Barn som er alene
«Heldigvis var det noen som så meg og tok vare på meg»
Barn trenger stabile, trygge voksne. Alltid.
KOMMENTAR:
En gang da jeg var liten gikk jeg meg bort på kjøpesenteret. I det ene øyeblikket var mamma der, i det neste var hun borte. Jeg var fire-fem år gammel, og selv om jeg hadde vært på kjøpesenteret mange ganger før, kjentes det plutselig både ukjent og utrygt ut. Jeg var alene. Jeg var helt alene i hele verden, og jeg var redd.
En litt eldre dame kom bort til meg, og spurte om jeg hadde mistet mammaen og pappaen min. Jeg var helt lammet av frykt, og sto bare rett opp og ned mens jeg gråt. Jeg gråt og gråt og klarte verken nikke med hodet eller hviske frem et lite ja.
Lammende
Anette Wingerei Stulen
26 år
Bor i Oslo
Jobber som rådgiver og markedskonsulent i Spiseforstyrrelsesforeningen og er frilansjournalist
Leker seg som hobbypoet under brukernavnet Instapoesi på Instagram
Engasjerer seg lett i temaer knyttet opp mot barn og unge, psykisk helse, feminisme og menneskerettigheter.
Bidrag i skrivekonkurransen med tema «HÅP»
Dette er over 20 år siden, men det er som om jeg kan kjenne den lammende frykten og de raske hjerteslagene den dag i dag. Hun spurte meg ulike spørsmål, gjentatte ganger, men jeg svarte ikke på noen av henvendelsene hennes.
Hun ble værende likevel. Hun så at jeg var redd. Hun så meg. Hun ble hos meg. Til slutt tok hun hånden min og sa at vi skulle gå og se om vi fant mamma eller pappa.
Denne historien endte, som slike kjøpesenterhistorier ofte gjør, med at vi fant mamma. Og jeg ble så glad. For da var jeg ikke alene i verden likevel.
Men mamma har fortalt at jeg hele resten av den dagen var jeg redd og holdt meg så nærme henne som mulig.
Jeg var heldig
Sånn rent objektivt sett var det ingenting å være redd for den dagen på det ikke altfor store, og for meg egentlig kjente, kjøpesenteret Down Town i Porsgrunn, byen jeg vokste opp i. Likevel sitter altså følelsene fra den dagen fremdeles frisk i minnet. Heldigvis var jeg nettopp der, på dette kjente, trygge kjøpesenteret. Heldigvis var det noen som så meg og tok vare på meg. Heldigvis varte hele opplevelsen i maks en time.
Mange barn i dag er ikke så heldige. I inngangen til dette året var over 30 millioner barn på flukt fra krig og konflikt. Mange kommer bort fra eller mister foreldrene sine og trygge omsorgspersoner, de bor i overfylte flyktningleirer og bærer på vonde minner.
Noen barn kommer på flukt til Norge. De håper på å finne trygghet og en fremtid her. Men for mange av barna blir hverdagen i Norge preget av enda mer venting og stor usikkerhet. De, i motsetning til meg den gangen på kjøpesenteret, lever i utrygge og ukjente omgivelser. Deres mamma eller pappa er ikke like i nærheten. Å leve i konstant redsel er hverdagen deres. Det er få eller ingen som ser dem og tar vare på dem.
Alle trenger noen
Også i voksen alder har jeg kjent på følelsen av å gå meg bort, i meg selv, i sykdom og depresjon. Det har vært og er så mørkt noen ganger at jeg er sikker på at jeg aldri kommer til å finne håp, mening eller livslyst igjen. At jeg har gått meg bort for alltid. Også da kjennes det ut som om jeg er helt alene i hele verden. Heldigvis har jeg flinke folk rundt meg. Som holder meg oppe og bærer håpet og motet til å fortsette, for meg, når jeg ikke klarer å være det selv. De ser meg, tar vare på meg og minner meg på at også dette skal gå over.
Det er menneskelig å trenge tilhørighet, å føle seg sett, forstått og oppleve at noen tåler deg. Hele deg, med alt du er og ikke er. Jeg har snakket med og snakker nesten daglig med folk som av ulike grunner har det vanskelig i livene sine. Mitt råd til dem er å finne noen de stoler på og snakke om det.
Barn er først og fremst barn
Det er så viktig å ha folk rundt seg som ser, aksepterer og blir, uansett hva. Vi er avhengig av andre mennesker, og vi skapes og formes i relasjon til andre. Å være trygg, ha tilhørighet og vite at det er noen som tåler deg er viktig for oss voksne, og det er enda viktigere for barn.
Barn som har flyktet forteller om gode minner og drømmer de har. Disse minnene og drømmene er ofte de samme som norske barn har.
Forskjellen er at barn på flukt lever i uvisshet og frykt for hva som skal skje med dem. Barn på flukt trenger trygghet, stabilitet og at noen tar dem i hånden og sier jeg er her, jeg skal bære håpet ditt, jeg skal holde motet ditt oppe, jeg ser deg og du er ikke alene i verden. Akkurat som damen på kjøpesenteret gjorde med meg.
For barn på flukt er først og fremst barn. Og barndom, den betyr alt!
Denne saken ble første gang publisert 21/09 2017, og sist oppdatert 21/09 2017.
