nå av er det dem og meg.

I årene som kommer, skal jeg først og fremst jobbe med meg selv når det gjelder å få vennskap som varer. Jeg skal tørre å være en god venn, og jeg skal tåle å ta imot kritikk.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller