De blå sidene
Vi flyttet sammen etter et år. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å ane uråd
Vennene mine begynte å bemerke at jeg hadde forandret meg. Helt til jeg én dag visste at det var slutt mellom oss.
Trygve var ikke lett å komme innpå. Ofte satt han alene på den lokale puben og bare betraktet menneskene omkring seg.
Men han kunne også være utadvendt og sosial hvis han ville. Da sjarmerte han alle og vant nye beundrere. I hvert fall blant kvinnene.
Av de få han virkelig slapp innpå seg, var vel jeg den han åpnet seg mest for. Trygve hadde sterke meninger og var flink til å ordlegge seg.
Jo mer jeg lærte ham å kjenne, desto bedre likte jeg ham. Det varte ikke lenge før jeg var skikkelig forelsket.
Til slutt forgudet jeg jorden han gikk på og så blindt opp til ham uansett hva han gjorde eller hvordan han oppførte seg.
I mine øyne var Trygve den perfekte mannen for meg. Men det tok tid før jeg forsto at han gjengjeldte følelsene mine. Trygve var ikke den som viste følelsene for tydelig. Ikke de gode følelsene.
Etter ett års tid flyttet vi sammen. Inntil da hadde vi bodd hver for oss og bare møtt hverandre som kjærester flest, enten hjemme hos hverandre eller ute på byen.
Vi hadde aldri delt hverdagen. Og nå fikk jeg lære at Hverdags-Trygve ikke var like spennende og interessant som den Trygve jeg opplevde søndagssiden av.
Jeg begynte å ane uråd da han ville ha TV-en på nesten døgnet rundt. Han fordypet seg sjelden i noe program, helst lå han på sofaen og klikket seg fra kanal til kanal, mens han sukket og klaget på alt.
Komiseriene var tåpelige, såpeoperaene fordummende, nyhetene var usaklige og varslet bare om elendighet. Hendte det at han stoppet opp ved et eller annet dokumentarprogram, var det noe galt med det også. Enten var kommentatoren for tam, fotograferingen for dårlig eller vinklingen for kjedelig. Han kritiserte alt og alle.
Og det var ikke bare fjernsynsprogrammene han beklaget seg over. Jeg oppdaget etter hvert at han også hadde noe å utsette på de fleste av menneskene han var omgitt av, både på jobb og privat.
Det var et eller annet galt med alle. Og hvis han selv fikk gjennomgå på en eller annen måte, var det aldri han som hadde feil. Det var alltid de andre dumskallene.
Les også (+): Ingen ville være venner med meg på skolen. Så skjedde det noe fantastisk
Han er pessimistisk
Dette var sider jeg nok hadde hatt en anelse om før også, men jeg hadde lukket øynene og tenkt at han kanskje bare var inne i en dårlig periode.
Egentlig var han ikke så negativ. Jeg skulle nok få frem den glade, positive Trygve, tenkte jeg. Jeg var jo selv et positivt og optimistisk menneske, klart jeg skulle få opp humøret hans når han ble for negativ.
Slik gikk det ikke. Det ble motsatt. I stedet for at mitt gode humør og min optimisme smittet over på Trygve, lot jeg meg påvirke av av ham.
I ettertid har jeg tenkt at kanskje er humørsyke, kritiske holdninger og en negativ innstilling til livet mer smittsomt enn godt humør. Det er lettere å få en som er i godt humør til å snu og se mørkt på tingene, enn omvendt.
Jeg ble i hvert fall påvirket av Trygves pessimisme og begynte å se tingene på samme måte som ham.
Folk rundt oss var jo ganske håpløse. Det var bare Trygve og jeg som var alminnelig, intelligente mennesker.
Så satt vi der, kveld etter kveld, og rakket ned på TV-programmer, på programledere, på politikere og artister. Og folk i nærmiljøet – eller i nærmeste familie – de var jo så umulige at dem kunne vi ikke ha noe med å gjøre.
Selvfølgelig ble jeg preget av negativiteten. Jeg klarte ikke å være så glad og sprudlende som før, i hvert fall ikke når Trygve var i nærheten.
Selv om jeg kunne ha lyst til å la meg rive med og bare le og tøyse med de andre, lot jeg det være. Trygves nærvær la en demper på meg.
Samlivet med Trygve fikk meg til å fortrenge den glade siden av meg, legge lokk på den for at jeg skulle passe bedre sammen med ham. Jeg var jo så himlende forelsket!
Jeg fikk nesten skyldfølelse når jeg var glad, mens tingene var som de skulle, hvis jeg var litt deppa. Vennene mine begynte å bemerke at jeg hadde forandret meg.
Mine negative holdninger gjorde at folk ikke likte seg like godt i mitt selskap lenger. Det ble liksom bare Trygve og meg til slutt. Oss to og klagesangene.
Jeg vet ikke hvor langt ned i tungsinn og selvkonstruert depresjon jeg ville ha havnet hvis jeg hadde fortsatt å la Trygve påvirke meg.
Men en dag visste jeg at det var slutt, jeg ville ikke ha det slik lenger.
Les også (+): Pappa gjorde min bror omtrent arveløs. Det var min 24 år gamle datter som sa sannheten
Tankevekker
Det var sol og vår, folk smilte og det var glede og optimisme og forventning i luften. Ikke engang Trygve klarte å legge en demper på mine våryre følelser.
Alle jeg var i kontakt med – i butikkene, på bussen og på gaten – alle hilste og smilte hjertelig.
Er det meg, tenkte jeg, eller er det vårluften? Sikkert begge deler. Dette var en tankevekker. Folk var hyggelige og blide tilbake når jeg var blid og glad selv.
Kanskje var det kalddusjen jeg fikk da jeg kom hjem den ettermiddagen, som gjorde at jeg skjønte det måtte skje en forandring.
Trygve satt som vanlig foran fjernsynet og sukket. Det var virkelig en nedtur å komme hjem.
Men denne kvelden skulle han ikke få ta fra meg humøret, jeg ville holde på gleden.
Det klarte jeg selvsagt ikke. Det er nesten umulig å være sprudlende glad når andre i rommet slår ned på ethvert forsøk på å være positiv.
Så innen jeg la meg, hadde jeg satt lokk på gleden og det gode humøret igjen. Men neste morgen visste jeg at jeg måtte ut av forholdet før jeg ble ødelagt.
Da avgjørelsen var tatt, gikk det fort nedover med forholdet. Når vi ikke kunne sitte sammen og rakke ned på alt og alle, hadde Trygve og jeg plutselig ikke så mye å snakke om mer.
Jeg søkte ut til de vennene jeg trivdes sammen med, og han søkte sine. Til slutt endte det med at jeg flyttet ut.
Etterpå opplevde jeg å høre folk beklage at det var slutt mellom Trygve og meg. Vi passet jo så bra sammen, mente de. Og Trygve var jo så hyggelig.
Slik ble han oppfattet ute. Det var få – kanskje bare jeg som hadde levd sammen med ham – som kjente den virkelige Trygve og visste hvor drepende negativ han egentlig var.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
