Gammel kjærlighet ruster ikke

Lidenskaper er som flammer flest: De kan blusse fort opp, men likte raskt slukne. Noen ganger dør ikke flammen helt ut, men etter­later seg små glør i sjelen som en dag kan blusse opp igjen.

For Terje Idland fra Sandnes var det lidenskapen for Opel Commodore som blusset opp igjen etter lang tids dvale.

Opel til gards, frokost og kvelds

Terje er oppvokst på gård og på gården gjør vi som far gjorde og bestefar før ham igjen. Far i huset kjøpte Opel. Først en Kadett etterfulgt av en Rekord.

Men det var først da et søskenbarn av Terje kom kjørende til gards i en Opel Commodore A at drømmen om sekssylindret Opel var sådd i Terjes hjernebark. Som 18-åring gikk Terjes drømmer i oppfyllelse.

– Da ble jeg eier av en 1975-modell Commodore B, en firedørs sedan som sto til salgs på Sola. Den var gul med svart vinyltak og hadde automatgir, forteller Terje.

Videre utover 90-tallet ble det med tiden flere kjøp og salg av flere Commodore-er, både B og C-varianter.

– Commodore GS/E var ikke noe dagligdags syn og var nok allerede da begynt å bli forholdsvis sjeldne saker, og det var først i 1997 at jeg fikk tak i en. En kamerat og jeg tok flyet til Røros der jeg ble den heldige eier av en 77 Commodore GS/E Coupé, som vi kjørte hjem til Sandnes.

Bilen var kardinalrød med svart vinyltak, soltak og automatgir. En nydelig bil med originalt dobbelt eksosanlegg og skivebremser bak. Med D-jetronic elektronisk innsprøytning var det en staselig bil til å være en 70-taller, erindrer Terje.

Byttet til en Omega

Men Coupé-livet sto ikke til å redde. Familieforøkelser krevde andre prioriteringer, også på bilfronten. En kamerat av Terje hadde en Opel Omega 2.4i og foreslo en byttehandel med Terje. Omega mot Commodore. Slik ble det.

Omega ble for øvrig det nye store, men etter hvert som tiden gikk, svant interessen for bilskruing hen sammen med minnene om Commodore-en han en gang var så glad i.

Det hører med til historien at den kardinalrøde Commodore-en ble stående i 12 år før den ble solgt igjen og tilfeldigvis havnet tilbake til samme familie som kjøpte den ny i 1977. Bilen er etter Terjes kjennskap fremdeles i familiens eie, nå under restaurering.

Råskinn

GS/E var toppen av kaka blant Commodore B-variantene. Commodore B kom i 1972 med 1977 som siste produksjonsår. Siste utgave er uoffisielt å foretrekke blant entusiastene fordi den er kraftig forfinet og forbedret sammenlignet med eldre søsken. GS/E kom med 2,8-liters rekkesekser med elektronisk innsprøytning og 160 hestekrefter som standard.

Mange nøyde seg med GS-utgaven med samme motor, men med forgasser i stedet. Med på kjøpet fikk man nok et skyhøyt forbruk som takk for å ha spart noen kroner på selve bilkjøpet. Av gir kunne en velge tretrinns automat eller firetrinns manuell.

Commodore B var basert på Rekord D og kun tilgjengelig med sekssylindret motor, i flere utgaver navngitt etter motorvolum. Derav 2500S, 2500 GS, 2800 GS og 2800 GS/E. Karosserityper var låst til enten firedørs sedan eller todørs coupé.

Gnisten gjenoppstår

23 år etter at Terje solgte sin Commodore, fikk han et tips av broren sin om at det sto en GS/E bortgjemt på en låve på Stord. Broren hadde fått et hint via et nettsted om at bilen muligens kunne tenke seg ny eier.

– På det tidspunktet, påsken 2020, drev jeg med innredning av kjeller, men noe våknet i meg da jeg så bildet av Commodore-en. Hammer og batteridrill ble lagt vekk, og etter en rask handel ble lastebil for transport rekvirert. Bilen var på ingen måte kjørbar etter å ha stått stille en 15-års tid, og trengte restaurering, forteller Terje.

Bilen ble solgt ny i Sverige og hadde aldri blitt registrert i Norge. Med på lasset fikk Terje originalt servicehefte med dokumentasjon på at karosseri og motor var slik det forlot fabrikken, samt tollpapir fra importen til Norge i 2006, da via Troms.

Det svenske vognkortet manglet, men dukket heldigvis opp hos tromsværingen som hadde tatt den inn til landet. Terje tok så kontakt med det svenske riksarkivet og fikk tilsendt svensk historikk på bilen helt tilbake til 1977.

Garasjetid

Etter å ha fått doningen hjem ble det foretatt en grundig gjennomgang av bilen hjemme i garasjen. Bilens bærende konstruksjoner ble friskmeldt og Terje var enig med seg selv i at bilen var i relativt god stand, spesielt med tanke på farlig rust.

Etter å ha sett flere totalrestaureringer koke bort i kålen, besluttet Terje å dele restaureringen opp i flere trinn, for å ikke miste motet underveis.

Trinn én var å få bilen i 100 prosent teknisk stand, uten hensyn til kosmetikk. Det ville gjøre det mulig å kjøre og nyte bilen slik den nytes best – på veien i sommersesongen, med påfølgende garasjetid med utbedringer på vinterstid eller når lommeboken tillot det.

Med på lasset hadde Terje sin bilinteresserte sønn Marcus, som også trives godt i Commodore-en. Hva er vel bedre rekruttering enn det?

Alt av deler i forstilling og bakaksling ble demontert og restaurert med sink, ny lakk og nye foringer. Deretter ble bremserør, drivstoffrør og slanger byttet ut, bensintanken restaurert og ny bensinpumpe montert. Bremsekaliperne ble overhalt og lakkert.

Terje har også byttet hjullagre og støtdempere og gitt motoren en ordentlig gjennomgang med olje- og filterskift, nye simringer, dysetetninger, skiftet eksosanlegg og justert bremsebånd på automatkassen.

Våren 2022 kunne tenningsnøkkelen vris rundt, men seismografen i Bergen slo neppe ut på 7,8 denne gangen. Rekkesekseren går silkemykt med en avdempet og dyp gange. Nye dekk ble montert før visning hos Vegvesenet. Som kronen på verket ble tidsriktige nummerskilt skrudd på.

Terje har rukket adskillige mil bak rattet i sin gamle flamme. At bilen er en sann fornøyelse å kjøre, er det ingen grunn til å tvile på.

Veien videre

Livet med veterankjøretøy står aldri stille. Det dukker stadig opp ting å ta tak i eller noe å forbedre. For Terje er det intet unntak. For å gjøre livet mer behagelig, har han kjøpt inn en firetrinns automat med overdrive og lockup av en kamerat. Samme kamerat som i sin tid kjøpte den første GS/E-en av Terje.

Med den nye girkassen på plass vil utvekslingen gå fra 1:1 ned til 0,67-0,69, som igjen vil gi langt mer behagelig Opel-cruising til neste sesong.

Bilen har noen bruksmerker og blemmer i lakken, så på litt lengre sikt er det nok duket for litt karosserijobb og hellakkering. Når det blir er det ingen som vet, ikke engang Terje. Han skal først og fremst nyte sin gjenoppståtte flamme og selve opplevelsen av å ha et slikt kjøretøy til disposisjon.

Mange nordmenn har vokst opp i baksetet på en Knudsen-Taunus

En skikkelig 70-tallsklassiker