Singellivet
– Jeg trodde aldri jeg skulle være 38 år og singel, men her sitter jeg og swiper etter drømmemannen på Tinder
Mens vennene mine skifter bleier, pusser opp leilighet eller er i ferd med å gifte seg, er jeg på vei til min n’te førstedate. Men er det egentlig så ille?
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
«To the left, to the left». For mange er dette starten på Beyoncé sin låt Irreplaceable. Og det er det jo, men for meg er det også låta som spinner i hodet mitt hver gang jeg swiper på Tinder.
To the left, to the left. Fingeren går nesten automatisk. Det er akkurat nok stimuli, variasjon og dopamin til å holde meg tilfreds og opptatt en liten stund, frem til jeg går lei og skifter over til Happn. Så til Hinge. Så til Bumble.
For deg som ikke er singel høres dette kanskje ut som gresk, men for de av oss som er single er dette en del av hverdagen.
Datingapps. Swiping. Meningsløse og endeløse samtaler om alt og ingenting. Noen av de følges opp med en date eller to. Andre ender opp i intet, eller en ny kontakt på Snapchat som du har glemt at du har på vennelista di frem til du plutselig får en melding klokken 02:54 en vilkårlig helg; «Hvor er du?»
Mens vennene mine skifter bleier, pusser opp leilighet eller er i ferd med å gifte seg, er jeg på vei til min n’te førstedate.
Dette var ikke slik jeg så for meg voksenlivet. Jeg skulle jo gifte meg, ha mann, to små barn, stasjonsvogn og hus innen jeg var 25. Slik ble det altså ikke, for her sitter jeg i en alder av 38 og swiper etter drømmemannen på Tinder. Men er det egentlig så ille?
Les også (+): Første natt hos ny kjæreste. Så gjør han noe jeg synes er veldig merkelig
En ny epoke
Jeg har vært singel siden 2021. Offisielt, i hvert fall.
Vi møttes på Tinder i 2014. Han visste hva han ville, i motsetning til meg. Jeg har nemlig en tendens til å date i evigheter, for så å avslutte det før vi rekker å snakke om eksklusivitet eller status.
Jeg rakk aldri å avslutte det med denne mannen, for etter noen måneder stilte han meg et ultimatum. Det var alt eller ingenting.
Derfra gikk ting fort; han flyttet til Oslo, vi kjøpte vår første leilighet, pusset opp, gjorde det slutt, flyttet fra hverandre og ble sammen igjen et år senere. Så var vi på’n igjen. Leilighet, oppussing, hund og forlovelse – før et nytt brudd var faktum.
Dette bruddet var et vendepunkt for meg. I stedet for å være sønderknust og lei meg, pakket jeg kofferten og dro til Stavanger i to måneder. Helt alene. Uten mål og mening.
Etter 2 år med koronarestriksjoner, dødsfall i familien og samlivsbrudd trengte jeg å komme meg bort. Akklimatiseres. Jeg sto på bar bakke, men i stedet for å se på det som et nederlag, så jeg på det som en mulighet. En mulighet til å finne ut hvem jeg egentlig er. Hvem jeg vil være. Til å starte på nytt.
De siste årene har jeg måttet være brutalt ærlig med meg selv, og har innsett at mitt forrige forhold varte altfor lenge. Og på helt feil grunnlag. Jeg ville rett og slett ikke dø alene.
Etter bruddet måtte jeg lære meg selv å kjenne. Jeg måtte lære meg å sette grenser, til å trives i eget selskap og til å erkjenne egne behov. Ikke minst måtte jeg jobbe med å se min egen verdi – for jeg ville ikke gjøre samme feil igjen.
Jeg nekter å gå inn i en ny relasjon bare fordi det er beleilig, fordi den biologiske klokken tikker eller fordi jeg vil unngå å være alene. Det tror jeg altfor mange av oss har gjort en eller flere ganger. Og det er fullt forståelig.
Ikke glem deg selv
Mennesker er flokkdyr. Vi er ikke skapt for å være alene. Vi er blitt fortalt at vi må reprodusere oss, og helt siden vi var små har vi vært klistret til TV-skjermen og ventet på den lykkelige slutten når han møter henne.
Vi bruker store deler av livet på å lete etter drømmemannen eller drømmedama. Vi lengter etter sommerfugler i magen og etter å fylle et tomrom vi innbiller oss at bare en partner kan fylle – for det var tross alt ingen Disney-film, romantisk komedie eller TV-serie som fortalte oss at vi kan fylle dette tomrommet selv.
Jeg har alltid vært «hun tjukke, stygge venninna». Du vet, hun som var høyere og større enn alle andre – og sjukt høylytt. Hun morsomme som ble kompis med alle gutta, mens alle de andre jentene ble kjærestene deres.
Min usikkerhet tidligere i livet har nok bidratt til at jeg har tatt til takke med relasjoner som ikke har vært for meg. Jeg var mer opptatt av at de skulle like meg, enn om jeg likte dem. Men det var da.
Les også (+): – Han kommenterer på alt eksen legger ut i sosiale medier
Mer enn bra nok
For meg har det faktum at jeg måtte lære meg å trives i eget selskap vært alfa og omega. Det er ikke lenger en sorg å være singel, men heller en frihet. Jeg har det bra.
Jeg drar på aleneferier, spiser det jeg vil til middag og slipper å konstant måtte ta hensyn til noen andre. Jeg prioriterer meg selv og mine egne behov.
Jeg vet hva jeg vil ha og hva jeg har å tilby. Men medaljen har sin bakside – for her sitter jeg i en alder av 38 mens «to the left, to the left» spinner i hodet samtidig som jeg swiper etter drømmemannen på Tinder.
Eneste forskjellen nå er at jeg ikke blir lei meg over at han tilsynelatende ikke finnes. Eller over at jeg ikke har funnet han enda.
Singellivet er plutselig er gøy – og givende!
Jeg har sluttet å anse første date som en mulighet til å møte drømmemannen. Derimot anser jeg det som en mulighet til å møte et nytt menneske, høre historier om andres liv, få nye perspektiver og inntrykk – helt uten krav og forventninger.
Jeg tror heller ikke lenger at det er noe galt med meg fordi jeg er singel. Selv om jeg er høyere, tjukkere og mer høylytt enn de fleste andre.
For det er ikke slik at menn bare vil ha en slank og pen dame. Det finnes ingen fasit på hva menn vil ha. På samme måte som at det ikke finnes noen fasit på hva kvinner vil ha.
Og om du skulle være i tvil; DU er bra nok. Du bare har ikke funnet noen som er bra nok for deg.
Datingstips
Mine beste datingtips til deg som er singel, og som synes det er litt skummelt å date:
- Snakk nok med vedkommende, gjerne også på telefon, for å få et inntrykk av hvem og hvordan de er – men ikke la det gå for lang tid før dere møtes.
- Anse det som et helt vanlig treff med et helt vanlig menneske. På den måten ufarliggjør du situasjonen, og det blir mye enklere å slappe av – for både deg og hen.
- Gå for lavterskel dates. Min hovedregel for første date er «45 minutter og en kaffe», med noen unntak så klart.
- En aktivitet som gåtur, minigolf eller shuffleboard letter stemningen og gjør det lettere å flørte og teste hverandres konkurranseinstinkt.
- Vær deg selv! Om personen ikke liker deg for den du er, er det helt greit. On to the next one.
Lykke til!
