Ingrid Gjessing Linhave om mote
– Jeg kunne blitt krenka, men jeg er helt enig
Ingrid Gjessing Linhaves venninne oppsummerer stilen hennes ganske riktig: «Jeg synes du er fint kledd, Ingrid. Men du har alltid på deg én ting som er rar!».
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Når jeg skriver dette er det grått og kaldt ute, og jeg sitter i yndlingspysjen med fyr på peisen.
Håret er en slags kloning av stålull og garn, og jeg har det helt prima. Jeg er nemlig en av dem som elsker å være inne og at det er grått og kaldt ute.
Advent er min tid. For jeg er ekstremt lyssky. Jeg begynner å myse i februar og er ikke ferdigmyst før i oktober.
Hele venstresiden av trynet mitt har siden jeg ble født blitt vridd til et slags veikryss av rynker fordi jeg må myse.
Men nå er det over. Tiden ute av dvalen er i gang.
Men det å si at du ikke er så glad i sol, er litt som å si at du ikke liker barn. Eller 17. mai. Eller låta «Se ilden lyse». Da er man rett og slett litt gæren.
Så jeg skal skrive om noe annet jeg også synes er litt trøblete med denne tiden. Nemlig mote. For jeg blir alltid like forbauset. «Er DET moderne?».
Smale solbriller og Derrick-frakk
I går så jeg at kona til Justin Bieber denne sesongen leder an med ekstremt smale solbriller som så vidt dekker øynene, nesten som to små teskjeer bøyd mot hverandre.
Og Derrick-frakk! Helt identisk frakk som den tyske mesteren, stor og formløs, med masse knapper og brede skuldre.
Jeg ler godt inni meg når jeg ser for meg at alle roter frem hver sin Derrick-frakk og de minste solbrillene de kan finne og sprader rundt og tenker «Nailed it!». Mens alle over 50 humrer over å se så mange Derrickkopier i gatene.
Jeg liker klær og jeg liker mote. Jeg følger med og jeg elsker å kjøpe noe fint og nytt. Men jeg liker ikke å ha det på meg. Sikkert en diagnose, det der, men sånn er det.
Når jeg skal kle meg liker jeg aller best praktiske, behagelige klær. Steller meg først og fremst fordi jeg skjønner at det er et hyggelig signal til omgivelsene at «man tar seg litt sammen i ny og ne».
Dessuten er det vanskelig å kle seg fint, synes jeg!
Les også: Else Kåss om hvetebrødsdagene
Litt rar
Jeg husker en venninne sa til meg: «Jeg synes du er fint kledd, Ingrid. Men du har alltid på deg én ting som er rar!»
Jeg kunne blitt krenka, men jeg er helt enig.
Jeg synes det å sette sammen et antrekk er vanskelig.
Når jeg kjøper klær er jeg mer som en som skal kjøpe hest. Jeg aner ikke hva man skal tenke på når man kjøper hest, men jeg ser for meg at du ikke setter dem sammen som et boyband.
Man ser vel på hver og en hest hver for seg? Nå har jeg rotet meg inn i en hestemetafor men sånn har jeg det i hvert fall med klær. Jeg kjøper aldri et antrekk. Jeg kjøper litt her og der. Så kommer kvelden jeg skal på fest, og da står jeg der …
Noen ganger kan jeg gå helt vekk fra utseende og bli så begeistret over at den urstygge blusen bare koster 50 kroner. Og ta den på og si stolt til mannen min: «Den er jo ikke såå stygg til å bare koste 50?».
En gang fant jeg for eksempel et par bukser til faren min på Kappahls herreavdeling i en butikk på et storsenter som gikk såpass dårlig at det var rød pris av halv pris av 70 % osv., og hold deg fast: Buksene kostet 25 kroner. Nedsatt fra 499. Han også likte de buksene.
Gjerne like klær
Når det å velge klær er for vanskelig, er det som en deilig krykke når man har en makker. Og kan kle seg likt. Det gjør meg tullete glad.
Å se en annen i nøyaktig samme klær gir selvtillit og et slags godkjentstempel.
Denne gleden har jeg hatt med meg helt siden jeg var liten. Jeg har en ekstremt snill lillebror som uten protest lot seg kle i nøyaktig samme klær som meg. Og moren min må jo ha hatt samme «fetisj», for det var hun som kjøpte klærne.
Og gleden over å være likt kledd er det mange som har. Bobbysocks i paljetter, Dollie de Luxe med reimer i håret, Keiino med masse skinn og lakk og reimer. Beatles. Abba. For ikke å snakke om alle som synger i kor.
Les også (+): Spådommen Sonja Haraldsen fikk som ung jente, skremmer henne den dag i dag
Idol med Solveig Kloppen
Og da må jeg få komme med en digresjon. Eller kanskje det er gravende journalistikk. Et slags motemysterium. Hvordan kan det være så gøy å være likt kledd i det ene øyeblikket og så er det skandale i det neste?
I 2004 var jeg på TV-bransjens prisutdeling Gullruten i Bergen for første gang. Det var damer og kjoler og stylister med manisk blikk på alle kanter.
Midt i mylderet fikk jeg med meg at det var dramatikk. En dame fra TV 2 hadde oppdaget at hun hadde helt lik kjole som en annen TV-profil. Det var som om Norge umiddelbart måtte stenge ned. Eller egentlig åpne opp.
For alarmen gikk og i Bergen by denne lørdagskvelden måtte en damebutikk låse opp dørene, selv om det var etter stengetid.
Hun som hadde kleskrisen var gravende nyhetsjournalist, og det er kanskje fordomsfullt, men jeg husker jeg tenkte at det var så rart at hun gadd å bry seg med dette.
Hun som så så mye elendighet rundt omkring på jorda. Men mest av alt, hvorfor var det krise? Jeg hadde elsket det!
Jeg har mange gode minner fra da jeg ledet Idol med Solveig Kloppen, men det gøyeste nå 20 år etter er jo at vi var kledd som et jungelens svar på Bobbysocks.
Motehælvete
Jeg har aldri landet på en stil, eller en tydelig retning i klesverden. Jeg virrer og vimser og holder på. Drømmer meg bort. Så i stedet for å kle seg opp, har jeg vel landet på at jeg kler meg ut.
Litt uventet sto jeg i høst på opptak til Kongen Befaler og innså at «sæggebuksene» jeg hadde spontankjøpt dagen før faktisk var fordi jeg er så fan av Christian Skolmen. Jeg hadde kledd meg ut som Christian Skolmen.
Nå skal jeg snart på seminar i Bergen. Må opp på scenen foran mange mennesker og intervjue en brite. Så der skal jeg være Julia Roberts.
Når hun i Notting Hill er på date med Hugh Grant og blir med ham på vennemiddag. Hun virker så elegant og stilig på en beskjeden måte, i en slags blomstrete silkebluse og noen litt halvkule olabukser, med midtskill og flettet hår.
Familien min mener at planen ikke er vanntett, blusen jeg har funnet på nett kan gi assosiasjoner til gardin og bunad. Og det er vel dessverre også noen andre ulikheter mellom filmstjernen og meg.
Så lykke til alle sammen, med årets motehælvete. Derrick-frakk eller ei!
