Kommentar
Tatovert av livet: – Når jeg står avkledd foran speilet, ser jeg styrke, ikke svakhet
Etter en tøff kreft-behandling har Marie Lunde mange arr på kroppen. Og det vil hun ikke skjule. Her er hennes egen hyllest til arrene.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Jeg var kreftsyk i fem år. I fjor fikk jeg transplantert ny lever som forhåpentligvis har gjort meg kreftfri.
Suvenirer jeg bærer fra livet med kreft, er små og store arr på magen fra ulike inngrep jeg har gjennomgått, i tillegg til merker etter stråling. Noen vil kalle dem stygge og sjenerende.
Arr har generelt sett ikke så høy status. De er knudrete, klumpete lapper av hud, født av smerte og sykdom. Dermed er det mange som meg, med såkalte skavanker, som skammer seg over dem og helst vil gjemme dem bort.
Jeg forstår det. Likevel vil jeg utfordre den skamfølelsen litt. For man kan også se på dem litt annerledes.
Forteller min historie
Arrene jeg har på kroppen forteller historien om hvordan jeg har blitt det mennesket jeg er i dag. De er synlige spor fra opplevelsene som har formet livet mitt aller mest. Som fossiler i steinbrudd eller årringene i et tre.
Marie Lunde
Marie Lunde skriver fast for Kamille, Klikk.no og Foreldre & Barn. Marie bor på Ekeberg i Oslo med sønnene Laurits og Jæger og mannen Ola.
De representerer kaos jeg har stått i og kjempet meg igjennom. Læring jeg har fått om meg selv. Om hvem jeg er når livet denger løs på meg eller når døden vokser umerkelig inne i meg.
De er kriser risset inn i kroppen min, som tvinger meg til å huske på hvor sårbart livet er, men som også minner meg på hvor mye mer jeg tåler enn det jeg tror.
Dype juv som bukter seg over magen og minner meg på å pleie relasjonene mine i dybden og ikke på overflaten. Men å ha innlevelse, stille opp, lytte og aldri dømme for raskt.
Les også: I parforholdet mitt har vi alltid tatt med oss skittentøykurven ut på date.
En del av meg
Arrene mine markerer nye vennskap jeg har fått med mennesker som jeg aldri ville møtt uten å samtidig møte motgang.
En nærhet til mine aller nærmeste som jeg ikke forestilte meg var mulig. De er minnesmerker for en skokk av dyktig helsearbeidere som har hjulpet meg og en hyllest til menneskene som har trøstet og heiet på meg.
Disse grove søkkene i huden er forevigelser av både det som lykkelig kunne helbredes, men også det som aldri kan repareres.
De er sår som har grodd og traumer som er bearbeidet. De blekner med tiden men vil for alltid vil være tegnet inn i kroppen. Som mislykkede skisser man har forsøkt å viske bort.
Ville jeg visket dem bort hvis jeg kunne? Tror ikke det, de er blitt en del av meg. Men så er jeg ingen unghoppe heller. Men skal jeg skamme meg over dem? Aldri.
Les også (+): Jeg ignorerte at min nye mann var humørsyk og oppfarende. En dag satte min datter foten ned
For et lykketreff
Når jeg står avkledd foran speilet, ser jeg styrke, ikke svakhet. Jeg kjenner stolthet og ikke skam. Takknemlighet, ikke bitterhet.
En forelder, et barn eller et søsken som mistet sin kjære, valgte å gi meg livet i gave, midt i sin mest sorgfulle time.
For en kjærlighetserklæring. Vitenskapen har gjort det slik at jeg kan bli frisk fra kreft og leve et normalt og trolig langt liv. For et lykketreff.
Arr er symboler på liv. Liv som er levd, liv som kan mistes og livet man har fått lov til å beholde.
Hvorfor skal vi trenge å skjemmes over tegnene vi bærer på kroppen som viser at vi har erfart og lært, på godt og vondt?
Det er jo livet vi driver med, og så skal det liksom ikke synes?
Dikt: «Tatovert av livet»
Jeg vet om en kunstner kalt Live;
den aller fineste tatovør
som kan tegne det største motivet
og farge i livets kulør.
**
Tålmodig og nøysomt hun tegner,
små nettverk av mønstre og spor.
Og pynter med flekker og fregner
som speiler en tid levd på jord.
**
Slik en prakt skal man ikke fordrive,
eller skjule bak kunstige slør.
Den er jo tegnet av selveste Live
– den aller fineste tatovør.
**
Tekst: Anders Eid
