LESERNE FORTELLER
Da min sønn til slutt la alle kortene på bordet, måtte jeg ta et umulig valg
Jeg ble livredd da jeg fikk vite hva gutten min hadde rotet seg borti, men fikk ingen støtte fra min eksmann og guttens far. Helt alene måtte jeg ta et valg jeg aldri noensinne hadde forestilt meg.
Lars er det eneste barnet mitt. Ja, jeg sier mitt, selv om Lars selvfølgelig har en far. Men Sverre og jeg ble skilt da sønnen vår såvidt hadde fylt 13.
Han fikk barn med en ung jente og giftet seg med henne.
Det virket som han glemte sin gamle familie fullstendig. Og for Lars var dette forferdelig tøft. Kontakten med faren skrumpet inn til det minimale, derfor har det stort sett vært Lars og meg de siste årene.
Det har gått tålelig bra å være alenemor, men det har vært vondt å se hvordan Lars har savnet faren sin, selv om han har hatt en onkel som har stilt opp for ham. Min eneste søster og svoger har ikke barn selv, så Lars har vært gullklumpen der i huset.
Lars valgte å ta et hvileår etter at han ble russ. Jeg er førskolelærer, og det så ut til at Lars ville gå i mine fotspor.
– Det er førskolelærer jeg vil bli, sa han. Dermed passet det godt at han jobbet som vikar i diverse barnehager. Han jobbet så å si hver eneste dag i hvileåret, og barna elsket ham.
Men den siste tiden hadde liksom luften gått ut av gutten. Noe plaget ham. Det var jeg ikke i tvil om. Men hva? Han vek unna da jeg spurte.
Nye venner
Lars hadde mange kjekke kamerater. Gutter som jeg hadde kjent fra de var små, men i det siste hadde han hatt besøk av noen fremmede gutter. De var eldre enn Lars og helt andre typer enn skolekameratene.
Så kom 50-årsdagen til søsteren min. Vi hadde begge sagt ja takk til invitasjonen, men da kvelden kom, nektet Lars plent å gå.
– Jeg orker ikke, har for mye å tenke på, mumlet han da jeg ble sint og krevde en forklaring på hvorfor han skulle være hjemme.
– Tante blir lei seg. Den store dagen blir mindre for henne når du ikke kommer, sa jeg.
Lars så på meg med triste øyne.
– Jeg tar en tur siden, mumlet han. – Men jeg orker ikke akkurat nå.
Jeg hadde bestilt drosje, og plutselig ringte det på døren. Lars skvatt og så nærmest redd ut. Han hadde virket ganske utrygg og engstelig de siste dagene. Hadde gutten psykiske problemer? Angst? Trengte han profesjonell hjelp?
Det ringte på en gang til; drosjen ventet, og jeg måtte bare dra.
Under middagen tenkte jeg mye på Lars. Ringte hjem etterpå, men Lars ba meg slutte å engste meg. Jeg ble roligere. Så jeg spøkelser ved høylys dag? Var jeg en hysterisk mor?
Hjertet mitt sluttet nesten å slå
Selskapet var vellykket, selv om søsteren min ble veldig skuffet over at Lars ikke kom. Men utover kvelden ble stemningen høy. Vi danset og hadde det kjempegøy. Jeg glemte Lars og uroen min for en stund.
Tiden gikk fort, og jeg var ikke på vei hjem før ved tretiden om natten.
– Så du bor her oppe, sa drosjesjåføren da vi nærmet oss strøket mitt.
– Ja, her har det vært trafikk til og fra i kveld. Har sikkert hatt fire turer frem og tilbake. Den siste turen var mindre hyggelig, for det var en skadet og livredd gutt som måtte på sykehuset. Aner ikke hvordan det gikk med ham. Men han så temmelig forslått og tufsete ut.
Så ble sjåføren stille. For huset mitt var identisk med huset hvor han hadde hentet den skadede gutten.
Da jeg skulle låse opp gangdøren, oppdaget jeg at låsen var ødelagt. Hjertet mitt sluttet nesten å slå. Men sikkerhetslenken var på. Jeg la meg på ringeklokken. Etter et par minutter så jeg et skremt og forslått ansikt i vinduet. Lars! Han var sydd på det ene kinnet og så hoven og fæl ut.
– Hva har skjedd? spurte jeg da han slapp meg inn.
Lars var taus lenge. Men til slutt kom historien.
Om kameraten som hadde flyttet til Oslo og fått nye venner der. Venner som også Lars var blitt kjent med. De gutta var ikke alltid så nøye på hva som var mitt eller ditt, rett eller galt.
Les også (+): Jeg lot meg blende av rikdommen hans
Tyvegods
De hadde bedt ham om å selge tyvegods flere ganger. Lars hadde sagt nei lenge. Men til slutt hadde han gitt etter. Var det så enkelt som de sa å skaffe penger i en fei? Hvorfor kunne ikke han prøve også?
Jeg sank sammen. Lars og tyvegods?
Da det kom til stykket, hadde ikke Lars fått seg til å selge tyvegodset. Sigarettkartongene var blitt liggende innerst i garasjen vår. Presset fra de såkalte vennene var blitt sterkere, og de hadde kommet med trusler om hardtslående torpedoer.
Lars hadde bedt dem om å ta tilbake sigarettene, men nei, de skulle ha pengene. Hvis ikke …
Lars hadde ikke solgt noe. Hadde ikke prøvd engang. Han hadde regnet med å høre fra dem i løpet av helgen, derfor hadde han ikke gått i selskapet. Torde ikke forlate huset.
Utpå kvelden hadde det ringt på døren. Lars hadde ikke åpnet. Låsen var blitt ødelagt, men sikkerhetslenken holdt. Like etterpå hadde terrassedøren gått i tusen knas, og kampen var i gang.
Resultatet satt fortvilet foran meg i sofaen: skamslåtte og redde Lars!
– Vi må anmelde det, sa jeg.
Lars fikk panikk bare ved tanken.
– Nei, mor, jeg har også gjort noe ulovlig. Jeg har tatt imot og oppbevart tyvegods, sa han.
Ja, det var jo sant. Skulle jeg anmelde min egen sønn? Hva ville skje da?
Les også: (+) Jeg trodde jeg kjente mannen min. Men det var inntil politiet sto på døren
Visste hva jeg måtte gjøre
Vi snakket til langt på dag. Til slutt ringte jeg Sverre, Lars’ far.
– Har du stelt deg slik at du har fått en forbryter til sønn, får du ordne opp i det selv, var trøsten han hadde å komme med.
De urimelige og urettferdige ordene satte seg fast i hodet mitt og gjorde meg usikker. Var det min skyld? Hadde jeg sviktet i oppgaven som mor? Hadde jeg vært for opptatt av meg selv og min videreutdannelse? Tusen tanker for gjennom hodet mitt mens jeg lurte på hvordan jeg skulle gripe saken an.
Plutselig visste jeg hva jeg måtte gjøre. Jeg måtte anmelde saken.
Hadde Lars gjort seg fortjent til straff, fikk han ta den. Og de andre, de som hadde slått og mishandlet ham, fikk ta sin straff for det og for alt det andre. Samtidig ville de forstå at det ikke nyttet å true oss.
Det var en slukøret 18-åring som satt ved siden av moren sin på politistasjonen samme ettermiddag. Men alle kortene ble lagt på bordet. De andre ble tauet inn og innrømmet fort hva de hadde gjort. Det var vondt, men samtidig godt.
Politimann med empati
Vi traff en alle tiders politimann, som Lars straks fikk tillit til. Og som han snakket med flere ganger i tiden som kom. Lars slapp med en advarsel, fordi han ikke hadde solgt noe og fordi han la alle kortene på bordet. Men det var en tøff periode. For Lars og for oss som var glad i ham. Likevel visste jeg at jeg hadde gjort rett ved å gå til politiet.
Aldri hadde jeg vel trodd at jeg skulle bli dratt inn i noe slikt. Torpedoer og kriminelle miljøer er noe man leser om og ser på TV. Men plutselig hendte det altså meg.
Nå er det tre år siden dette skjedde. Lars er en harmonisk ung mann i dag. Han har fått seg kjæreste, og hun er før-skolelærer som meg. Selv holder han på med økonomisk utdannelse.
– Det holder med to førskolelærere i familien, sier han og klapper meg på skulderen.
Det er ett menneske i tiden etter anmeldelsen som har betydd mye for oss. Politimannen som tok imot da vi kom for å anmelde saken.
Han møtte oss ikke med fordømmelse eller arroganse. Samtidig opptrådte han slik at Lars forsto alvoret i situasjonen. Den menneskelige varmen han viste, var viktig både for Lars og for meg. Han snakket mye med Lars, mye mer enn han som politimann var pålagt å gjøre. Det er jeg overbevist om.
– Han er mer som en psykolog for meg enn en politimann, sa Lars mer enn én gang. På den måten fikk gutten bearbeidet det hele og kom seg videre.
Politiet må tåle mye kritikk, derfor vil jeg gjerne fremheve noe positivt. Politietaten trenger menn og kvinner som «vår» politimann. Politibetjenter med hjerte for sine medmennesker, selv om disse menneskene har havnet på kant med loven.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
