Fint på fransk

En luksuriøs, fransk sedan med prislapp som nærmer seg millionen med litt ekstra snadder på toppen av en allerede innholdsrik utstyrsliste.

Det er definitivt ingen dagligdags foreteelse og krever et lite dypdykk i hva noe så uvanlig kan tilby.

DS9 heter vidunderet, og da vet de bilinteresserte blant oss at vi snakker om det franske luksusmerket i den store Stellantis-gruppen.

Det er heller ingen hemmelighet at DS plukker mye av teknikken fra Peugeot og Citroën, men pakker det inn på en helt særegen måte.

Noe stort merke har ikke DS ambisjoner om å bli, men heller et eksklusivt valg for bilkjennere som ikke nødvendigvis må sitte i noe fra Tyskland om det skal oppleves som flott.

DS-programmet i Norge består foruten DS9 av den lille, elektriske crossovermodellen DS3, kompaktbilen DS4 og familie-SUV-en DS7.

DS9 får du i to hovedversjoner, begge ladehybrider. Den rimeligste starter på drøyt 600 000 kroner og har en 1,6-liters bensinturbo og elmotor som driver forhjulene med til sammen 249 hk.

4x4-versjonen vi kjører på test har i tillegg en elmotor på bakhjulene med 113 hk, og bringer dermed systemeffekten opp i 360 hk. Batterikapasiteten er litt større i den forhjulsdrevne (15,6 mot 11,9 kWh).

Mer tysk enn fransk

Venter du deg svevende fransk fjæringskomfort og vil gli som på en rosa sky, kommer du fort ned på bakken igjen. Det er tydeligvis egenskaper DS9 overlater til ulike Citroën-modeller.

Allerede fra første meter gir bilen inntrykk av å være designet og skrudd sammen hos de tyske naboene i øst. Kort oppsummert minner understellsoppsettet ganske mye om det du kan finne i sportslige utgaver av BMW 5-serie og Audi A6.

Ikke noe galt i det, men siden det allerede finnes mange slike bilmodeller, kunne kanskje DS9 tilbudt en mer unik og franskinspirert kjørefølelse.

Men vi regner med at produktutviklerne hos DS vet hva en prestisjekunde vil ha Så da kjører man relativt fornøyd rundt i en presis, småsportslig luksussedan, der luksusfølelsen i første rekke skapes ved et gjennomført innvendig design.

Som en treliters sekser

Motormessig følger DS9 med i tiden. Der det tidligere hadde vært uaktuelt med noe annet enn en sekser, er det nå en rekkefirer og to elmotorer som gjør jobben.

Det fungerer veldig bra i praksis, selv om bilen ikke helt når fabrikkstallene i akselerasjonstestene. Det kan skyldes vinterdekk og suboptimale testforhold, for da vi kjørte Peugeot 508 SE på sommerdekk med samme drivlinje for to år siden, var tallene slik de skulle være.

Det viktigste er imidlertid at samspillet mellom bensinturbo og elmotorer skaper den samme følelsen av sømløs kraft som en treliters turbosekser. Kraftstrømmen kommer uanstrengt, og det er veldig sjelden du må kommandere alle hestene opp i galopp. Her fungerer også den 8-trinns automatkassen som et velsmurt mellomledd, og bidrar til den sømløse kjørefølelsen.

Ulyder

Med relativt beskjeden kraft på bakhjulene i forhold til foran oppfører bilen seg ganske forhjulsdreven både på tørt og glatt underlag. Hvis du vil jobbe litt med det, går det an å få hekken til å slippe en smule på snø og is, men i det store og hele er ikke dette en bil for bajaskjøring. Og da setter du pris på nøytral til lett understyrende tendens i oppførselen.

Skal vi sette fingeren på noe i totalpakken, så er det noen detaljer som ikke er helt i stil med prislappen. Det blir litt mye veistøy, særlig der asfalten er grov eller piggslitt. Og i høysesongen for telehiv blir det noen ulyder når fjæringen bunner ut.

Brytere, instrumentdesign og deler av materialkvaliteten kjenner vi også igjen fra rimeligere modeller i Stellantis-utvalget. Funksjonen er helt fin, men spørsmålet er om ikke prestisjekundene forlanger mer.

Vi Menn Bil mener:

Luksusfølelsen er mer tysk enn fransk, og for å komme helt i mål må DS jobbe mer med enkelte detaljer når prislappen er på dette nivået.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn

Bilen er over 40 år gammel, men komforten er fortsatt overlegen

Er Audi-en verdt en halv million mer enn Peugeot-en?