Både mor og datter adoptert
Linn (3) ble funnet forlatt på gaten i Kina
Seks måneder etter får hun ny, norsk mamma. En mamma som selv er adoptert.
Oslo, 1953:
Anne-Birgitte er i barneskolealder og sitter hjemme på gulvet og hører på radioen. Det er barnetimen, og i dette programmet leses det fra barnetimeboken. Barn fra hele landet har skrevet ett kapittel hver, og det er spennende å høre på. Hun lytter intenst når historien til Toya blir lest opp.
Toya er en flyktning som får et nytt hjem hos onkel Bjørn og tante Ingrid. Vesle Anne-Birgitte blir fascinert av historien – så fint at foreldreløse barn blir tatt vare på av andre voksne. Hun har ingen anelse om hvor nært denne historien er knyttet til henne selv.
Men sannheten kommer for en dag da Anne-Birgitte fyller 19 år. Voksenlivet ligger foran henne, og bak ligger en god og trygg oppvekst som enebarn med mor og far i hovedstaden.
Anne-Birgitte har alltid fått høre at hun ligner på sin far. Men akkurat denne dagen, når foreldrene er anspente og alvorlige i ansiktene, får hun vite at det er helt tilfeldig at hun ligner på faren sin.
«Vi adopterte deg da du var en liten baby.»
Anne-Birgitte får vite at den biologiske moren døde da Anne-Birgitte var nyfødt, og hun ble adoptert bort. Sjokket er enormt; alt hun har tatt for gitt, er ikke lenger sant.
Foreldrene grudde seg i mange år for å fortelle sannheten. De ønsket å skåne henne fra fordommer og følelsen av å være annerledes. På denne tiden er adopsjon tabu, spesielt når den skjer innen landets grenser. Anne-Birgitte er ikke mørk i huden, men likevel adoptert. Hvordan skal hun fullt ut forstå og akseptere dette?
Et enkelt valg
Over 15 år senere har hun for lengst forsonet seg med sannheten. Hun er godt gift med ektemannen Per Hamre og ønsker selv å få en stor familie, siden hun er enebarn. Men det viser seg å være svært vanskelig.
Ekteparet strever lenge med å få førstemann, Andreas. De går blant annet igjennom et prøverørsforsøk, men får ham til sist på den naturlige måten. Men hele prosessen får dem til å tenke: Anne-Birgitte er over 40 år, og hvor stor er da sjansen for å få et barn til?
Begge ønsker flere barn, og tanken om adopsjon er helt naturlig for dem begge. De trenger ikke å ta mange runder, denne avgjørelsen kjennes riktig.
Anne-Birgitte vet gjennom sin egen oppvekst og all kjærligheten hun har fått fra sine foreldre at familie handler om mer enn blodsbånd.
En ny prosess er i gang – de ønsker å adoptere et barn fra Kina.
Ble funnet på gaten
Nanchang, Kina, 1994:
En tre år gammel jente blir funnet forlatt på en støvete gate av tilfeldig forbipasserende. De tar henne med til et barnehjem og leverer henne der. Ingen vet hvem de biologiske foreldrene er.
På denne tiden fører Kina en streng ettbarns-politikk, og det er ikke uvanlig at folk fra landsbygda drar inn til byene og setter fra seg barn de ikke får lov til å oppfostre.
Den tre år gamle jenta blir værende på barnehjemmet, men etter seks måneder skjer det noe i livet hennes. Hun skal bli adoptert av et par fra Norge.
Hjemme i Norge har Anne-Birgitte allerede fått beskjed i et brev om at hun skal få bli mor for andre gang. Sønnen Andreas er blitt seks år gammel og skal endelig bli storebror. Prosessen har gått overraskende raskt, og nå sitter Anne-Birgitte med et svart-hvitt bilde av datteren i hendene, ei nydelig jente på tre år med triste øyne.
Anne-Birgitte drar alene til Nanchang i Kina for å hente den lille jenta. Hun er veldig spent – hvordan er jenta, hvordan har hun hatt det?
Det første møtet
Nå skal Anne-Birgitte selv adoptere et barn som hun så gjerne vil være mor for. Men vil jenta akseptere henne som mor? Vil de knytte et bånd som varer livet ut? I Nanchang går dagene, men endelig får Anne-Birgitte og familiene hun reiser sammen med, beskjed om at de skal få møte barna sine på et hotell.
Tiden har kommet for at hun endelig skal treffe jenta de har bestemt seg for å kalle Linn. Spenningen er til å ta og føle på. Nå kommer jenta gjennom døren, treåringen som ble funnet på en støvete gate av tilfeldig forbipasserende.
Hun lar seg lede av en voksen som jobber i barnehjemmet hun bor på. Jenta er uttrykksløs, liten, med stor mage og pistrete hår.
Anne-Birgittes hjerte dunker, men hun prøver å være åpen. Hun vet ikke hva slags barn hun får. Hva har hun opplevd så langt i sitt tre år lange liv?
Den gang da Anne-Birgitte fødte Andreas, telte hun fingre og tær. Han var hennes fra starten av. Nå skal hun bli kjent med sitt andre barn, som snakker et annet språk.
Sånn koser vi
Da Linn møter mammaen sin for første gang, er hun svært liten av vekst. Linn er både underernært og feilernært, og har lus og orm, men dette er moren hennes forberedt på. Anne-Birgitte er utdannet lege og har en praktisk innstilling til sykdommer.
Linn får være sammen med et annet barn fra barnehjemmet for å føle seg tryggere. De sitter alle tre på hotellsengen og blir kjent med hverandre, Anne-Birgitte kommuniserer med ansiktet og kroppsspråk. Hun hører hvordan alle de andre mødrene summer rundt sine barn ute i gangen og på andre rom, stemningen er som på en barselsavdeling.
Mye følelser får utløp etter en lang ventetid – glede, forventninger, spenning. Nå skal barn og voksne knytte bånd. Anne-Birgitte får etter hvert lov til å ha Linn på fanget, og det første kjærtegnet moren får, er en klaps i ansiktet. Anne-Birgitte tar Linns hånd og stryker den mot kinnet sitt flere ganger. «Sånn», sier hun. «Sånn koser vi».
Lover du å ta vare på dette barnet?
Etterpå får de beskjed om å møte opp på et offentlig kontor for å gå igjennom den formelle prosessen sammen med de andre familiene.
Anne-Birgitte står skolerett foran en kinesisk representant og svarer på spørsmål i en høytidelig seremoni som minner om et giftermål.
«Vil du ha dette barnet?"
«Lover du å ta vare på dette barnet?"
«Ja», svarer Anne-Birgitte, og vet at nå er "svangerskapet" endelig over. Nå er det bare resten av livet – sammen, som en familie.
Hjemme i Norge tar det bare en måned med skikkelig mat, masse nærhet og kos samt faste rutiner før Linn er i full sving. Hun blomstrer, og lærer seg raskt å snakke norsk.
I barnehagen sjarmerer hun den ene etter den andre med sitt utadvendte vesen. Storebror Andreas er en kjærkommen lekekamerat, og de to spiller fotball sammen og deler hverdagen på godt og vondt.
En morgen de sitter ved frokostbordet spør Linn broren sin:
«Når hentet mamma deg?»
«Jeg har vært her hele tiden, jeg» svarer Andreas.
Linn tenker seg litt om. «Urettferdig».
Andreas er tålmodig og tåler at Linn tar litt stor plass – det er akkurat som om hun ikke får bekreftet mange nok ganger at foreldrene hennes er glad i henne. Hun trenger oppmerksomhet og bekreftelse, og moren hennes er alltid vár for dette behovet. Med klemmer, trøst og oppmuntring gir hun Linn alt hun trenger for å finne sin vei.
Selv Linns venninner legger merke til det spesielle båndet de to har.
«Jeg kjenner ingen som har et så nært forhold til moren sin som deg», sier bestevenninnen hennes.
En brikke mangler
Våren 2016:
Linn (24) og Andreas (26) er på besøk hjemme hos moren Anne-Birgitte (67) på Røa i Oslo. Anne-Birgitte er skilt fra ektemannen Per, og skal snart gå av med pensjon som kreftlege.
Mor, sønn og datter blar i fotoalbum og mimrer.
- Husker du at vi satt på en benk i Kina, Andreas, og så kom det to kinesiske damer, og den ene kjeftet på meg og dasket meg med en vifte? Jeg skjønte ingenting, jeg var vel ti år gammel, flirer Linn.
Linn forteller at hun ikke husker noe fra sine første leveår, tiden før hun kom til Norge.
- Det eneste jeg husker, er mamma Anne-Birgitte og pappa Per, Andreas og huset vi vokste opp i. Jeg husker de fine kajakkturene og hjemmekonsertene, hvor vi måtte sitte musestille.
- Det er en puslespillbrikke i livet mitt som aldri kommer til å falle på plass, og det er å bli kjent med min biologiske familie. Men jeg har forsonet meg for lenge siden med at det er sånn livet er, smiler hun.
- Jeg er så heldig at jeg har en mamma som også er adoptert, og som forstår meg. Hun har alltid vært der for meg, sier hun mens smilet blir bredere.
I dag går Linn på høyskole i Elverum, litt langt unna Oslo og mammaen sin, men de treffes ofte likevel.
Fotballinteressen har fulgt henne hele livet og har gitt henne mange venner og fine opplevelser.
- Vennene mine kjenner meg godt og er vant til at jeg har mye energi, er som en åpen bok og gir dem mange klemmer. Akkurat det siste har jeg fra mamma. Hun er det fineste mennesket jeg vet om og mitt største forbilde, smiler Linn.
Vil du lese flere lignende saker? Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!