fARTSyachten «Destriero»
Satte fartsrekord - og forsvant
Den 67 meter lange yachten «Destriero» dundret over Atlanterhavet i rekordtempo med en snittfart på nesten 100 km/t, på jakt etter Det blå bånd. Så ble det stille.
Det var et imponerende syn når den 67 meter lange og 1000 tonn tunge superyachten «Destriero» pløyde seg vei gjennom bølgene med et milelangt hvitt skumbånd i kjølvannet.
En ti meter høy vannsøyle ble sendt opp bak det hvite, elegante skroget.
Tre hylende 20 000-hesters jetmotorer sørget nemlig for at 60 tonn vann hvert sekund ble pumpet ut gjennom de tre vannjet-aggregatene. Nok til å fylle et olympisk basseng i løpet av drøye 10 sekunder.
Det var da voldsomt med krefter for en båt som skal cruise rundt i Middelhavet mellom Capri og Costa Smeralda, tenker du kanskje.
Men «Destriero» var ikke bygget for lange dager i salongen på flybrigden eller på akterdekket. For den hadde verken flybridge eller salong og manglet de fleste av bekvemmelighetene som man forventer av en yacht av denne dimensjonen.
Ikke var det plass til det heller. Litt grovt sagt var «Destriero» en pent innpakket drivstofftank med plass til motorer og noen mennesker på toppen. Den var nemlig utelukkende konstruert for rekordjakt over Atlanterhavet.
Slå gammel rekord
Det var den styrtrike forretningsmannen Aga Khan som satte i gang prosjektet. Imam-prinsen Aga Khan regnes i dag som verdens 10. rikeste monark. Tidlig på 90-tallet hadde Kahn en forkjærlighet for teknologi til havs. Fokuset ble etter hvert rettet mot den såkalte Blue Riband-rekorden.
Helt siden seilskutenes tid har konkurransen om å være raskest på den transatlantiske ruten over Atlanteren pågått, og særlig under dampskipenes regjeringstid var kampen om «Det blå bånd» (Blue Riband) hard. Da Kahn tidlig på 90-tallet satte seg fore å få bygget en båt som skulle krysse Atlanterhavet i rekordfart, var det passasjerskipet SS «United States» som hadde rekorden. Ingen passasjerskip var raskere.
Allerede på jomfruturen i 1952 fra New York til Southampton snappet «United States» fartsrekorden fra RMS «Queen Mary» som hadde hatt den i 14 år. Den nye rekorden var på tre døgn, 10 timer og 40 minutter. På returen satt hun like godt ny rekord for vestseilasen også.
Ferrari-ventiler
Det var denne rekorden Kahn ville slå. Han fikk med seg Giovanni «Gianni» Agnelli, barnebarnet til Fiat-gründeren, som tok over ledelsen av bilkonsernet i 1966. Den nå avdøde Agnelli var i mange år styreformann i Juventus og ble regnet som en av Italias rikeste og mektigste menn. Med på laget var også Fincantieri, det statlige italienske verftet. Det bygde aluminiumsskroget til «Destriero».
Aga Kahn under lupen
I 2020 hadde Vi Menn en kritisk artikkel om Aga Kahn (Vi Menn nummer 18). Kahn har etablert og leder et nettverk av fond og stiftelser som står bak 1000 programmer og institusjoner med rundt 80 000 ansatte – i hovedsak i u-land. Nettverket bruker rundt 9,5 milliarder årlig på utviklingsprosjekter i samarbeid med andre aktører – som den norske stat. Kahns nettverk har fått bruke hundrevis av millioner med norske skattekroner på vegne av norske myndigheter uten at det er sjekket hva pengene er brukt til.
Pininfarina tegnet hele overbygget, og ser du nøye etter, finner du samme type riller i luftinntakene til jetmotorene som på karosserisiden til 80- og 90-tallets Ferrari-er, som Testarossa. På «Destriero» var de imidlertid så store at du kunne frykte for å bli sugd inn.
På broen var det en annen Fiat-partner som hadde bidratt. Idea tegnet Fiat Tipo i sin tid, og utstyrte «Destriero» med en cockpit som fikk broen i Starship Enterprise til å se gammeldags ut i forhold. 15 fargeskjermer sørget for at mannskapet hele tiden hadde tilgang på data fra radar, navigasjonssystem og værcomputer,
Motorene var bygget av Fiat på lisens av General Electric og var av samme type som ble brukt i jagerfly. De ble imidlertid konvertert til maritimt bruk, blant annet med tanke på dieseldrift. Og diesel var det nok av om bord. 650 tonn diesel trengte «Destriero» for å krysse Atlanterhavet. Størrelsen på yachten hang nøye sammen med behovet for drivstoff til å mette de tørste jetmotorene.
Økte til 65 knop
6. august 1992 gled «Destriero» under Verrazano Narrows-broen, la skyskraperne på Manhattan bak seg, og satte kurs for De britiske øyer. Ved roret satt Cesare Fiorio, kjent som en meget kapabel offshore-racer, men trolig mer berømt som tidligere sjef for Lancias rallyteam og Ferraris Formel 1-team.
Foruten å være kaptein, hadde han også ansvaret for planleggingen og gjennomføringen av selve rekordforsøket. Fiorio kunne støtte seg på det mest avanserte navigasjonssystemet man kunne tenke seg på den tiden. «Destriero» var knytet til en landbasert computer via satellitt. Her ble informasjon om blant annet vær- bølge- og strømforhold hentet frem.
Selv data om om tilstanden til båten og de 14 personene om bord ble overvåket med satellitt. Et skilt ved siden av førerposisjonen vitnet om at det kunne bli røft: Reduser hastighet ved alarm for +1,5 G vertikal akselerasjon.
Med full last brøytet «Destriero» seg frem med en fart på cirka 35 knop. Etter hvert som skroget ble lettet for drivstoff økte hastigheten til 65 knop - 120 km/t. Derfor var også vannjet eneste alternativ siden vanlige propeller ikke kunne takle så stor variasjon.
Så ble det stille
Tidlig om morgenen den 9. august var fyrtårnet Bishop Rock på Scillyøyene innhyllet i tåke da bemanningen på fyret plutselig hørte Fiorios stemme over radiosambandet:
– God morgen, dette er kapteinen på «Destriero». Vi kommer fra New York. Kan dere være så snille å registrere dato og tidspunkt for vår passering?
– God morgen, «Destriero», vi ventet dere ikke så raskt, skal radiooperatøren på Bishop Rock ha svart, ifølge en artikkel publisert av Yacht Club Costa Smeralda.
58 timer og 34 minutter hadde «Destriero» brukt fra Ambrose Lighthouse utenfor New York til Bishops Rock vest av England. Den knuste dermed alle tidligere rekorder, også Virgin Group-gründer Richard Bransons rekord.
I 1986 krysset han Atlanteren med Virgin Atlantic Challenger II på tre dager, åtte timer og 31 minutter. Branson fikk ikke noen Blue Riband-tittel. Det fikk heller ikke «Destriero». Den ble klassifisert som en privat yacht og ikke et kommersielt passasjerskip. Dermed var den ikke kvalifisert for Det blå bånd.
Deretter ble det stille rundt «Destriero». Det var jo ikke akkurat en brukervennlig yacht. Etter turen over Atlanterhavet dro den trolig til Costa Smeralda på Sardinia, der den hadde en slags hjemmehavn. På et eller annet tidspunkt ble den lynraske yachten fraktet til Devonport i Plymouth der den ble liggende i 10 år.
I februar 2009 gikk ferden videre til Lürssen-verftet i Bremen der yachten siden er blitt liggende. Private bilder av «Destriero» på nett viser en yacht i sørgelig forfatning. Av Google Maps går det frem at «Destriero» ligger på land tilhørende Lürssen. En talsperson for verftet opplyser overfor Vi Menn at de av konfidensialitetshensyn ikke kan gi opplysninger om «Destriero».
Les også: Fjord Cat: Verdens raskeste skip over Atlanterhavet
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 54 2023
