Fra Mariupol til Helgeland
Vekker oppsikt: – Folk tar bilder
Lada 1600 var ikke et uvanlig syn på norske veier for 50 år siden. I dag får den både store og små til å stoppe opp langs veien.
Kanskje ikke noen unik skjebne i disse tider, når millioner av ukrainere har blitt fordrevet fra sine hjem og ut på landeveien til sikkerheten i andre europeiske land. Blant dem Norge. Det som er spesielt for familien Prikhodko, er kjøretøyet de flyktet i.
For oss som har levd noen år, er disse bilene et barndomsminne. Vaz 2106, eller Lada 1600 som den ble kalt i Norge, var ikke et uvanlig syn på norske veier fra 1970-tallet og til inn på 90-tallet.
Hvor mange som ruller på norske veier, har vi ikke klart å få oversikt over, men det dreier seg i høyden om noen titalls. Og de er veteranbiler, eid av entusiaster.
Hva Evgenij skal kalles, kan sikkert diskuteres. Lada-entusiast er han, i hvert fall. Og han er ikke blitt mindre entusiast etter at familiens Lada fraktet dem 6500 kilometer fra den rykende ruinhaugen som ble kjent som Mariupol, helt til Sandnessjøen. Uten så mye som et «feilpekk» på veien.
– Vi hadde overhodet ingen tekniske problemer med bilen. Den forrige eieren sa til meg når jeg kjøpte den, at denne bilen hadde aldri sviktet ham. Det samme kan jeg si. Denne bilen svikter ikke, smiler 37-åringen og banker ettertenksomt i bordet.
På gulvet i stua sitter vesle Dima på fem og leker begeistret med Lego, sorgløs og trygt fremme i fredelige Sandnessjøen.
Dagpendler til Tjøtta
Familien kom til Sandnessjøen for et par år siden, og de snakker allerede godt norsk. Begge er i full jobb og stortrives som helgelendinger. Dima går i barnehagen og snakker en salig blanding av russisk, ukrainsk og norsk når vi treffer ham.
I Mariupol bodde det rundt en halv million mennesker før krigen brøt ut. Det samme som i vår hovedstad. I et land som før krigen hadde rundt 40 millioner innbyggere, er ikke det en spesielt stor by. Kontrasten til Sandnessjøen må være stor.
Hver dag kjører han Lada-en fra Siva til Tjøtta der han jobber. I sitt eie har han kjørt 30 000 kilometer med den. Til sammen har den gått rundt 130 000 kilometer. Tror han.
Konela Norge Bil A/S ble etablert i 1969 som importselskap for de sovjetrussiske bilmerkene Moskvitch og Volga, opprinnelig med Drosjeeiernes Felleskjøp, Siraco Import og den statlige russiske bilprodusenten VAZ som aksjonærer. Etter kort tid ble aksjene i selskapet overtatt av Sovjet.
Selskapet hadde kontor på Haugenstua i Oslo og importlager i Svend Haugs gate 11 på Holmen i Drammen. Vegg i vegg med Konela på Holmen lå det sovjetiskeide maskinfirmaet Koneisto Norge A/S. Begge selskapene hadde mange ansatte med russisk statsborgerskap og en mistenkelig stor funksjonærstab. Overvåkningspolitiet fryktet med god grunn at mange av dem egentlig var KGB-agenter.
Overvåkingspolitiet fulgte selskapene med argusøyne fra starten, og i 1971 etablerte politiet et hemmelig overvåkningsrom på innsiden av Felleskjøpets kornsilo på Holmen. Norske myndigheter stanset Konelas planer om å anlegge et importsenter i Tromsø.
Kilde: Reidar Heieren/Drammen byleksikon og Drammens Tidende
– Jeg er ikke sikker på hvor langt den har gått. Den hadde gått 99 000 kilometer da jeg kjøpte den. Men kilometertelleren på disse bilene går bare til 100 000 før de går tilbake til null, så jeg kan ikke si det helt sikkert, sier Evgenij.
Han har eid bilen siden 2020.
– Jeg kjøpte den hjemme i Mariupol. Jeg husker ikke hva jeg betalte for den, for det er så lenge siden, sier han.
Selv i Ukraina begynner disse bilene å bli et sjeldent syn. I hvert fall i byene.
– Jeg liker disse bilene. Spesielt denne modellen. Den er en klassiker, og den var veldig populær hjemme. Den kjører mykt og komfortabelt, og er lett å kjøre.
Vekker oppsikt
Under panseret sitter det en 1,3 liters, firesylindret bensinmotor på 75 hestekrefter.
– Det holder for oss. Den bruker rundt 0,7 på mila på småkjøring, og 0,9 på langkjøring. Den går forresten ikke bare på bensin. Den kan gå på gass også. Med gass er den billigere i drift, for gass er rimeligere. I Ukraina er det mange som kjører på gass, forteller Evgenij.
- Bygget av Autovas i det tidligere Sovjetunionen. Først lansert i 1975 ble den etter hver bygget også av fabrikken Anto-Rus i Ukraina. Produksjonen fortsatte helt frem til i 2006. Da hadde Vaz 2106 for lengst blitt den mest produserte bilen fra det tidligere Sovjetunionen.
- Modellen var basert på italienske Fiat 124 fra 1960-tallet, og ble tilpasset og bygget på lisens derfra.
- 1,6 liters rekkefirer med 75 hestekrefter i kombinasjon med firetrinns manuell girkasse eller tretrinns automatkasses sørget for fremdriften.
- Lengde: 409 cm. Bredde: 161 cm. Egenvekt: 1030 kilo
- I Norge gikk modellen under navnet Lada 1600. Den siste Lada-en som ble offisielt importert til Norge, kom i 2002.
- I 2017 deltok en eldre Vaz 2106 i rallyløpet The Banjul Challenge der den kjørte gjennom 15 europeiske og afrikanske land på 15 dager. Starten gikk i St. Petersburg, før den endte opp i Banjul i Gambia.
Kilder: Wikipedia, TV 2
Det er ikke til å stikke under stol at bilen vekker oppsikt når han er ute og kjører. Evgenij må le: – Bilen gir meg mye oppmerksomhet. Folk har lyst til å fotografere den, og bli fotografert med den. Det gjelder de voksne.
Når det gjelder de yngre, ser de på meg som om de aldri har sett maken. De husker selvsagt ikke disse bilene, og er veldig interessert. Så møter jeg av og til folk som kjører rundt i kule biler, som stusser litt på at min bil får så mye oppmerksomhet, ler han og rister på hodet.
Usikker på dametekket
Gammel sovjetisk teknologi blir naturlig nok møtt med skepsis og fordommer. Evgenij er imidlertid tilfreds med enkel mekanikk som ikke er kompatibel med «diagnoseverktøy».
– Servicen er enklere på min bil enn på mange andre. Det meste er enkelt å fikse, og det er moro å holde på. Du trenger ikke mye verktøy for å fikse det som trengs. Moderne biler må ofte fikses av autoriserte verksteder. Det slipper jeg, sier Evgenij.
Lakken er ikke original, og det er blant annet montert vindavvisere på sidevinduene. Litt ekstrautstyr må man ha, også på en Lada.
– Det var den forrige eieren som fikk den omlakkert, forklarer han.
Om bilens dametekke tør han ikke spekulere.
– Jeg bodde allerede sammen med min kone da jeg kjøpte bilen, så jeg kan ikke beskyldes for å ha brukt den til å jakte damer med, humrer han.
på 1,6 liter. Foto: Rune Kr. Ellingsen
Salg? Kanskje
Bilen har altså tikket og gått uten noen spesielle utfordringer annet enn skifter av typiske slitasjedeler.
– Jeg har selvsagt skiftet olje, filter og sånne ting. Men ikke noe mer, forteller Evgenij.
Fra 1. januar 2025 er bilen for veteran å regne. I Norge er markedet for veteranbiler av den litt spesielle sorten stort.
– Kan det bli aktuelt for deg å selge den en gang i fremtiden?
Evgenij drar på det.
– Nja. Dersom jeg får en seriøs kjøper, så kan jeg selvsagt vurdere det. Men det må jeg tenke på, om det blir aktuelt. Den forrige eieren hadde ikke hastverk med å selge. Han ville finne den rette kjøperen, en som ville ha akkurat en sånn bil. Jeg tenker akkurat det samme som ham dersom jeg skulle vurdere å selge.
