Har et veigrep til å bli svimmel av

En sjelden anledning dette. Tur til Hitra og Frøya med den kanskje mest ettertraktede nye elbilen på markedet i første halvår.

Du behøver ikke være reiselivsblogger for å skjønne at området er flott, men for mitt vedkommende handler det mer om at du her finner et av de mest ekspansive og fremtidsrettede miljøene for båtproduksjon i Norge.

Akkurat det skal vi komme tilbake til med fynd og klem i augustutgaven av Vi Menn Båt.

Herfra skal vi konsentrere oss om turen i et av de mest fascinerende utkantområdene Norge kan by på. Og min langturskompanjong er ingen ringere enn Audi e-tron GT.

Hva bor i e-tron GT?

Det er flere årsaker enn den rene nyhetsverdien til at jeg jaktet nettopp e-tron GT til den drøyt 1700 km lange turen.

En av fjorårets beste roadtrip-opplevelser kom i Porsche Taycan, en bil med relativt nært slektskap til e-tron GT.

Les også (+): Les vår test av Porsche Taycan 4S

Det borger for tilsvarende gode opplevelser i Audi-tvillingen, dessuten har vei- og fartsegenskaper i toppklasse aldri vært noen dårlig følgesvenn på varierende norske veier.

Kanskje er e-tron GT bilen som skal vise at Audi kan lage noe mer enn blytunge, strømslukende SUV-er? Da kan rask ladehastighet omsettes i effektive langtursegenskaper.

Straks jeg har plukket opp mitt testeksemplar blir jeg usikker på om dette egentlig var noen god idé. Av helt andre grunner enn de jeg har nevnt over.

Breial bil

E-tron GT må nemlig være den mest breiale bilen på denne siden av Lamborghini Urus. Audi har tatt i så det holder på designsiden. Fronten får Taycan til å se ut som en malende kattunge.

Hekken hadde ikke vært malplassert på startstreken i LeMans. Neppe noen sympatipoeng å hente i en eventuell UP-kontroll.

Rent imagemessig finnes det knapt noe bedre utgangspunkt til å nøre opp under fordommer om ”Oslofolk”.

Særlig når man skal møte bedriftseiere som klamrer seg fast mellom nakne svaberg i forblåste fjorder, langt fra en selvbevisst hovedstad.

Audi e-tron GT oser av velstående vestkant, elbilfordeler og bitcoin-gevinster. Gjerne krydret med en dose ubevisst, men nedlatende holdning til alt utenfor trekanten Frogner, Montebello og Tryvannstårnet.

Jeg må parkere langt unna og dra «er på biltest-kortet» for alt det er verdt …

Innpåsliten hjulstøy

Det tar ikke mange milene på E6 før jeg finner ut at 110 km/t på motorvei ikke er greia for e-tron GT.

Testbilen er utstyrt med noe av det mest sportslige du kan få av dekk, toppet med 265/35-21-dimensjon foran, mens bakhjulene er på ubeskjedne 305/35-21.

Grov, norsk asfalt er nådeløs mot et slikt oppsett. Jeg måler 70,5 dBA i 100 km/t – det ville gitt rødt kort selv i en billig kompaktbil.

Når asfalten blir riktig ille forplanter det seg til og med vibrasjoner i bilen som gir resonanslyd i enkelte interiørdetaljer.

Over i triveselsonen

Dermed er det bare å flykte fra E6 og si farvel til trailere, gjennomsnittsmålinger og bilturister med øyene på alt annet enn veien. Og da kommer e-tron GT med monsterdekk plutselig i trivselssonen.

Nå er rettstrekninger kjedelige, mens svinger – gjerne krappe og i kupert terreng – får det til å boble frydefullt av forventning.

De siste milene går på ”lakseveien” – riksvei 714 går fra E39 og helt ut til nordenden av Frøya. Kraftig utbedret de siste årene.

Her må man virkelig holde seg i skinnet. Det er øde, lite trafikk og spektakulær natur, tunneler og broer.

En slik strekning du tenker Top Gear-gjengen ville betalt store summer for å få sperret av og helikopterfilmet herfra til evigheten.

Yndet lasermål

Fartsblind er bare fornavnet i denne bilen. Selv om du synes du kjører fryktelig sakte, så går det fortsatt veldig fort – særlig sett gjennom siktet i en lasermåler.

Da er det godt å ha en velfungerende adaptiv cruisekontroll til å ta støyten.

For den rene bilopplevelsen passer småveiene ute i øyriket bedre.

Enten det går mellom idylliske vann og gjennom frodige skogholt, eller du svinser rundt i det åpne, nådeløse heilandskapet – her får du virkelig kjenne på bilens kapasitet uten at hastigheten blir usosial.

Veigrep til å bli svimmel av

Aller best er den når du stiller understellet i sport-modus. Drivlinjen kan forbli i normalstilling, det er nok krefter uansett og pådraget kjennes smidigere.

Demperne gir fortsatt fjæringsvei å jobbe med, men tilbakemeldingene fra underlaget er mer direkte.

Jeg kjører et åpent parti med god oversikt noen ganger, og kan konstatere at tette øreganger er det eneste som hindrer hjernemassen i å forlate hodeskallen.

Veigrepet er til å bli svimmel av. Det er nesten slik at du stopper, håndhilser på dekkene og takker for innsatsen.

Titran til ettertanke

Som ved et trylleslag erstattes lavt skydekke og regnbyger med strålende sol og kuling fra vest.

Jeg roer ned og ser utover det forrevne kystlandskapet på vei bort til Titran, den vestligste bebyggelsen på Frøya. Jeg kjører innom minnesmerket for Titranulykken som skjedde i oktober 1899.

140 fiskere omkom i uværet. Noen telefonforbindelse til å varsle om orkanen fra nord fantes ikke. Tilbake satt etterlatte i sorg og nød. «Hun sad igjen med 5 børn og 7 øre» kunne man lese i en av datidens aviser.

På utsiktspunktet fra Stabben fort får man et fantastisk rundskue over skjærgården og det 45 meter høye Sletringen fyr.

Det kom i sin nåværende form i 1923. Inskripsjonen ved det tyske kystfortet fra 2. verdenskrig er heller ikke lystig.

I hovedsak bygget av 2500 serbiske og sovjetiske krigsfanger fra østfronten. Mange ble igjen for godt.

Ble en snakkis

Da føles det litt hult å rulle tilbake til sin lune leilighet i Kvenvær, tidligere på dagen mest opptatt av lokal tilgang på hurtiglading og om mobildekningen er god nok til å få med seg kveldens EM-kamp.

Mine hverdagsproblemer ville neppe nådd lengre enn til myggstikknivå for tidligere generasjoner.

Fire dager senere er det tid for returen til Oslo. Oppmuntret av sterke inntrykk, flotte mennesker med en hovedtanke om at «utkanten» bare beskriver beliggenheten, mens det meste annet handler om muligheter.

Hvordan gikk det så med Audis breiale design? Det ble en snakkis, for å si det slik. Uansett hvor langt unna jeg parkerte.

Men det viser seg at interessen for design, teknikk og ekstreme biler ligger på omtrent samme bølgelengde – enten det er i Ingolstadt, Oslo eller på Sistranda.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 33 2021

Effektmangel er ikke noe du behøver å bekymre deg for

Den kan fremstå som noe av det minst politisk korrekte man kan se for seg