Øyhopping i Bohuslän

Tusenvis har oppdaget at Sveriges vestligste landskap er mer enn lave priser i shopping-eldoradoer. Det er nesten så det gjør vondt å tenke på at Bohuslän, som har navnet sitt etter den gamle norske grensefestningen Bohus, i flere hundre år var norsk, og i en periode en del av Oslo bispedømme.

I 1658 ble regionen avstått til Sverige. Vi prøvde å få de norske kongenes favorittsted tilbake med makt noen ganger, men ga opp til slutt.

Mye senere fant vi en annen og fredeligere måte å innta Bohuslän på. En invasjon med pengesterke turister. Tusenvis av bobiler har rullet over grensen og okkupert campingplasser, bobilplasser og p-plasser foran shoppingsentre og systembolag. Og blitt møtt med jubel av innbyggere som trenger nordmenn for å unngå økonomisk ruin.

Lavpuls-øyer

Strømstad er stedet som har hyppigst besøk av bobilfolk som tar turen til Bohuslän. Strømstad har bobilplasser, campingplasser, et hyggelig sentrum, shoppingsentrene – og to systembolag.

Det er som farende folk i åpent kystlandskap man belønnes med de fineste opplevelsene i Bohuslän. Mange har oppdaget steder som Grebbestad, Kungshamn og Fjällbacka.

Men skal man se det aller vakreste, må en søke ut til øyene. Kjøre over broer, ta gratis gule kabelferger eller parkere bobilen og løse billett til turistbåter. Oppleve idylliske sommersteder som Smögen, og historiske tettsteder som Marstrand. Besøke lavpuls-øyer som Gullholmen og Käringøn, der man umiddelbart begynner å speide etter Tjorven, Båtsman og farbror Melker.

Havnelangs i Smögen

Vi kjører forbi Strömstad, og videre sørover. Stanser kort i Grebbestad og Fjällbacka, før vi fortsetter langs kysten nedover i Bohuslän. Og der – like før Kungshamn – svinger vi høyre og kjører over en bro, med en trivelig bobilplass på høyre hånd etter at broen er passert.

På Ställplats Smögen slår vi leir. Her er det søppeltømming, anlegg for tømming av gråvann og toalett, samt tilgang til drikkevann. Toalett og dusj finnes her ikke, men det er svært kort vei til en velassortert matbutikk.

Og fra bobilplassen går det vei og sti rett ut i vakkert åpent kystlandskap, som også byr på flotte bademuligheter. Perfekt for en kveldspromenade med eller uten badebukse.

Vi kaster oss på sykkelen og starter utforskingen av denne idylliske fiskeri- og ferieøya med en av Sveriges mest kjente brygger.

Langstrakte Smögenbryggan gås på betong og hele 640 meter behagelig treverk, og «bjuder» på butikker, kafeer, fiskeboder, barer og restauranter. Den ligger bare en knapt kilometer fra bobilplassen.

Det er her «det skjer» hvis man vil være der turister flest er. Hele syv restauranter/barer frister besøkende. Her sitter mange med en kald øl og glor på båter som kommer og båter som går. Og man kan bli med – for eksempel ta en av de såkalte Zitabåtene over til Kungshamn en tur. Eller kanskje en tur til Hållö fyr? Dit går Hållöfärjan hver halvtime fra Smögen i høysesongen.

Perfekt overblikk

I den ene enden av brygga ligger Ängebacken, med en oppsiktsvekkende samling idylliske og fargerike rorbuer som nok er hyppig fotografert.

En sti fører dit og videre utover i åpent landskap med klippebad og stupetårn. Ellers er det en overdrivelse å kalle Smögen for «fargerikt» hva husmaling angår. En skal åpenbart ha mot for å våge seg på noe annet enn hvitt.

I høysesongen kan det kanskje bli vel høyt lydnivå når båtgjester og andre gjester kakler i kapp med måsen. Men da er det fullt mulig å oppsøke andre og mer fredfulle deler av Smögen.

Stier fører hit og dit, og det er enkelt å ta seg opp i høyden, for eksempel for å få et panorama-overblikk. Enten kan man ta utgangspunkt i bobilplassen, eller kjøre til p-plasser nær Smögen, for eksempel til badeplassen Vallevik, og starte fredfulle turer derfra. Vi for vår del syklet til Badhusparken og Makrillvikens vandrerhjem nordøst på øya, og gikk opp i høyden, der vi fikk et perfekt overblikk over Smögen og omegn.

Strandhugg

Det er ofte kort mellom godbitene i Bohuslän. Og man skal ikke kjøre langt fra Smögen før man befinner seg på Tullboden. Derfra er det gratis fergeskyss over til en annen idyllisk øy – Bohus-Malmön. Hvorfor dra dit?

Fordi Bohus-Malmön har brede nok veier for bobiler, og et tilbud som spenner fra utendørs konsertarena via utendørs havnerestaurant og fantastiske badeplasser til spennende fricamping-muligheter.

Stallebrottet er kanskje Nordens mest sjarmerende utendørsarena, meislet inn i et gammelt steinbrudd. Ikke stor og prangende som Dalhalla eller vår egen Over Oslo, men liten og intim. Her serveres det konserter og teater, i tillegg til mat og drikke.

Av alle fine badeplasser på Bohus-Malmön er Pärlane strand den fineste. Den kalles en «tvillingstrand», og bildet forklarer hvorfor. Vi var der i begynnelsen av juni, og da var det ikke akkurat trengsel der. Men stranden er etter sigende svært godt besøkt på fine dager i høysesongen.

Forbi stranden går åttende etappe av Soteleden-Kuststigen, som fortsetter rundt øya. Vi fant et annet flott potensielt fricampingsted der vi tok en «fika-pause»; laget oss lunsj og ruslet ned til trebord og stoler satt opp like ved leden. Og ganske snart kom en flokk glade svensker traskende forbi, underveis mot dagens mål.

Vil man betale for noe ekstra, ser det ellers svært trivelig ut på Malmöns Brygga, der det er lett å hensette bobiler så vel som båter.

Gull og grønne enger

Gullholmen er ren og skjær skjærgårdsidyll. Her er butikk, restaurant, kirke, koselige trehus, velpleide hager og merkede stier.

Kun én eneste bobil, samt vår egen bybobil, står parkert på en av de store parkeringsplassene som ligger rundt Tuvesvik fergeanlegg på Orust. Vi betaler med appen EasyPark, tar med oss Kremet Fiskesuppe fra Meny, vinkartongen og en gassovn, og slår oss til på klippene like ved, med fantastisk utsikt over skjærgård, rorbuer og solnedgang.

Morgenen etter går vi ned til fergeterminalen og kjøper billett til båten som skal ta oss over til bilfrie Gullholmen. Skyssen på bøljan blå går mange ganger om dagen, og turen er kort.

Snart går vi land på en av de to kaiene personfergen benytter. Rusler på asfaltert sti forbi koselige trehus, og står snart på kaia der blant annet matbutikken Tempo har tilhold.

Gullholmen har vært et fiskevær i flere hundre år, og befolkningsmessig nådde øya en topp på starten av 1900-tallet. Da hadde den rundt 800 faste innbyggere. I dag er tallet godt under 100. Faktisk er det bare cirka ti prosent av boligene her som er permanent bebodd.

Svimlende summer

Gullholmen har gått fra å være et fiskevær til å bli et ferieparadis med priser som gjør det vanskelig for andre enn arvinger og mangemillionærer å eie noe. Vi pratet med en fastboende som listet opp tre eiendommer med sjøhus som var solgt de siste årene – to gikk for 22 millioner kroner hver, mens en tredje og spesielt flott beliggende eiendom gikk for 35 millioner kroner.

Men båten ut hit koster en slikk og ingenting, og alle kan rusle rundt på syv hektar store Gullholmens intime stier. De slynger seg gjennom tett bebyggelse, og skulle en uforvarende snuble innom en hage, er det bare å trekke seg ut igjen – befolkningen er vant med det, og tar det med et smil.

Mye av det vi finner på Gullholmen er smått. Fotballbanen, kinoen, postkontoret – miniversjoner, men de fungerer. Kirken er av normal størrelse, mens trehusene oftest er relativt små og ligger tett, bare adskilt av vakre små hager.

Vandringsparadis

Men vil man strekke på bena finnes det råd. I praksis nærmest som en forlengelse av Gullholmen ligger nemlig seks kilometer lange Hermanö. Øy og naturreservat, med flere merkede stier.

Selv snubler vi over et skilt merket «Alkebogen», og fortsetter på en sti som tar oss over klipper og forbi viker, til vi ender opp på grønne enger.

Til slutt står vi på tunet til en vennlig og energisk bonde, som stikker til oss en brosjyre med oversikt over flere merkede og tilrettelagte stier på Hermanö. Vi går en av dem; en lettgått og kveldsbelyst grussti på 2,5 kilometer, tilrettelagt for hvem som helst, også den som sitter i rullestol.

Så går vi over en liten bro, og er tilbake på Gullholmen igjen. Der har det dukket opp mange nye besøkende mens vi har trasket i vei i naturreservatet. Benkene og bordene foran Tempo-butikken er opptatt, issalget går så det griner. Vi velger å stige om bord i båten igjen. Ikke for å dra tilbake til fergeterminalen. Vi skal videre. Til et nytt og kanskje enda mer spennende mål. Til Käringön.

Turistlivet på Käringön

Ute i havgapet, på en liten øy i Bohuslän, ligger det et eventyrlig gammelt fiskevær. I dag er det turister som biter på agnene.

Käringön. Hvor navnet på det gamle fiskeværet kommer fra er omdiskutert. Kan det ha noe med kjerringer å gjøre? Det er jo satt opp en statue av ei kjerring ved innseilingen til havnen. Men på svensk staves kjerring «kärring» – to r-er.

Noen mener det kommer fra det skotske ordet «cairn», som betyr «sjømerke». Ordet ble etter hvert til «käring» på svensk. Og siden det fantes et slikt sjømerke nær øya, kan det forklare navnet. Og kjerringen ved innseilingen? Hun fungerer også som sjømerke.

Det som uansett er viktig, er at denne øya er et makeløst sted. Bilfrie Käringön har 280 hus, og nesten samtlige er bygget før 1920. Drøye seksti personer er fastboende, mens resten av husene fungerer som fritidshus. Mange av husene er røslige og staselige, med store hager, og de ligger langt mindre tett enn på Gullholmen.

Saltkråkan?

Gjestehavnen har 120 plasser. I og rundt havnen ligger det matbutikk, postkontor, apotek, fiskebutikk, motebutikk, kafé, fem restauranter, hotell, vandrerhjem, gatekjøkken, lokaler tilknyttet Sjøredningstjenesten og «fåglarna vet» hva. Mye av dette er innbydende stablet samlet på Skeppersholme.

Vi har kommet til Käringön med båten som går fra Tuvesvik på Orust til Gullholmen, og som altså går videre til denne øya – en båttur på snaue halvtimen fra Gullholmen.

Vi stiger i land nordøst på øya. Og begynner umiddelbart å speide etter Tjorven, Båtsmann og farbror Melker. Kan de være på fotballbanen? Boulebanen? Tennisbanen? Minigolfbanen? Grillplassen?

Minnene om figurene fra TV-serien «Livet på Saltkråkan» forsvinner. Saltkråkan var tross alt fra Stockholms skjærgård og livet på Käringön er underholdende nok.

Ikke lov å sykle

I flere timer rusler vi rundt og glor. Spaserer på asfalterte stier mellom hager og hus, uten å kikke oss over skulderen.

For her er det ikke engang lov å sykle. Fortsetter sydvestover, ut på klippene, der vi prater med fuglefotografer så vel som nakenbadere. Käringön har nemlig egne adskilte badehus for kvinner og menn, og der bades det uten bukser og bikinier.

Herrbadet – ofte kalt «Tvåan» – ble bygget i 1890. Kvinner hadde adgang (og menn ikke) når hvitt flagg var heist. Så fikk damene sitt eget bad – Trean – i 1920. Mødre med barn hadde også sitt eget bad, men under en storm i 1980 blåste hele sulamitten til havs og forsvant.

Godsaker

Tilbake i havneområdet har sulten meldt seg. Restauranter er uaktuelt. Båten tilbake til Tuvesvik går om en times tid. Det må bli Bengtssons Körv.

Godsakene bærer vi med oss til et utebord, der vi benker oss etter å ha gått gjennom en merkelig portal. Det viser seg å være den kjente Valkäken. Typisk eventyrlige Käringön. Burger og is fortæres først etter at vi har passert kjeften til en grønlandshval, gitt som gave av en sommergjest i år 1900.

Sommersted med historisk sus

Langt sør i Bohuslän finner vi øya Marstrand. Det vil si, egentlig snakker vi om to øyer – Marstrandsöen og Koön. På sistnevnte øy, ankommet via bro, parkerer vi bybobilen på en enkel men helt grei grusbelagt bobilplass kalt Mjölekilen. Derfra sykler vi raskt inn til kaia mot Marstrandsöen, eller det som folk flest tenker på som «Marstrand».

Mellom øyene har en personferge hyppige avganger, og snart står vi på historisk grunn. Byen – eller tettstedet som det vel mer korrekt heter i dag – ble etter sigende grunnlagt av norskekongen Håkon Håkonsson på 1200-tallet, men ble svensk fra og med 1658.

I dag preges tettstedet av Carlstens Festning, en rekke praktfulle fargerike trehus og den lange kaia. I tillegg står et ruvende rådhus der; Bohusläns eldste murbygg, påbegynt i 1647.

Festningen ble påbegynt da Marstrand ble svensk, og avsluttet først et par hundre år senere. I dag er den et yndet turistmål, hotell og konferansesenter. Carlstens Soldathotell har alt fra enkeltrom til rom med åtte senger i Kommendanthuset og Donjonen.

Det er verdt å legge turen innom Carlstens Våffelcafé for en «Lyxvåffla» med syltetøy og krem. I området bak festningen, i retning kysten, er det fine stier for den som vil gå eller sykle en tur. Og det finnes en sti som går rundt hele øya, langs vannkanten.

En annen ting som er populært å gjøre i Marstrand, er å «kaja». Det betyr at du rusler frem og tilbake langs kaia, spiser is, glor på vakre bygg eller på båtene i Sveriges største gjestehavn. Gjerne seilbåter. Marstrand er et sentrum for seilsport, og ofte vertskap for store konkurranser.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn Bobil nummer 4 2023

Sveriges ukjente fjordparadis

Bohuskystens natur savner sidestykke i Sverige