leserne forteller
Mamma døde. Jeg hadde ingen anelse om det som skulle komme etterpå
Jeg var fullstendig knust, og det skulle ta lang tid å forstå hvorfor jeg hadde tatt mors død så ufattelig tungt.
Nå er det to år siden mor gikk bort. Fremdeles kan jeg ha dager hvor jeg nærmest sleper meg ut av sengen om morgenen, og det eneste jeg ser frem til er å legge meg igjen om kvelden.
De to søstrene mine klarte å fortsette med livet sitt, selv om de sørget og var like glade i mor som jeg var.
Far døde for syv år siden, dagen etter at han fylte 75 år. Han hadde kreft, og etter en lang og vond sykehistorie var det nærmest en lettelse at han døde og ble befridd for smertene.
Mor og far hadde et godt ekteskap og var nær knyttet til hverandre, derfor var vi bekymret etter fars død for hvordan mor skulle klare seg. Men hun hadde hatt lang tid til å forsone seg med at han skulle dø.
Det var som om hun hadde tatt sorgen på forskudd.
Bare noen uker etter begravelsen solgte mor huset og kjøpte en praktisk leilighet i et koselig boligfelt nær sentrum. Eva, søsteren min, bodde ikke så langt unna og var stadig innom. Eva og mor hadde et spesielt tett forhold, fordi de alltid hadde bodd i nærheten av hverandre.
Både Britt og jeg flyttet til Oslo, 20 mil unna, da vi giftet oss. Jeg ble skilt etter noen år, siden hadde jeg levd for døtrene mine og jobben.
Mor var langt fra ensom. Hun hadde gode venninner og levde et aktivt liv. Hun var stadig ute i skog og mark, plukket sopp og bær, syltet og saftet. Minst én gang i året dro hun til Syden.
Hun besøkte Britt og meg flere ganger årlig. Hun var sunn og frisk og levde et slikt pensjonistliv som vi alle ønsket oss.
Men den siste julen vi var sammen, slo det meg hvor mye eldre mor var blitt. Det var bare to måneder siden sist jeg hadde sett henne, men det var akkurat som om hun hadde krympet, og ansiktet virket dradd.
Jeg spurte Eva om mor klaget over smerter eller hadde vært syk, men det hadde hun ikke, sa Eva. Vi beroliget hverandre med at mor tross alt var 78 år, det var ikke så merkelig at hun begynte å se gammel og sliten ut.
Tre uker etter jul ringte Eva meg på jobben og fortalte at mor hadde fått hjerneslag. Hun hadde falt i trappen til biblioteket og var fraktet til sykehuset.
Britt og jeg reiste til hjembyen i all hast. Det var grusomt å se mor. Hun lå der så liten og skrøpelig i den hvite sengen, skjev i ansiktet og ute av stand til å snakke. Men øynene lyste da hun så meg og Britt.
Vi avløste hverandre med å sitte hos mor i disse dagene. Vi småpratet med henne, og hun smilte og forsto, men greide ikke å si et ord. Bare to dager senere fikk hun et nytt slag og døde. Det var Britt som satt hos henne da. Jeg hadde gått hjem til mors leilighet for å hvile meg litt.
Da vi alle tre sto ved sengen hennes for å ta et siste farvel, begynte jeg å hulke høyt. Gråten kom vilt og ubehersket.
– Vi får være glade for at mor slapp å bli liggende hjelpeløs i månedsvis, sa søstrene mine.
Les også (+) Jeg nektet å godta min nye svigerdatter
Sorgen kom uventet og hardt
Men jeg klarte ikke å være glad for noe som helst, maktet ikke å se et eneste lyspunkt i det ugjenkallelige faktum at mor var død. Spesielt syntes jeg det var forferdelig at hun døde uten at vi fikk snakket skikkelig ut.
– Men du hadde da ikke noe usnakket med mor, undret Britt og Eva.
Nei, vi hadde ikke noe usnakket. Jeg klarte bare ikke å forsone meg med at jeg aldri mer skulle høre stemmen hennes, aldri mer skulle fortelle henne noe eller be om hennes kloke råd.
Da begravelsen var over og vi skulle rydde leiligheten hennes, brøt jeg fullstendig sammen. Alt i leiligheten, fra den blomstrete tekannen til potteplantene og den gamle lenestolen, vakte minner.
Jeg krøp sammen i mors seng, orket ikke å stå opp. Jeg gråt ikke engang. Følte meg bare fullstendig tom og så tung i kroppen at jeg hverken kunne løfte armer eller ben.
Britt fikk meg til lege. Han forklarte at det var ulike sorgreaksjoner. Min voldsomme måte å sørge på var like normal som mine søstres mer dempede sorg. Han ga meg en måneds sykmelding og beroligende medisiner.
Jeg følte det som et nederlag å skulle ta piller og var dessuten redd for å bli avhengig. De ukene jeg var sykmeldt, lå jeg stort sett på sofaen og stirret i taket eller gråt. Jeg sto opp sammen med døtrene mine og holdt fasaden til de var vel ute av huset, men jeg hverken kledde meg eller dusjet før jeg ventet dem hjem.
Jeg hadde ikke ork til noe som helst, ikke engang til å oppsøke lege for å få fornyet sykmeldingen. Derfor måtte jeg begynne å jobbe igjen da måneden var omme.
Jeg skjønner ikke hvordan jeg kom meg gjennom dagene. Ofte gikk jeg helt i stå i arbeidsoppgavene og brast i gråt. Hjemme fra jobb orket jeg ikke å lage middag, bare varmet opp noe ferdigmat til døtrene mine.
Huset fløt, men jeg klarte hverken å rydde eller gjøre rent.
Les også (+) Vi visste ikke hvor mye mamma hadde ofret for vår skyld
Hvor hadde jeg vært uten Anne?
Etter hvert ble det til at døtrene mine tok stadig mer av husarbeidet, laget seg middag selv, sørget for at klærne våre ble vasket, og tok en rundvask i huset i helgene.
De skjønte selvfølgelig at noe var galt, men klarte vel ikke helt å sette fingeren på hva det var, bortsett fra at jeg var lei meg fordi mormor var død. De var altfor unge til å kunne forstå den eksistensielle krisen og dype depresjonen jeg befant meg i.
På jobben gikk alt skeis, og jeg var bestandig på etterskudd. Til slutt grep en god kollega inn og fikk meg til bedriftslegen. Jeg ble sykmeldt på nytt, fikk nye piller, som jeg straks kastet, og endte igjen med å ligge på sofaen og stirre i taket.
Der lå jeg og ventet på at timene skulle gå, at dagen skulle være forbi. Til slutt tok Silje, 16-åringen min, styringen.
Gjennom lang tid hadde jeg avlyst alle avtaler med min gode venninne Anne. Jeg hadde for lengst sluttet å ringe henne og andre venninner. Men en kveld ringte Anne, og Silje tok telefonen. De snakket lenge sammen. En time senere ringte det på døren. Det var Anne.
– Å, Hilde, at du har det så fælt, og at ingen helt har skjønt det! sa Anne og klemte meg hardt.
Jeg kjente hvor godt det gjorde at Anne ikke sa jeg skulle ta meg sammen, men forsto at jeg var inne i et mørke jeg ikke klarte å komme ut av ved egen hjelp.
Anne ringte og bestilte nok en legetime. Hun ba legen ta en alvorsprat med meg om medisinbruk mot depresjon. Og hun lovet å følge meg til legen neste dag.
– Akkurat som du tar antibiotika hvis du har en alvorlig infeksjon, trenger du nå medisin for å bli frisk, sa legen alvorlig da jeg satt overfor ham. – Det betyr ikke at du blir avhengig eller må ta piller resten av livet.
Motvillig begynte jeg å ta medisinene, og etter en uke merket jeg at jeg smilte da jeg trakk fra gardinene en morgen og så at det var sol.
Anne har vært en fantastisk støtte fra det øyeblikket hun forsto hvor dypt deprimert jeg egentlig var. Det var også Anne som hjalp meg til å få kontakt med en selvhjelpsgruppe for mennesker i sorg.
I begynnelsen bare snakket jeg med noen av medlemmene på telefonen, men etter hvert begynte jeg å gå på møter. Møtene hjalp meg til å forstå hvorfor jeg hadde tatt mors død så ufattelig tungt.
Dypest sett var det min egen død jeg fryktet.
For min depresjon bunnet ikke i sorg over mor, selv om hennes død utløste den. Det var angsten for å dø som gjorde meg deprimert, redselen for å måtte forlate livet, angsten for hva som var på den andre siden.
Det var godt å møte mennesker i samme situasjon, mennesker som også hadde mistet noen de var glade i og som var nødt til å forholde seg til døden.
Det er ni måneder siden jeg sluttet med medisinene, og det er godt å kjenne at jeg nå klarer meg uten dem. Jeg har lært mye, fordi jeg omsider våget å kjempe imot og jobbe med min egen angst.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
