VERDENS RASKESTE MC FOR GATEBRUK:
Her kjører reporteren i 321 kilometer i timen
Noen MC-modeller er legendariske. Suzuki Hayabusa er en av dem. Da den kom, for 22 år siden, var den raskest av alle. Det er den fremdeles.
Siden MC-tidenes morgen har toppfart alltid hatt status. Rettere sagt: Statusen var der før, men i 1999 tok den slutt. Da kom nemlig Suzuki med GSX 1300R Hayabusa. Den gikk fortere enn alt annet.
Faktisk gikk den så fort at de japanske fabrikkene bestemte seg for å kutte ut hele toppfartshysteriet. De ble enige om å sperre toppfarten på 299 km/t og stanse speedometeret på samme sted.
Siden da har ingen japanske gatesykler gått fortere.
Prestisje
Helt siden 1885, da Gottlieb Daimler kreerte den første kjørbare motorsykkelen, har høyest toppfart gitt prestisje. I en beinhard konkurranse har den vært et viktig element for å promotere fabrikkenes toppmodeller.
I årene etter krigen tok det helt av. Da begynte MC-produsentene for alvor å bruke toppfarten for alt den var verd. På den tiden var Vincent raskest. Den britiske fabrikken produserte noen V-twin-modeller som gikk skikkelig fort. Black Shadow, toppmodellen, var god for 200 km/t.
Under slagordet «The worlds fastest standard motorcycle», fikk Vincent ry for å ha de raskeste syklene. Det ble underbygget av en rekordkjøring som den amerikanske racerføreren Roland «Rollie» Free gjennomførte i 1948. Liggende langflat på sykkelen, kun iført badebukse og gummihette, kjørte han i 150,313 miles per hour. Bildet av Rollie Frees «magadrag», i godt over 240 km/t, er ikonisk.
Kawa med klippekort
Motorsyklene gikk ikke særlig fortere før på 1980-tallet. Da hadde nemlig japanerne gjort sitt inntog, og de sørget for at standardsyklene virkelig begynte å bli raske. Kawasaki tok føringen.
I 1973 lanserte de 900 Z1. Selv om den ikke gjorde mer enn 200 km/t, akselererte den fra alt og alle. Etter hvert fikk syklene kåpe, som økte toppfarten. I 1983 kom Kawasaki med GPZ 900R. Det var den første standardsykkelen som brøt den magiske 250-grensen.
Utover på 80-tallet fortsatte Kawasaki å lage raske modeller. Det toppet seg i 1989. Da lanserte de ZZR 1100, en super-aerodynamisk sportsmodell som var god for 275 km/t.
Selvsagt satt ikke konkurrentene stille og så på at Kawasaki hadde klippekort på toppfartstronen. De ville også ha et ord med i laget. I 1996 kom Honda med CBR 1100XX Super Blackbird, eller «Dobbel-X» som den ble hetende på folkemunne. På en god dag var «XX» kapabel til å sende speedometernåla forbi 300-merket, men i praksis gjorde den ikke mer enn 290.
Likevel var ikke «XX»-eierne snaue i sine beretninger: De fortalte om høyhastighets-herjinger hinsides 300 km/t, men det var altså en smule overdrevent. Ingen gatesykler var i stand til å bryte den sagnomsuste 300-grensen. Men så kom Suzuki – med Hayabusa.
Over 300
Suzuki ville, èn gang for alle, bevise hvem som var raskest. I 1999 lanserte de Hayabusa. En 1300-kubikker med 175 hester.
Navnet var velvalgt. Hayabusa er nemlig verdens raskeste fugl. En japansk vandrefalk som, i fritt stup, kan oppnå hastigheter over 300 km/t. Da Suzuki presenterte Hayabusa, proklamerte de høylytt at også den var god for hastigheter hinsides 300.
Testpremieren fant sted på Catalunya, Barcelonas berømte F1-bane. Som én av få journalister var undertegnede invitert. Vel vitende om at vi skulle kjøre verdens raskeste motorsykkel, stilte alle skribentene med ambisjoner om ta den helt ut. Hele seansen bar preg av det. I søken etter å sette personlige rekorder, kjørte alle som om de hadde fanden i hæla.
Selvsagt var ikke jeg bedre. Etter runder med adrenalinsprøytende hard-gassing, klarte jeg å presse speedometernåla forbi 320-merket. Hva det var i «ærlig fart», vet jeg sant å si ikke, men i godt lag skryter jeg selvsagt av at jeg har kjørt i 321 km/t. De fleste blir imponert...
Men selvsagt var ikke jeg raskest. Motorsykkeljournalister er ikke bedre enn MC-entusiaster flest. De har det med å smøre på. Noen av journalistkollegaene kom tilbake med beretninger om 340 eller enda mer.
Ut fra egne erfaringer, tviler jeg på at de fikk Hayabusa til å gå så fort, men den var definitivt ingen sinke.
Og da sakene kom på trykk, ble det etter alt å dømme smurt tykt på: Et britisk MC-magasin prydet hele forsiden med et bilde der speedometernåla berørte 340-merket. – We have tested the world’s fastest motorcycle, sto det med fete typer under det manipulerte bildet.
Ingen over
Den slags oppslag vakte selvsagt oppsikt – og bestyrtelse! – Hvor skal dette ende, hylte kritikerne. Antydninger om forbud begynte å svirre, og japanerne fryktet det verste. De så hvor det kunne bære hen.
For å roe ned, ble de japanske produsentene stilltiende enige om å begrense toppfarten på alle registrerbare to-hjulinger til 299 km/t samt stanse speedometeret på samme sted. Dermed stengte de, helt frivillig, sine egne muligheter for å lage raskere motorsykler.
Hva så med de andre? Europeiske MC-produsenter er ikke begrenset av den slags avtaler. Både Ducati og BMW har laget modeller som er i stand til å bryte 300-grensen, men ikke mye. Ingen av dem er i nærheten av å slå den første Hayabusaen.
Men hvor fort gikk den egentlig? Derom strides de lærde, for offisielle målinger finnes ikke. Under påfølgende tester klarte noen visstnok å få den opp i godt og vel 320 km/t.
Vi tror dem på det. På en god dag var førsteutgaven god for slike hastigheter. Men verken før eller siden har registrerbare motorsykler gått fortere. 99-modell Suzuki Hayabusa er tidenes raskeste serieproduserte gate-
motorsykkel.
Tekniske data
1999 modell Suzuki GSX 1300R Hayabusa:
Motor: 4-sylindret rekke, vannavkjølt
Slagvolum: 1 298 ccm.
Effekt: 175 hk/9 8000 omdr.
Dreiemoment: 138 Nm/7 000 omdr.
Toppfart: Ca 320 km/t.
Vekt tørr: 215 kg.
Pris 1999: Kr 209 900,-
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 50 2021
Denne saken ble første gang publisert 14/04 2022, og sist oppdatert 14/04 2022.
