Leserne forteller

Aldri hadde jeg følt meg så pen. Ved alteret kom sjokket

Jeg skul­le gif­te meg og var så full av for­vent­nin­ger som bare en brud kan være. Da man­nen jeg skul­le si ja til sto over­for meg, ble jeg fylt av uro og ubehag.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN:
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN: Foto: Getty Images
Sist oppdatert

Man­ge år er gått si­den dette skjedde. De tre bar­na vi et­ter hvert fikk, er alle ute av re­det, og det er blitt folk av dem, som vi sier her nordpå.

De som kjen­ner vår fa­mi­lie­si­tua­sjon godt, vil si at det i ho­ved­sak er min for­tje­nes­te, og jeg skal ikke nek­te for at det til en viss grad er sant. Nå skal jeg gå til­ba­ke i tid og for­tel­le om hvor­dan jeg gikk inn i de van­ske­li­ge åre­ne.

Tid­lig i tyve­år­ene sa jeg ja til å dele li­vet med han som had­de vært kjæ­res­ten min i halv­an­net år, og som var noen få år eld­re enn meg. På det tids­punk­tet had­de det vært min drøm i man­ge år å stå hvit brud. Jeg var naiv og god­tro­en­de, og full av rosa drøm­mer om det per­fek­te fa­mi­lie­li­vet.

Jeg viss­te at kjæresten min Geir lik­te å ta en dram og gå på fest. Jeg viss­te at han els­ket so­si­a­le lag med ka­me­ra­te­ne sine, og at de kun­ne sit­te oppe til langt på natt og drikke.

Sett ut fra det­te, bur­de det kan­skje ha ringt noen alarm­klok­ker, men det gjor­de det ikke, for i mitt hode var den­ne fes­tin­gen noe ugif­te menn holdt på med. Slikt gikk over når de ble gift, trod­de jeg.

Selv var jeg for­sik­tig med al­ko­hol. Jeg kunne ta en drink i godt sel­skap og ha det moro sam­men med kjæ­res­ten min, men jeg gikk som re­gel hjem fle­re ti­mer før ham.

Vi var unge, og jeg var yng­re enn ham, og der­for lag­de jeg ikke bråk når det skjed­de. Tross alt var Geir en snill mann, som tjen­te bra, had­de eget hus og gikk på jobb hver dag. Han var or­dent­lig.

Han frid­de en søn­dag for­mid­dag, et­ter å ha pluk­ket en bu­kett hvit­veis med seg på vei­en til min lil­le hy­bel. Da han gikk ned på kne, gikk en stor drøm i opp­fyl­lel­se. Bes­te­venn­in­nen min had­de ak­ku­rat gif­tet seg, og jeg ble jub­len­de glad for­di jeg skul­le få opp­le­ve det sam­me.

Les også (+): Vi visste ikke hvor mye mamma hadde ofret for vår skyld

Alkoholproblem

Det nes­te året lev­de og ån­det jeg for å plan­leg­ge mitt livs sto­re dag. Jeg var så opp­tatt av det­te at jeg lot han få leve sitt liv med ka­me­ra­ter og fes­ting. «Han må få gå det av seg», var hold­nin­gen min.

Vi had­de snak­ket om å få barn, og når det an­sva­ret kom, ville han ikke kun­ne fort­set­te å feste på den må­ten, det var både for­eld­re­ne mine og jeg eni­ge om.

Mam­ma og pap­pa var glad i sin kom­men­de svi­ger­sønn, først og fremst for­di han had­de or­den på øko­no­mi­en.

De var sik­re på at jeg kom til å få en bra hver­dag med ham. I vår fa­mi­lie skil­ler man seg ikke. Man gjør valg for li­vet, og det­te snak­ket spe­si­elt mo­ren min mye om.

Da den sto­re da­gen kom, ble jeg ført opp kir­ke­gul­vet av fa­ren min, og både han og jeg var så stol­te at det lys­te av oss, er jeg blitt for­talt.

Jeg had­de på meg en vak­ker kjo­le, som jeg had­de kjøpt gjen­nom en bru­de­sa­long i Spa­nia, og hå­ret mitt var satt opp av en tan­te, som var fri­sør. Ald­ri had­de jeg følt meg så pen, og jeg var spent på hva Geir ville si når han så meg.

Rea­li­tets­sjokk er det noe som he­ter. Jeg fikk er­fa­re hva det or­det in­ne­bæ­rer da min vor­den­de mann sto over­for meg i kir­ken.

Han duns­tet al­ko­hol og var ty­de­lig be­ru­set. Da jeg skjøn­te hva slags til­stand han var i, føl­te jeg øye­blik­ke­lig uro og ube­hag, men jeg sa ja til å leve med ham gjen­nom med­gang og mot­gang. Vel­me­nen­de for­eld­re trøs­tet meg med at han sik­kert bare had­de vært vel­dig ner­vøs for vi­el­sen – de nær­mest unn­skyld­te Geir for å ha druk­ket før sitt eget bryl­lup.

Jeg for­søk­te å hen­ge meg på den­ne for­kla­rin­gen, men bryl­lups­fes­ten og bryl­lups­nat­ten ble far­get av at han var full. In­gen ting ble som jeg had­de drømt om.

At li­vet ikke bare er sol­skinn, gikk opp for meg et­ter at jeg ble gift. Geir end­ret ikke på noe. Han fort­sat­te å feste og satt oppe hele nat­ten med ka­me­ra­te­ne sine.

Jeg ble gra­vid. Det er for­un­der­lig hvor­dan du som men­nes­ke kan finne må­ter å hol­de ut på. «Når vi får barn, end­rer han seg», sa jeg til meg selv. Jeg trod­de blindt på det­te.

I minst mu­lig grad klag­de jeg på man­nen min. Jeg trodde han ville forandre seg.

In­gen ting end­ret seg da vi ble for­eld­re. Ikke en­gang da vi fikk num­mer tre, klar­te han å kom­me på fø­de­stu­en uten å duns­te gam­mel al­ko­hol.

Hans mor pas­set de to and­re bar­na mens han fei­ret sin før­s­te dat­ter med en real fest. Jeg kom hjem med en ny­født og hadde en mann som kom hjem tid­lig på mor­gen­kvis­ten den på­føl­gen­de søn­da­gen.

Jeg led un­der drik­kin­gen og fes­tin­gen han holdt på med i perioder, men holdt ut. Jeg var lært opp til å hol­de fast i løf­te­ne jeg had­de gitt. Nå skal det også sies at Geir ikke bare var en fyl­lik. Han var en snill og god mann også, som job­bet hardt og var raus med pen­ge­ne han tjen­te. Hver­ken jeg el­ler bar­na led nød sånn sett.

Les også (+): Jeg trodde jeg kjente mannen min. Men det var inntil politiet sto på døren

Barna ble vant til å se pappa full

Men opp­dra­ger­an­sva­ret var mitt ale­ne. I hel­ge­ne var det jeg som fulg­te un­ge­ne på fri­tids­ak­ti­vi­te­ter og del­tok i dug­na­der i id­retts­klub­ben. Mange fre­­dager og lør­da­ger var han opp­tatt av å møte «gut­ta».

Man­ge av ka­me­ra­te­ne hans ble skilt, og jeg for­sto hvor­for, men vi holdt sam­men, kan­skje for­di jeg ikke så for meg et liv som ale­ne­mor. En an­nen side av sa­ken, var fryk­ten for at Geirs drik­king skul­le es­ka­le­re om jeg dro fra ham.

Jeg vet at man­ge vil si at jeg var dum­snill, og det er en rik­tig be­skri­vel­se.

Sam­ti­dig må jeg si at det kanskje var et klokt valg, for bar­na våre voks­te ikke opp med en mor som var fra seg av for­tvi­lel­se. Jeg nor­ma­li­ser­te fa­rens fes­ting, gjor­de ikke et num­mer ut av den. Av den grunn har de ald­ri tatt stor ska­de av si­tua­sjo­nen. De had­de meg, og barn­dom­men ble trygg.

«Hvor­dan hol­der du ut?», spur­te ven­nin­nen min i fle­re år. «Jeg tar mine valg og le­ver mitt liv», svar­te jeg. Og det var slik.

Da barna flyt­tet hjem­me­fra for å gå skole, var de frem­de­les glad i fa­ren sin, og hvis noen spur­te dem, sa de at de had­de hatt en fin barn­dom.

Men for ett år si­den skjed­de noe som endret alt. Geir fikk et lite drypp og ble lagt inn på sy­ke­hu­set.

Han måtte ta man­ge un­der­sø­kel­ser og ha man­ge sam­ta­ler med le­gen. Jeg be­nyt­tet mu­lig­he­ten til å snakke med le­gen hans, og jeg for­tal­te om fes­tin­gen som had­de på­gått i nes­ten tred­ve år, helg et­ter helg.

Da Geir kom hjem, var han tan­ke­full og rar. «Jeg må visst slut­te å drikke», sa han.

Da hel­gen kom, kjen­te han su­get et­ter en øl, og inn­røm­te det. «Jeg tror jeg er av­hen­gig», sa han plutselig.

For før­s­te gang kun­ne jeg åpne meg og for­tel­le om hvor van­ske­lig det had­de vært å leve med hans alkoho­lis­me. Sam­men kom vi frem til at han treng­te hjelp.

Gjen­nom job­ben fikk han til­bud om et be­hand­lings­opp­legg, som han har fulgt si­den. Fryk­ten for å dø fikk Geir til å ta tak i eget liv. Han, som ald­ri had­de trent, be­gyn­te å gå tu­rer i sko­gen.

Et halvt år et­ter dryp­pet, var han en an­nen mann. Jeg fikk Geir tilbake. Edru.

Al­ko­hol fø­rer med seg ube­hag og for­tvi­lel­se – det vet jeg av er­fa­ring.

Nå som jeg har en edru mann, for­står jeg hvor bra et liv kan være. Vi er i fem­tiårene og har ald­ri hatt det så bra som nå. Bit­ter­het lig­ger ikke for meg. Det er frem­ti­den som gjel­der.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske noveller

Denne saken ble første gang publisert 04/03 2022, og sist oppdatert 01/07 2024.

Les også