Syriske flyktninger i Norge
Dø sammen med barna. Eller flykte
Det var alternativene for Safaa (33). Vi har fulgt den syriske trebarnsmorens første år i Norge.
Familien Fedda
- Safaa (33), Talal (43), Abudlatif «Abodi» (13), Sima (8) og Taim (4½).
- Fra Homs i Syria.
- Kom til Norge som kvoteflyktninger i juni 2014.
På en tv-skjerm i en stue i Sarpsborg vises de grufulle bildene av Alan Kurdi (3). Den lille syriske gutten i rød t-skjorte og mørke shorts, med armene ned langs siden som i søvn, som druknet i Middelhavet da han og familien prøvde å ta seg over fra Tyrkia til Hellas.
I den samme stua i Sarpsborg løper en annen syrisk gutt omkring. Taim (4) var like gammel som Alan var, da han og familien kom til Norge i fjor som en av de første syriske barnefamiliene som fikk asyl i Norge.
Familien Fedda visste ikke hva som ventet dem da de kom til Gardermoen den junidagen. De visste bare at de endelig var trygge.
– Alt vi hadde med oss var en laptop og fem kofferter med klær. Alt annet ble ødelagt. Det er sørgelig, men barna mine er uskadd. Det er mer verdt enn alle pengene i hele verden, sier Taims pappa, Talal (43).
Vi har fulgt familien gjennom deres første år i Norge.
Huset ble bombet
Talal og kona Safaa har også barna Abodi (13) og Sima (8). Da borgerkrigen i Syria startet i 2011, levde familien et godt liv i storbyen Homs. De hadde jobber, hus og familie rundt seg. I helgene pleide de å dra til sommerhuset, på stranda eller til gården til Safaas far.
Men så begynte ting å bli vanskeligere. Homs ble beleiret, bombene falt, og for hver dag som gikk, fryktet de for at de skulle bli de neste som ble funnet døde ute i gatene. Barna så krig og døde mennesker på dagen, og sov ikke om natten. Til slutt ble også deres hus bombet. Da var det ikke lenger noe valg. I 2012 flyktet familien via Damaskus til Jordan, hvor de ble registrert hos FNs høykommissær for flyktninger.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Flyktningkatastrofen
Fire millioner syrere har flyktet og befinner seg nå i nabolandene. Åtte millioner syrere har måttet rømme fra sine hjem og er nå flyktninger internt i Syria. 250 000 har kommet seg til Europa. I skrivende stund har Norge sagt ja til å ta i mot 8000 syrerne – over en tre års periode.
Borgerkrigen i Syria
- Opprøret startet i Syria i mars 2011, rett etter at presidenten i Egypt ble styrtet. Folkeoppstanden spredte seg rundt om i Syria, og folket krevde at presidenten Bashar al Assad skulle gå av.
- Svaret var vold, og militæret ble raskt satt inn mot egne innbyggere.
- Fire år etter er 7,6 millioner mennesker på flukt inne i Syria.
- Fire millioner mennesker har flyktet ut av Syria, 75 prosent av disse er kvinner og barn.
Takknemlige for norsk asyl
Familien Fedda er i ferd med å slå seg til ro i sitt nye hjemland.
- Vi er så takknemlig for at Norge tok imot oss. Vi vil aldri glemme det. Og det vil heller ikke våre barn, understreker Talal mens Safaa setter fram en symfoni av småretter på stuebordet. Safaa lager helst arabisk mat.
- Det blir lettere å lage norsk mat, når vi kan lese ingrediensene, unnskylder Safaa.
Drøye ett år etter at de kom til Sarpsborg, forteller barna opprømt og på godt norsk om alt de gjør på skolen og i barnehagen. Sima har begynt i kor. Stolt og litt sjenert skrur hun på iPaden, finner frem Nattasangen fra tv-serien Jul på Månetoppen og synger med lys stemme:
«Nisser og griser og alle andre små skal være inne nå. Kose vårs i bingen og ingen skal ha noe vondt å tenke på ».
Dødsbåtene i Middelhavet
Foreldrene går på et to år langt introduksjonsprogram på Norsksenteret i Sarpsborg. Saffa forstår mye og kan gjøre seg forstått, men Talal sliter med å konsentrere seg fordi hodet er så fullt av andre ting.
Hele slekta hans befinner seg forsatt i det borgerkrigsherjede landet, mens Safaas familie er spredt ulike steder i Syria, Jordan og Europa.
For to måneder siden fullførte Safaas bror og en farefull ferd til Tyskland sammen med sine fire tantebarn. Søsteren flyktet til Jordan, men ønsker nå å reise til Tyskland for å gjenforenes med barna sine. Den yngste er bare åtte år. For å oppnå det må hun gå ombord en av de såkalte "dødsbåtene" som går i skytteltrafikk i Middelhavet. Minst 2500 mennesker har hittil dødd på den reisen.
- Jeg har sagt til henne at hun ikke må gjøre det. Men jeg vet ikke om hun hører på meg, sier Safaa stille.
Ennå behersker ekteparet ikke nok norsk for et intervju, så deres syriske venn Fuad Hejazi (37) oversetter. Han og kona Linda (27) bor et steinkast unna.
Talal ser ned mens han forteller:
- Fetteren min dro fra Libya til Italia i en av dødsbåtene. Hans gravide kone og sønnen deres døde. Han er knust av sorg. Hvem ville ikke blitt det?
Tenker alltid på Syria
Hvert våkne øyeblikk tenker Safaa og Talal på alle de er glad i som lever med krig og redsler.
- Små lykkelige øyeblikk avbrytes så lett av tanken på hvordan de i Syria har det i samme stund, forklarer de.
Safaa holder kontakt med familie og venner via sms og WhatsApp. Når det er elektrisitet i Syria kan syriske slektninger endelig lade mobilen så de får ringt hverandre. I de samtalene utelater Safaa ofte å fortelle om egen lykke eller at hun for eksempel har kjøpt en leke til Taim. For i Syria er det umulig å gjøre det samme.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Syriske flyktninger
- Nær 12 millioner syrere er nå på flukt i eller fra Syria.
- Bare i løpet av de ti siste månedene har én million mennesker flyktet i eller fra det borgerkrigsherjede landet.
- Syrias naboland har til sammen tatt imot over fire millioner flyktninger.
- I Libanon er nå hver fjerde person en syrisk flyktning.
Kilde: UNHCR
Folk trenger å se bildene
Ekteparet klarer ikke skjerme seg fra de daglige grusomme oppdateringene via sms eller nyhetene, bildene som spres eller bestialske videoer på Youtube. Hvorfor skulle de det? Det er deres land som legges i ruiner.
Talal finner frem mobilen og viser fram et bilde av et dødt spedbarn. Drept av en granat.
- Bildene av Alan Kurdi er så sterke. Men det er mange barn som ham, som har druknet mens de flyktet i båter over Middelhavet eller som har blitt drept. Folk trenger å se disse bildene. Det er som om de var blinde før de så bildet av Alan. Hva med alle de andre barna?
Ute hopper barna på trampolina. Høstsola kaster skygger av tre glade barn som ler og hoier.
- Etter at vi flyttet til Jordan var barna veldig redde for å gå ut og var mest med oss. Her løper de ut og sykler eller leker. Vi ønsker at alle barn som har det vondt skal få livet våre barn har nå, sier Safaa.
Artikkelen fortsetter under bildegalleriet.
Enhver ville flyktet
I avisenes kommentarfelt går debatten hett om flyktningkatastrofen. Safaa og familien har vært intervjuet i lokalavisa flere ganger. I kommentarfeltet under de artiklene kommer nordmenns delte meninger om det som skjer frem.
Flyktning i Norge
- Norge forplikter seg til årlig å ta imot 2120 flyktninger fra verdens konflikt- og katastrofeområder.
- Kvoteflyktningene blir plukket ut etter visse kriterier. De fleste settes i mottak, og venter der på å bli plassert ut i en kommune, mens enkelte flyktninger blir plassert direkte ut i kommunene.
- Så fort de har kommet til landet får de fleste innvandrere med varig, lovlig opphold delta i et introduksjonsprogram som skal forberede dem på norsk arbeids- og samfunnsliv, og hjelpe dem å bli økonomisk selvstendige. Her får de også norskopplæring som kan vare fra seks måneder til to år.
- På grunn av den akutte situasjonen i Syria har partiene på Stortinget blitt enige om å ta imot 8000 Syria flyktninger over tre år.
Kilde: IMDI, UNHCR
Familievennen Fuad bemerker at både han og familien Fedda hadde et godt liv før krigen og slett ikke ønsket å flytte fra Syria.
- Folk må få ha meningene sine, men flyktninger kommer ikke til Norge for å ta jobben din. Alternativet syrere har er dette: Enten kommer jeg til å dø sammen med barna mine. Eller så må jeg gjøre noe. Ethvert menneske ville flyktet i en slik situasjon.
Reiste for barnas skyld
Etter at familien i 2012 flyktet til Jordan levde de som i et vakum. Hverken foreldre eller barn ante noenting om hvor de ville ende opp eller når.
Først i 2014 kom beskjeden familien Fedda hadde håpet på: De var plukket ut som kvoteflyktninger til et land som het Norge.
Først måtte de gå på kurs i Jordan for å lære om sitt nye hjemland, om ting som skatt og hvordan holde huset varmt.
Allerede få måneder etter ankomst til Norge så Safaa hvordan barna var blitt tryggere. Men frykten sitter godt.
– I går haglet det om natta, fortalte Safaa da vi snakket med henne for bladet Kamille i 2014.
– Jeg ble så redd: «Hva skjer, er det krig?» Alle barna våknet. Også de redde. Da tenkte jeg: «Hvordan skal det gå å slippe barna ut når blir redde av at det regner så mye?»
Artikkelen fortsetter under bildet.
Sensommer
Huset de bor i nå er hvitt, med en liten veranda og hage, og ligger rett ved en barne- og ungdomsskole som har husker og sklier utenfor. Safaa har pyntet vinduene med lilla gardiner og blomster i vinduskarmen. Tolken Sobhia Timraz hjalp dem med å få tak i billige og solide møbler.
Etter kort tid begynte Taim i barnehage og Sima og Abodi på skole. Skole ble det også på Talal og Safaa, et introduksjons- og språkprogram som går hver dag fra kl. 09–15.
– Hvordan det blir å begynne skolen i en alder av 42? Vel, det er viktig å lære norsk. Jeg må leve et vanlig liv – få meg en jobb, kunne gå og handle og snakke uten tolk, sier Talal.
– Jeg er altmuligmann og kan gjøre alt. Jeg kan jobbe som elektriker, reparere el-sykler, jeg kan male – alt. Ikke noe er vanskelig.
Etter et par måneder i Norge var familiefaren alt ivrig etter å komme i gang.
– Men jeg må skaffe en bil.
Det var hovedprioritet. Det er vanskelig å dra ut og gjøre noe koselig med hele familien uten, tungt å handle mat til tre barn og følge til barnehage og skole.
Tolk Sobhia fortalte at de fleste flyktninger kjøper seg en bil til rundt 10 000, som de mekker på selv.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Heldige som kom til Sarpsborg
Talal lurte på om han trenger nytt førerkort. Noen venner som bor i Nord-Norge fikk lov til å bruke sitt gamle i ett år. De var sammen med Talal og Safaa på forberedelseskurset i Jordan, men ble sendt nordover – til Vadsø og Alta.
Familien Faadda var første syriske familie i Sarpsborg. De trives.
– Alle venner sier til oss: Dere er heldige som kom til Sarpsborg, sier Safaa.
Nå, ett år etter, har Sarpsborg fem nye syrere: Fuad og kona, to leger og kona til den ene legen.
I Tyskland har Angela Merkel opphevet Dublin traktaten og sagt at landet kan ta i mot 800 000 flyktninger i år. Et tilsvarende antall asylsøkere for Norge ville være 50 000. I Norge har FrP-leder Siv Jensen oppfordret norske kommuner til å si nei til å ta i mot sin andel av de 8000 kvoteflyktningene Regjeringen har sagt ja til å bosette.
Høsten 2014
– Hvor er sekken?
– Den står under bordet.
Hverdagen som ny i Norge er godt i gang og på norsksenteret prøver et kor av ulike røster å lese ordene på tavla.
– Booordet, ikke u, men o, instruerer lærer Karoline Slangsvold de atten elevene fra ulike nasjonaliteter.
Talal og Safaa sitter sammen og jobber konsentrert. De har gått fire uker på kurset, og synes uttalen er vanskelig, øver seg for eksempel på forskjellen mellom «ost» og «øst», «kø» og «ku», men synes også det er gøy, etter hvert som de begynner å kunne nye ord.
– Vi er heldige som har skolen. Hvis vi er flinke, kan vi slutte og heller jobbe eller studere, forklarer Safaa.
Selv har hun tenkt på å jobbe i barnehage eller SFO. I Syria studerte hun kunst og håndarbeid. Talal pleide å være sjømann i Sør-Europa og Midtøsten. Da han ville gifte seg, startet han opp to butikker, en som solgte kosmetikk og en som solgte elektriske motorsykler.
Det var moren hans som ringte mens han enda var sjømann, og sa: «Jeg har ei pen jente til deg». Hun hadde sett Safaa hjemme i Homs. Nå har de vært gift i 14 år. De ler når de forklarer at det ikke var tvang, de kunne fint avslått.
– Jeg hadde bestemt meg for å roe meg ned, være mer hjemme. Så begynte krigen. Da jeg giftet meg med Safaa sa hun alltid «vi skal ut og reise», sier Talal.
– Men det var ikke akkurat slik vi hadde tenkt å reise.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Vinteren 2014
Det er uvant med så kalde dager, og Talal putter stadig nye vedkubber i ovnen hjemme i Sarpsborg, mens Safaa lager middag på kjøkkenet. Snøen byr på nye opplevelser for familien fra Syria.
- Det er første gang jeg har prøvd å ake. Først ville jeg ikke, fordi det ser så skummelt ut, ler Safaa.
Bortsett fra de spede forsøkene på vintersport er dagene fylt med norskkurs og ungehenting, men Talal er rastløs. Han vil gjøre noe, bidra med kunnskap og ferdigheter. I Syria var han en ivrig jeger, som jaktet and, svane, hare og fugl. Nå lurer han på om han kanskje kan bli med i et jaktlag her?
Livet i Norge har to sider: Tryggheten har de fått full pott på. Men det å ikke ha noe å gjøre er frustrerende.
– I Jordan jobbet jeg fra 9–22 hver dag. Det er bedre å få føle seg nyttig, kunne jobbe mye, sier Talal, som tidlig i høst ordnet seg en jobb som krevde bilkjøring. Men så fikk han beskjed om at han trengte å kjøre opp på nytt i Norge. For egne midler. Da røk jobben.
– Det er hardt å spare penger av det lille vi har. Førerkortet koster mellom 15 000 og 25 000. Det å ikke ha råd til det, påvirker hele familien:
Han har en bekymringsrynke i pannen.
– Vi vil ikke bare få penger fra myndighetene. Vi vil jobbe selv. Mange lever på sosialstønad, men det er ikke akseptabelt for meg. Det påvirker også språket, for du vet at når du begynner å jobbe, blir du tvunget til å bruke det og til å lytte.
Våren/sommeren 2015
– Jeg har to bein.
Sima leser med forsiktig stemme.
– Hvem er det som har to bein? spør lærer Anniken Solli Olavesen.
– Ugla!
Klassen på 13 elever på Borgen skole representerer åtte nasjonaliteter. Sima begynner i tredje klasse til høsten.
– Hun klarer seg veldig bra, skryter Annikken.
– Både Sima og Abodi er blitt tryggere i løpet av tiden de har vært i klassen. De første ukene var preget av usikkerhet. Utfordringene er mange når du kommer til et helt nytt land med nytt språk, nye barn og nye voksne. Det aller viktigste er å skape trygghet og tillit. Gode dager med lek og samvær med barn og voksne. Så kommer det andre etter hvert. Men Sima har også lært å lese i vinter, hun er helt fantastisk, sier Annikken, som understreker viktigheten av at barna får særskilt norskopplæring også fremover.
– Det er en lang prosess å lære et nytt språk. Men utgangspunktet for å lære er trivsel.
Endelig sertifikat
Etter hvert som årstiden har blitt lysere, har også andre ting lysnet for familien: Talal har fått norsk sertifikat.
– Vi har reist til Sverige, Rygge og Oslo. Barna koser seg, det er enkelt å dra og handle og besøke kjente, sier han, og innrømmer smilende at han var litt nervøs foran oppkjøringen.
– Førerkort er viktigere enn norsk pass. Det går an vente på et pass, men førerkort MÅ du ha.
Nå er det jobb som er drømmemålet. Hva som helst, bare han kan forsørge familien sin.
Spesialiteten er reparasjon av el-sykler.
- Jeg vil så gjerne jobbe i stedet for å få penger fra NAV. Da kan de pengene heller går til noen som ennå ikke står på egne ben og som trenger de mer. Men det er hardt å få jobb her i Norge.
Ett år er gått siden de kom, og Safaa synes knapt de har kjent det, for det har gått så fort.
– Ja, takk gud.
Integrering i Norge
Det bor rundt 250 000 flyktninger og innvandrere i Norge som har vært her i mindre enn fem år. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) antar at tallet holder seg stabilt i årene fremover.
- Sammenlignet med andre OECD-land går integreringen i Norge rimelig bra. Særlig går det gjennomgående godt med de som er barn eller unge når de flytter hit. Å beherske norsk er essensielt. For å oppnå det trengs et helhetlig, tilpasset løp helt fra barnehage-alder, sier Bjørn Holden, assisterende direktør i IMDI til Kvinneguiden.
- Det er i kommunene mye av integreringen skjer. Frivillige organisasjoner og privatpersoner gjør et viktig arbeid her. For eksempel er det mulig å bli flyktningguide gjennom Røde Kors. Integrering handler også om hvordan flyktninger og innvandrere blitt møtt i lokalsamfunnet. Det handler om møter mellom mennesker.
Ønsker å jobbe
Familien Fedda sier de har forandret seg det siste året. Blitt roligere.
– Når man har kommet bort fra krig og press gjør man det, sier Safaa.
Sommeren har vært god. Familien forteller om fisketurer i sommer, Talal og Fuad fisket makrell, som Safaa fylte med krydder og grillet. Sima forteller at hun har badet, elsker å gå på SFO og synger i kor. Verken Sima, Abodi eller Taim er redde lenger. De går ut av barnehagen og klasserommene og leker med en gang, sammen med nye venner.
– Men VI tenker veldig mye på familien vår, vi klarer ikke å slutte å tenke på dem, sier Safaa.
- Hva håper du vil skje i løpet av det neste året?
- At livet blir litt bedre, først og fremst at Talal eller jeg får en jobb. Vi har et godt liv, men vi vil så gjerne hjelpe familien i Syria. Inshallah.
Tror hun at de noen gang vil dra tilbake? Kan Syria bygges opp igjen? Safaa nikker sakte.
– Vi håper at det skal bli et nytt Syria igjen. Men akkurat nå er fremtiden her. For oss og våre barn.
Denne saken ble første gang publisert 08/09 2015, og sist oppdatert 24/06 2017.