For mange var dette selve drømmebilen

Vi har for vane å ramle over hittil ukjente kjøretøy bare steinkast fra vår egen bopel. Bilen vi nå skal stifte bekjent­skap med, er intet unntak. Vi kjenner Helges sønn, Rolf, som er hovedansvarlig for «avdukingen» av skattkammeret denne gangen.

– Kom, ska’ du få se någe, sier Rolf og tar oss med inn i en tilsyne­latende helt vanlig garasje.

Idet vi setter foten innfor dørlisten mister vi litt munn og mæle. Foran oss står en Ford Granada, 80- og til dels 90-tallets store drøm for mang en ungdom. Ikke bare det, den fremstår også som svært velholdt. Hvordan er det mulig? Restaurert? Nei er svaret.

Bilen har gått ærlige 237 000 kilometer. Minst, ettersom kilometertelleren i hvert fall har vært to runder rundt, om ikke tre. Vi lar tvilen komme den til gode og forholder oss til to runder rundt.

Les også: Klassiker: Ford Taunus: Mange nordmenn har vokst opp i baksetet på en Knudsen-Taunus

Uansett er det en bragd. Det skal sies at den har blitt flekklakkert i hjulbuene bak og fått ordnet ett og annet sår i lakken med årenes løp. Stålormen holder seg sjeldent borte fra kjøretøy her i kalde nord, Granadaen er intet unntak.

De mest ihuga Granada-fans er kanskje skuffet over at det ikke er en 2.8i Ghia, men en 2.3 L. Ikke hvilken som helst L heller, men en Lincoln-utgave. Når så vi sist en slik en? Aldri, er det ærlige svaret.

Følgesvenn for livet

Bilen er av modellåret 1983 og solgt ny i Norge i mai samme år, til en kar med etternavn Pollestad et sted på Jæren. Registeret er litt uklart hva gjelder eierhistorikken, men Helge kan fortelle at han er eier nummer tre og overtok bilen senhøsten 1987.

Siden har den blitt der. Noe av årsaken til bilens gode tilstand ligger i kjørelengden. Da Helge overtok bilen hadde den skarve 65 000 kilometer på telleren. Siden puttet Helge og familien på med cirka 8000 kilometer hvert år. Sjeldent brukt om vinteren. Vinterdekk vet den knapt hva er.

Slik varte og rakk det frem til for fem år siden, da bilen fikk «oppgradert» status som verneverdig med påfølgende rolig pensjonisttilværelse og langt mer behagelige 2–3000 årlige kilometer.

Siste generasjon

Granada Lincoln – hva betyr det? Ford Granada dateres tilbake til Consul/Granada fra 1972. «Vår» bil er som kjent fra 1983 og er da å regne som en Granada Mk2 serie 2, den siste generasjon Granada, produsert fra september 1981 til og med februar 1985. (En tredjegenerasjon Granada ble riktignok solgt i Irland og Storbritannia, men dette var i prinsipp en Ford Scorpio.)

Likheten til serie 1 er stor, men er allikevel distansert fra sine eldre søsken takket være nye støt­fangere med løse hjørner som var trukket nærmere hjulåpningene, samt revidert design på grill og sidespeil samt riflede baklykter.

Mk2 serie 2 var å få i fem forskjellige utgaver, alt etter ønsket utstyrsnivå: Granada, Granada L, Granada GL, Granada 2.8 Injection (sportsmodellen) og Granada Ghia.

Sistnevnte var da den mest påkostede utgaven med elektriske vinduer, tre­innfelling på dørtrekk, over lokket til hanske­rommet og rundt girspaken.

Fra april 1983 ble basisutgaven endret fra Granada til Granada L, og det som var Granada L kalles så Lincoln i tillegg. Eller Jubileum. Eller begge deler, alt etter når den er produsert. I Storbritannia går den under navnet LX, mens hos «söta bror» heter den Komforpaket. Forvirret? Det er vi også, men heng med videre, så gjør vi et dypdykk ned i historien.

Granada L Lincoln

Granada L Lincoln var neste steg opp på modellstigen og ble levert med grill og støtfangere lakkert i bilens farge, tonet glass, oppvarmede forseter, og vindusviskere med intervall.

I tillegg valgte man å tilføye mye av utstyret funnet i GL-modellen, som takkonsoll med varsellamper, leselamper bak, instrumentpanel med turteller, oljetrykksmåler og amperemeter, elektrisk oppvarmede og justerbare sidespeil, sentrallås, treinnfelling på dashbordet og stofftrukket innertak. Den er også levert med digital klokke og midtkonsoll.

Den observante leser legger gjerne også merke til at bilens dekk står på Ghia-felger, har ekstra lys under støtfangeren og en rød pinstripe langs sidene. Dette utstyret er levert originalt på bilen, men er montert av forhandler her i Norge, sammen med Lincoln-emblem på bagasje-lokket. Noen biler er dog levert med Lincoln-emblemet på forskjermen ved sideblinklyset i tillegg.

Noen biler fra høsten 1984 er merket som Jubileum, andre både som Lincoln og Jubileum. Årsaken til dette ligger i at Ford i USA hadde rettighetene til Lincoln-merket og likte ikke at dette ble brukt på en europeisk modell. Etter ca. ett års tid ble Lincoln faset ut til fordel for Jubileum.

Men de lærde strides. Det har ikke lyktes oss å finne noen offisielle skriv som bekrefter Ford USAs innblanding, men mange nok kilder opplyser om samme historie. I tillegg avviker Helges Granada da den er for gammel til å ha blitt levert med Ghia-felger, rød pinstripe og ekstralys, ettersom dette først offisielt sett ikke ble levert før høsten 1984. Igjen lar vi tvilen komme bilen til gode.

Motorsterk og behagelig

Heldigvis er det enklere å forholde seg til tilgjengelige motorer for Granada L Lincoln, nemlig fire: 2.0 OHC, 2.3 V6, 2.5 diesel og fra høsten 84 en 2.8 V6 med forgasser. Innsprøytning var forbeholdt 2.8 Injection og Ghia.

Firetrinns manuell girkasse var standard, med femtrinns kasse (standard fra høsten 84) eller tretrinns automatgir som tilgjengelige tilvalg. Disse, sammen med soltak var for øvrig populære tilvalg. Helges bil er dessuten utstyrt med servostyring og bremsekraftforsterker, sistnevnte var standard.

Hvordan kjører så en Granada Lincoln? Behagelig. Den føles på ingen måte gammel, men heller ikke moderne. Det merkes at man sitter i et eldre kjøretøy, men den sluker ujevnheter i veien og fartsdumper langt bedre enn mange andre langt mer moderne biler.

Selv med bare fire gir forover og lav utveksling i bakakselen føles den ikke stresset og trekker godt selv under 2000 omdreininger. Lyden fra seks sylindre i V-form gjør sin fremtreden nå og da uten å være til sjenanse. Man plages riktig nok ikke av ukontrollert nakkesleng ved akselerasjon, men er man på utkikk etter slike begivenheter i bilveien, er dette feil kjøretøy å betrakte.

Setene har god sittekomfort og er «hentet» fra det som før april 1983 var Granada L. Interiøret er i upåklagelig stand, alder og kjørelengde tatt i betraktning, med bare noen få vitner om innhugg fra tidens tann.

Kosebil

Som bildene vitner om, var ikke værgudene spesielt begeistret for Granadaen eller kameraet vårt, for den saks skyld. Allikevel fikk bilen strukket på beina og tatt oss med på en liten rundtur i Sandnes med Rolf Stangeland som sjåfør og guide.

Ned i sentrum, rundt Øglænds-kvartalet hvor mang en DBS og Tempo ble laget. Ut til Dale og det gamle asylet, med en liten tur innom eplehagen for noen raske bilder blant trærne som for lengst hadde sluppet sine frukter. Turen hjem gikk via de litt «finere» bydelene Trones og Sandved. Det kan godt tenkes at flere av husene her hadde en Granada i gården for om lag 30 år siden.

Bilen gikk som kjent upåklagelig, uten den minste antydning til misnøye med hverken oppgave eller vær. Man kan nesten si at den virket glad og takknemlig for arbeidet den ble satt til, ikke bare vente i garasjen på neste godværsmulighet. Fra hverdagshelt til kosebil. Måtte alle få en slik pensjonisttilværelse.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 57 2024

I Norge ble den kalt OBOS-Mustangen

En skikkelig 70-tallsklassiker