Anders (24) drømte om veteranbil: – Da denne dukket opp, var jeg solgt

Anders Vistvik nærmer seg midten av 20-årene og representerer håpet om fortsatt vitalitet i bilhobbyen. Det finnes altså yngre krefter som finner glede i å holde aldrende mekanikk levende og ved like.

– Jeg har alltid hatt lyst på en veteranbil. Helst en kupe, men da denne dukket opp for salg og jeg så hvor fin den var, var jeg solgt, forteller Anders.

Ser du? Alt håp er ikke ute. Og ja da, ja da, vi vet vi her snakker om bare én person, men vit dette: Finnes én, finnes flere. Og Anders er ikke vond å be om å bruke redskapen og dele gleden med seg.

– Jeg og noen kamerater har dratt på langtur med den. Og så kjører vi rundt omkring. De blir like forbauset over rattgiret hver gang. De er ikke vant til slikt, flirer Anders.

Anders har ikke bare motor som hobby, men har det «på maten» også. Som lastebilsjåfør for Klepp Spesialtransport AS får han time etter time bak rattet på motorsterke doninger hvor han frakter alt fra «vanlig» gods, til hus og vindmøllekomponenter.

Her kreves presisjon, tålmodighet og utholdenhet. Dagene er ofte lange og varierte, akkurat slik han liker det. Når han så skal koble av, kan det vel knapt gjøres bedre enn i en «Merce» fra 60-tallet.

«Heckflosse»

Anders’ bil er en Mercedes-Benz 220 SE fra 1964, populært kalt Heckflosse (halefinne på tysk) på grunn av sine flotte halefinner. Mens amerikanerne begynte å se seg ferdige med halefinner og svulstige former, gjorde designtrenden sitt inntog på de europeiske breddegrader. Humber, Vauxhall og europeiske Ford spesielt. Verden var et større sted på den tiden, hvilket resulterte i en viss «treghet» i trender og ny­vinninger.

Heckflosse finnes i tre versjoner basert på rammenummer/karosseritype: W110, W111 og W112, der W110 er firesylindret, mens W111 og W112 er seks­sylindret. Sistnevnte er av det mer luksuriøse slaget, har treliters M189-motor og med mulighet for lengre akselavstand. W111 måtte for det meste nøye seg med M127-motoren på 2,2 liter. Både W111 og W112 kunne fås som sedan, kupe og kabriolet.

Anders’ bil er en 220 SE, hvilket betyr sekssylindret innsprøytnings­motor og således «top of the line» for W111 i sedan-form. 220 og 220 S hadde forholdsvis enkel og dobbel forgasser.

W111 gjorde sitt inntog i 1959, etterfulgt av W110 og W112 i 1961. Heckflosse var ment som en arvtager etter den populære «Ponton»-serien som ble introdusert i 1953. Dog ble de produsert samtidig fra 1959 til 1963. Ettersom begge kunne kjøpes som 220, 220 S og 220 SE, kalles Heckflosse-biler for 220 b, 220 Sb og 220 SEB. Den lille b-en ble aldri merket fysisk på bilene.

I 1965 ble 220 S og 220 SE erstattet av 230 S, hvor man brukte en modifisert utgave av M180-motoren fra tidlig 50-tall, nå med doble forgassere. Dette ga ytelse tilsvarende innsprøytningsmotorene minus kompleksiteten.

Heckflosse ble igjen erstattet av W108 og W109, men disse kom aldri som kupe eller kabriolet. Derfor levde W111 og W112 videre i kupe- og kabrioletform noen år til frem til 1971, med større 250- og 280-motorer så vel som en V8 på 3,5 liter.

Kvalitetstegn

Helt sikre er vi ikke, men det er grunn til å tro at Heckflossen til Anders gikk som ny i Bergens-traktene. Deretter har den ikke flyttet stort på seg. Anders kjøpte bilen i Hardanger utpå høsten 2022, men fikk ikke hentet den hjem før våren 2023. Gleden var stor da han fikk parkert den hjemme i garasjen. Og ja, den ble kjørt hjem.

60 mil i Heckflossen? Ingen problem. Her er det bare å plante stumpen i førersete, vri om tenningen og dra i vei. Foran hører vi den velkjente ventil-klapringen, akkompagnert av diskret brumming fra eksosrøret bak.

For de uinnvidde kan hørbare ventilløft være skremmende, men Mercedes-Benz har vært kjent for dette i en årrekke og det er heller et kvalitetstegn enn noe annet.

Den mekaniske innsprøytningen gjør jobben uten de minste protester, som ikke må forveksles med systemet i 300 SL «Gullwing» og roadster. Systemet er riktignok mekanisk, men det er direkte innsprøytning i SL mot indirekte via innsugsmanifolden på Heck­-flossen.

Bilen brummer fint og går lett med litt sang fra drivverket (slik det skal være). Girene betjenes med vanlig H-mønster på rattstammen. Kjørekomforten er upåklagelig og lukten er slik Mercedeser fra denne tiden skal lukte.

En liten tilvenningssak er det at bilen ikke har setebelter, men det glemmes fort når man betrakter verden gjennom en konkav frontrute med utsikt over et langt panser med stjerne midt på, som et siktekors på et gevær. Presisjon, kvalitet, tålmodighet er ordene som går igjen i bilen, akkurat slik arbeidet krever av Anders selv. Ser vi en rød tråd her?

Svanen på sjøen

Bilen er omlakkert en gang i den uvanlige fargekombinasjonen kremhvit og lyseblå. Disse har for vane å være hvite eller svarte uten at vi skal påstå hva som troner på toppen av lista.

Interiøret matcher fint bilens utside med sitt gråbrune stofftrekk som visstnok skal være originalt. Hverken stoffet eller treverket vi finner rundt om på bilens dører og dashbord vitner om bilens alder.

Kilometerstanden på 33 000 km har sikkert gått en runde eller to rundt, men det har liten betydning for disse bilene. De er solid konstruert og laget for å brukes. Har den ikke gått to runder rundt, tør vi påstå at den knapt er innkjørt. Stort bakelittratt med hornring i krom og stoppet pute i vinyl med stjerne i midten. Montert på hvit rattstamme, med girspak i krom og hvit.

I dashbordet sitter den originale Blau­punkt-radioen med LM-bånd, flankert av en liten klokke på høyre side. Dashbordet er stoppet og kledd med svart vinyl og absorberer mye lys slik at føreren slipper å få det i øynene.

Utvendig er den svært så elegant, lik en svane som svømmer på sjøen. Stående lykter og grill er umiskjennelig 60-talls Mercedes. Sammen med den store krommede fangeren og stramme, men også flytende linjene, har Heckflossen en svært distingvert fremtreden. Halefinnene bryter fint opp designet på bilens flanke og ser på ingen måte malplassert ut.

Hvis Anders er det gjengse eksempel på bilinteressert ungdom, tar vi det hele med ro. Fremtiden er i de tryggeste hender. Og selv om kanskje ikke alle har med seg interessen fra barndommen, er det aldri for sent å så noen spirer av gryende motorentusiasme i unge hoder.

Gjør som Anders – ta dem med på tur. La dem få oppleve, kjenne, lukte og føle. Kanskje du også sår noen spirer?

Familielivet gjorde at Terje måtte bytte ut drømmebilen, men han glemte den aldri

Peder glemte aldri farfars bil. Da sjansen bød seg, nølte han ikke et sekund