31. august er Verdens overdosedag
Kjære jenta mi, Martine. Nå er det tre år siden du dro til stjernene
Det begynte på en skoletur til Irland. Martine prøvde hasj for første gang. – Vi visste ikke da at det var starten på årelang kamp mot rus. At jeg skulle vandre gatelangs og lete etter henne om natten. At hun en dag aldri mer skulle komme hjem, skriver pappa Tor Steinar (53).
29. mai 2021 mistet Tor Steinar Bakken datteren sin Martine i et overdosedødsfall.
Martines dødsfall var ett av 321 narkotikautløste dødsfall i Norge. Mange land har tilsvarende høye tall.
31. august er den internasjonale overdosedagen, den skal brukes til å minnes de vi har mistet i overdose. Den er også viktig for å skape bevissthet og engasjement for forebyggende arbeid. Dagen markeres over hele verden med ulike arrangement, også i Norge.
Ifølge Helsenorge skyldes fire av fem dødsfall inntak av rusmidler med sprøyte. Overdoser rammer alle samfunnslag. Det angår oss alle, som offer, pårørende, hjelpeapparat eller som medmennesker. Vi kan alle redde liv. På Helsenorge.no deles viktige huskeregler for brukere, slik at overdoser kan forebygges.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger:
Datteren Martine
Kjære jenta mi, Martine.
Nå er det tre år siden du dro til stjernene.
Jeg tar ofte frem gitaren og spiller den sangen du likte så godt da du var en liten jente. «Teddybjørnens vise» … «Jeg er en gammel teddybjørn så snill som bare det. Og hver gang jeg skal brumme litt begynner jeg å le. Det har jeg lært av Marian D'er hun som eier meg. Og ingen kan vel tøyse slik som Marian og jeg. »
Det er gått 1196 dager, vi skulle gjort enda flere fine ting sammen! Du skulle nå ha bodd i din nye leilighet som du kjøpte for tre år siden, rett før alt det vonde skjedde. Jeg ser det for meg, hvordan livet ditt skulle ha blitt: Du ville hatt en liten jobb på en butikk og kanskje en kjæreste, lagt de tøffe årene bak deg. Og en dag skulle jeg ha fulgt deg opp til alteret og med tiden blitt verdens beste bestefar til barnet ditt ….
Sånn ble det ikke, jenta mi!
Jeg får pynte graven din og besøke deg. Minnes alle de gode stundene våre og være takknemlig for at vi to fikk være den lille familien Bakken. Jeg håper du er sammen med Marte, bestefar og alle som måtte dra … Håper dere ser ned på oss og husker de fine minnene og livet like sterkt som meg – og alle som var glad i dere!
Les også: Familien på fire var på ferie da Hans Kristian dro på joggetur. Han kom aldri tilbake
De gode minnene
Du og jeg, Martine. Vi har så mange fine minner. De kan ingen ta fra meg. Ikke rusen, ikke døden. Ikke bildet jeg har av jenta mi som et lite barn. Hun blir aldri borte!
Du kom til verden på Elverum sykehus 29. januar 1996. Det første året bodde vi i Trysil. Du var en skikkelig pappajente. Og du elsket at vi to tullet sammen. Som at jeg heiste deg høyt opp i luften så du svevde til det kilte i magen. Da lo du så latteren trillet i hele huset.
De første fire årene var du som alle andre barn. Du likte å leke med dukker. Du elsket å bade. En periode fikk du problemer med ørene og måtte operere inn dren. Men det gikk bra, det også.
Etter hvert flyttet vi til Oslo, først til Mortensrud og etterpå til Kampen. Da moren din og jeg skilte lag, bodde du først litt hos begge. Men da mammaen din ble syk, var det bare du og jeg. Vi flyttet omsider tilbake til Trysil der bestefar hadde to hus på tunet. Du var også veldig knyttet til ham, og han til deg. Han tok vare på deg da du kom fra skolen.
Men å komme fra storbyen Oslo til den lille, rolige grenda i Trysil var en stor kontrast. Kulturforskjellen ble kanskje for stor? Du ble i alle fall stillere og litt mer innadvendt – samtidig som du var en tøff guttejente som tålte en støyt.
Men du hadde likevel vanskelig for å få nye venner, for du trakk deg ofte unna de andre barna. Snart viste det seg at du hang etter med skolearbeidet også. Lærerne var overbevist om at du hadde ADHD. Du fikk egne skolebøker, og de andre barna spurte stadig: «Hvorfor har Martine andre bøker enn oss?». Det hatet du. Du avskydde å få oppmerksomhet rundt utfordringene dine. For du ville helst være som alle andre. Alle barn vil jo det …
Det var vondt. Jeg prøvde å hjelpe deg og snakket med lærerne. Vi hadde også møter med barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) etter hvert.
Men alt var ikke svart, og vi skapte oss noen fine minner i Trysil også. Gode år med turer i skog og mark. Om vinteren måket vi vekk snøen på elva og gikk på skøyter med ghettoblasteren på full guffe. Vi tok ofte turen over til svenskegrensa og spiste god mat på kroa. Den fine tiden med bestefar som du var så knyttet til. Vi var en liten familie, vi tre.
Jeg fikk etter hvert en kjæreste som bodde på Nordstrand i Oslo. Hun hadde tre barn selv, og vi ble raskt en storfamilie. Skolen på Nordstrand fungerte bedre for deg. Og lenge så det ut til å gå bedre på skolen. Du var den du var, med dine styrker og svakheter. Du elsket å drive med hest, men du strevde fremdeles på skolen og hadde ikke lett for å få nye venner. Men du hadde familien og stesøsknene dine.
Les også: (+) Alma fra Revelsøy bar på en grusom hemmelighet
Kampen mot rusen
Da du begynte på videregående, fikk jeg vite at du og noen andre elever hadde røykt hasj på en skoletur til Irland. Jeg visste det ikke da at det skulle bli starten på en tøff kamp mot rusen.
Du fant venner i feil miljø, begynte å henge med feil folk. Men vi fikk deg ut av det miljøet. Fant en jobb til deg på et sykehjem der du stortrivdes. Alle de eldre elsket deg!
Skolen kunne du alltids ta igjen senere. Endelig så det ut til at du hadde funnet en vei å gå. Du ble rusfri, og alt så ut til å ordne seg. Jeg begynte å senke skuldrene.
Helt til du møtte en gutt som ruset seg på amfetamin. Slik ble også du avhengig. På nytt var du i et miljø som ikke var bra for deg. Veien til den røde døra, nederst i korridoren, den det sto HEROIN på, ble kortere og kortere. Og en dag så jeg på hele ansiktet ditt at du hadde åpnet den. Du hadde begynt med det forferdelige og farligste stoffet av alle.
Som pappa og alene med ansvaret for deg var det tøft at alt falt på meg. Men jeg kjempet iherdig for å få deg til å velge bort rusen. Jeg lette etter deg i Oslos rusmiljø, i gatene … Lette etter deg i narkomiljøet i Ski. Noen ganger fant jeg deg – og fikk deg med hjem. Andre ganger, når jeg blandet meg inn, reagerte du med sinne.
Jeg fantaserte om å ta deg med til en øde øy der det ikke fantes spor av rus. I ettertid har jeg angret på at jeg ikke gjorde nettopp det, selv om det er aldri så drøyt. Jeg har tenkt at da ville du kanskje ha vært her nå?
Hadde jeg gjort det eller det … Ville det gått bra da?
Det er lett å klandre seg selv for alt som gikk galt.
Den eneste trøsten jeg har, er at du visste du alltid var velkommen hjem. Du var ikke en av dem som vandret gatelangs alene – uten at noen brydde seg om hvor du var. Du hadde et hjem å komme til. Et hjem der du fikk mat og stell – og kunne sove ut rusen. Du trengte ikke bo på gata. Du var velkommen alltid. Det visste du!
De vonde minnene
«Pappa. Hvis jeg ikke skaffer 40 000 kroner innen fredag, så er det en som skal sette fyr på meg.» Klart jeg måtte skaffe deg de pengene … Andre ganger fulgte jeg deg til dem som truet deg og konfronterte dem. Jeg måtte forsvare deg. Politiet så gjennom fingrene på det flere ganger. De forsto hvordan det var å være en pappa som ville forsvare barnet sitt.
Men en dag sa de at jeg måtte slutte å blande meg. Så jeg gjorde som de sa. Politiet var en utrolig støtte for meg i denne tiden. Og de reddet livet ditt flere ganger. Reddet deg fra å dø av overdose. Helt til en dag da ingen klarte å redde deg mer …
Det var 29. mai 2021. Nesten sommer. Du hadde endelig fått deg en leilighet. Både dagene og livet så lysere ut.
Jeg var i selskap den dagen. For en gangs skyld tok jeg fri fra alt og var med venner. Så ringte naboen og sa at presten hadde vært på døren min … Først tenkte jeg at det var en ny overdose på gang. At du lå på sykehuset … Men så fikk jeg beskjeden jeg alltid hadde fryktet. Du hadde tatt en overdose – og de klarte ikke vekke deg igjen.
Jenta mi. Du ble en del av en dyster statistikk. Et nytt overdosedødsfall. Et av mange liv som tapte kampen mot rusen. Men for meg er du ikke bare et nummer i rekken. For meg er du Martine, jenta mi! Akkurat som alle andre som mister noen i overdose er noens kjære, sønn eller datter. Noen nær.
Jeg var en knust pappa som ikke ante hvordan jeg skulle lime livet mitt sammen etterpå.
I starten, etter at jeg hadde mistet deg, fant jeg trøst i å gå til leiligheten din. Den du så vidt rakk å flytte inn i. Der følte jeg meg nær deg. Jeg tente lys ved siden av bildet av deg som vi hadde i begravelsen din. Jeg spiste det beste du visste. Napoleonskake.
Med tiden fant jeg en slags trøst i at du ikke lenger led. At du slapp å leve det nedverdigende livet på gata. Et liv ingen foreldre ønsker for sine barn.
Les også: – Jeg har innsett at noen må tørre å fortelle om det som foregår
Ser deg i drømmene mine
Om du visste hvor mange ganger jeg har klandret meg selv for at jeg ikke klarte å redde deg. Folk har sagt til meg at det ikke var min skyld, at jeg ikke skal være så hard mot meg selv.
Men noen ganger er det er umulig å ikke tenke: «Hva om jeg hadde gjort det eller det, eller sånn eller sånn … Hva om vi ikke bodde der vi bodde da du ble rekruttert til rusen».
Men det hjelper ikke å tenke sånn.
Den viktigste formen for terapi jeg har funnet, er å engasjere meg i rusmiljøet. Kjempe for at andre unge skal få hjelp til å bli rusfri. For å klare å komme meg videre, måtte jeg gjøre noe.
Livet et tomt uten deg, men jeg ser deg fortsatt i drømmene mine. Ei ung jente med hette på genseren, som går forbi meg på Ski senter, steder vi ofte var på. Og legevakten og Ahus hvor vi dessverre hadde altfor mange opphold.
Men nå har du ingen smerter lenger, jenta mi. Jeg håper du husker tiden her på jorden som noe fint og varmt. Takk for at jeg fikk være pappaen din.
For å bearbeide skyldfølelsen over ikke å ha klart å redde deg, søkte jeg terapi hos psykolog, men det tok tid før jeg klarte å finne den rette.
I begravelsen din var det bare lov til å ha 30 personer til stede på grunn av Covid. Det var også veldig sårt, for når noen dør slik i ung alder, pleier det være full kirke. Noe som i det minste ville gitt meg en siste glede i at du var husket og savnet av alle som kjente deg. Også naboer, nærmiljø og skole.
Det er bittert at du ikke engang fikk det, og at jeg måtte velge bort utallige folk jeg ville ønsket skulle ha vært i kirken!
I begravelsen din delte jeg noen ord jeg hadde hørt i en film, som jeg synes er så fint: «Et menneske dør to ganger: En gang når det trekker sitt siste åndedrag. Og endelig når det glemmes – for alltid».
Jeg vil ikke at du skal bli glemt, Martine. Så lenge jeg lever, skal du aldri bli glemt! Det er tøft å vite at jeg må gå videre i livet, alene uten deg. Jeg vil du skal vite at du er savnet og elsket. Ingen kan ta fra meg alle de vakre minnene.
Vi sees igjen, jenta mi!
God klem fra pappaen din!
