De blå sidene
Jeg hadde alt, mann og barn, likevel var jeg trist og lei. Så kom sammenbruddet
Jeg skjønte ikke hva det var. Hvorfor gikk jeg rundt og var sliten hele tiden? Jeg hadde fått det jeg ønsket meg. En mann jeg var glad i, og to skjønne unger. Hvorfor var jeg ikke lykkelig?
Det er tidlig lørdag morgen. Skyene henger ned fra fjellsidene. Det duskregner, og vinden blåser lett i vimpelen. Nå kan jeg se at ruskevær kan være vakkert.
Jeg har det bra nå. Angsten er ikke lenger en fiende, men veien frem til å bli så frisk som jeg er i dag, har vært lang.
Jeg giftet meg tidlig og fikk to barn i løpet av tre år. Da yngstejenta ble født, gikk jeg inn i en depresjon der angsten fulgte med på lasset. Jeg skjønte ikke hva det var. Hvorfor gikk jeg rundt og var sliten og lei hele tiden?
Jeg hadde fått det jeg ønsket meg. En mann jeg var glad i, og to velskapte, skjønne unger. Hvorfor var jeg ikke lykkelig?
Jeg forsøkte å si noe om denne uforklarlige tristheten til helsesøster, men jeg tror ikke hun skjønte mer av det enn jeg gjorde.
Jeg hanglet meg gjennom det første året. Hadde en underlig uro i kroppen, likevel ville jeg helst bare sove. Jeg sto opp, stelte ungene, fikk gutten i barnehagen og sov når veslejenta sov.
Når mannen min, Per, var hjemme, var det han som tok seg av barna. Slik strevde jeg meg gjennom et langt år, så fikk jeg totalt sammenbrudd. Per fikk meg til lege, jeg fikk medisiner og deretter time hos psykolog.
Økonomien vår var dårlig, én lønning var for lite å leve av, så jeg måtte ut i arbeid. Jeg fikk jobb som assistent for en elev med et fysisk handikap. Det var et ork å komme seg opp om morgenen.
Angsten lå som en klo rundt sinn og tanker. Det var så mye som skulle gjøres. Arbeid, unger, hus og hage. Heldigvis forsto Per hvordan jeg hadde det, og lot meg få hvile etter at vi begge hadde kommet fra jobb.
Likevel bar det utfor stupet igjen. Jeg fikk en ny depresjon og ble sykemeldt.
Per tok ungene med seg om morgenen. Jeg ryddet litt i huset og gikk og la meg igjen. Det var så vidt jeg klarte å stå opp en times tid for å lage middag, før mann og barn kom hjem.
Jeg spiste lite og så til slutt ut som et benrangel. Jeg ble så avkreftet at jeg ikke engang orket å gå de 100 meterne ned i veien til postkassen.
At Per holdt ut i disse årene, er rett og slett beundringsverdig. Han har stått ved min side hele veien.
Til slutt ble jeg lagt inn på en psykiatrisk klinikk.
Det var godt å være uten ansvar, og etter hvert kom jeg meg. Men det var tøft å komme hjem igjen fra sykehuset.
Jeg var bedre, likevel var det beinhardt å komme ut i dagliglivet og møte andre mennesker. Legen fant ut at det var like godt å uføretrygde meg, og at jeg heller kunne forsøke en liten jobb i en vernet bedrift.
Les også (+): Jeg svevde på en rosa sky og flyttet inn hos ham. Så slapp han bomben
Oppfylte ønsket mitt
Etter noen uker fikk jeg tilbud om å være på en psykiatrisk dagavdeling tre formiddager i uken. Der var det godt å være. Personalet var ikke autoritetspersoner, de var «på gulvet» sammen med oss andre.
Her var det ikke tre kvarters samtale hos en psykolog og så ut igjen, samme hvordan man følte seg. Her fikk jeg være mens personalet stelte og stullet rundt meg.
Trening og turer var en del av opplegget. Jeg oppdaget fort at dette ga meg mer overskudd, og humøret ble gradvis bedre.
En dag jeg kom hjem, ble jeg møtt av et lite nøste i døren. Den kjære, snille mannen min hadde oppfylt et ønske jeg hadde hatt i flere år. En liten hundevalp.
– Han heter Trofast og er en slik trofast venn jeg har skjønt at du trenger. Trofast går ikke på jobb, han står til din disposisjon dagen lang, sa Per og løftet den lille, lubne valpen opp og la ham i armene mine.
Trofast har vært min beste medisin i de to årene jeg har hatt ham. Når jeg tar på meg turklær, er han straks ved min side. Pistrer utålmodig etter å komme seg av gårde.
De dagene jeg har fri, tar Trofast og jeg gode turer innover i fjellet, og jeg fører lange samtaler med ham.
Det er som å snakke med et menneske. Det er rart å oppdage at jeg, som ikke hadde energi til å gå hundre meter, nå kan gå kilometer på kilometer.
Etter at jeg fikk Trofast, gikk husarbeidet lettere, og jeg fikk mer overskudd til barna. Jo mer krefter og energi jeg brukte, desto sterkere ble jeg, og desto mer energi fikk jeg.
Turene i skogen og fjellet har fått frem en styrke i meg som jeg ikke trodde jeg hadde. Jeg er også blitt mer oppmerksom på omgivelsene rundt meg.
Tidligere syntes jeg at alt var grått, nå ser jeg skjønnheten i naturen, til og med på regnværsdager som i dag.
Les også (+): Jeg ble alltid så amper da jeg var sammen med mor. Nå forsto jeg hvorfor
Trofast
Våren er her, og det spirer og gror rundt meg. Ja, her er en kunstutstilling skapt av våren selv. Naturglede er en rikdom og ressurs jeg ikke hadde da angsten plaget meg som verst.
Føler jeg meg litt mismodig en dag, er det nok å ta med Trofast på en tur, så kommer naturgleden, livsgleden og styrken – og jeg kjenner en enorm glede ved å være til.
Fremdeles kan jeg ha tunge dager. Angsten og depresjonen kan komme som lyn fra klar himmel. Likevel, jeg gir ikke lenger etter for motløshet og tretthet.
Jeg flykter ikke under dynen når de mørke skyene trekker opp i sinnet mitt.
Nå vet jeg hva som hjelper. Jeg tar Trofast med meg, og sammen løper vi oppover bakkene og inn på fjellet. Naturen er blitt min medisin.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
