Spaltist Dora Thorhallsdottir
Visste du at de seks første årene av ditt liv er de viktigste?
På fly er det maks 23 kg du kan ta med deg på tur, men i livet kan vekten være langt mer. Gjett om det tynger oss!
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Vi preges av den oppveksten vi fikk i mye større grad enn det de fleste er klar over. Visste du at de viktigste årene av ditt liv, er de seks første?
Om du følte deg trygg da, får du en grunnleggende trygghet i deg.
Hadde du foreldre som så deg, tok deg på alvor og elsket deg, ja, da står du støtt i deg selv. Fundamentet er stabilt, røttene er sterke. Ingen grunn til å sette spørsmålstegn når noen elsker deg som voksen fordi du har en sannhet i deg om at du er verd å elske.
«Livet? Bring it on, jeg er klar!»
Ble du ikke sett?
Men så er ikke verden alltid slik vi skulle ønske. Kanskje du hadde foreldre som slet med sine egne ting, og dermed ikke hadde overskudd til å se deg som barn? Du følte deg kanskje i veien? Det var ingen som var interessert i hvem du var, eller hvordan du hadde det?
Selv om foreldrene dine elsket deg, er det ikke sikkert at de fikk til å vise deg det i praksis. Rett og slett fordi de selv kanskje ikke følte seg elsket som barn, og dermed ikke evnet å gi deg den kjærligheten du trengte så sårt.
De mente nok ikke å såre deg, men det skjedde likevel. Og resultatet? Konsekvensene? Muligens et helt liv der du ikke føler deg bra nok.
Men heldigvis kan det endres!
Å sette ord på hva du har vært gjennom, og dine opplevelser, gjør underverker. Da får du grått de ugråtte tårene. Da kommer dine ufølte følelser ut. Du trenger ikke å ha så tung sekk! For det gjør livet så mye vanskeligere enn det trenger å være.
Les også: 5 tegn på uvanlig høy intelligens
Kjenner du deg igjen?
Her er noen eksempler på hvordan fortiden kan stå i veien for nåtiden:
Er du redd for å åpne deg for andre og slippe folk tett innpå deg?
Kanskje det er fordi du gjorde det som barn, og opplevde at noen du stolte på, sviktet? Og så tok du det personlig, du trodde det var noe galt med deg?
Det var ikke noe galt med deg! Du hadde sannsynligvis voksne rundt deg som var sårede barn selv. Det er et engelsk uttrykk som beskriver dette så godt: «Hurt people, hurt people».
Er du redd for å prøve nye ting, gjøre noe som virker skummelt?
Det er ikke rart hvis du er vokst opp med avvisning, for da forbinder du alt som ikke er 100 % safe, med at de som står deg nær, skyver deg vekk. Og da blir verden mindre, du blir mindre. Du får ikke brukt hele deg og alt ditt potensial.
Er du redd for hva andre mener om deg hele tiden?
Da mangler du den grunnleggende troen på at du holder mål, bare ved være deg selv. Ikke rart dersom andre alltid har kommet foran. Andre var viktigere enn deg.
Ikke rart du da blir en people pleaser, for det er først når noen klapper deg på skulderen og liker deg, at du får verdi. «Krenkede barn slutter ikke å elske sine foreldre, de slutter å elske seg selv». Er det ikke trist?
Les også: Fordelene ved å være (litt) dum
Små grep, stor effekt
Du ER bra nok som du er. Du ER nok i kraft av å være deg. Og du er verdifull. Men for virkelig å tro på det, trenger du kanskje litt hjelp til å se det selv, samt bearbeide de gamle følelsene du går og bærer på.
Du kan for eksempel skrive ned alle tankene dine til de det gjelder, og så lese brevet til en du har tillit til, før du kaster det, eller kanskje brenner det, så det gamle går opp i røyk.
Du kan øve deg på å endre din indre dialog. Hvis den er kritisk, og du hakker på deg selv hele tiden, går det an å øve seg på å snakke til deg selv på en mer kjærlig måte. Som om du var en skikkelig varm og god mamma eller pappa.
Si oppbyggende ting til deg selv når du føler deg nede. Vær snill mot deg selv, det er noe av det beste du kan gjøre! For da blir livet lettere. Det er jo ikke noe gøy å gå rundt med en indre stemme som bare kjefter.
Les også: Dette gjør du når noen prater for mye
Måtte ta vanskelige valg selv
Dette er ikke noe jeg bare slenger ut som gode tips jeg har hørt om. Nei, jeg har måttet øve på dette mange tusen ganger selv.
I mange år følte jeg at mitt ansvar var å passe på at alle andre hadde det bra (litt typisk for jenter som blir oppdratt til å sette andre foran seg). Jeg prøvde å stille opp for alle, uten å stille meg selv spørsmålet: «Er dette noe som er bra for MEG?»
Jeg var i et forhold der jeg hadde sluttet å elske han for lenge siden. Jeg sa ja til jobber som både var underbetalte, og som jeg kjente jeg ikke gledet meg til. Jeg hadde venninner der vi egentlig hadde vokst fra hverandre, men holdt sammen av gammel vane. Og jeg var ofte sliten uten å forstå hvorfor.
Men så begynte jeg å spørre meg selv oftere: «Hva VIL jeg?» Og så: være tro mot det svaret som kom.
Det innebar å ta noen vanskelige valg. Jeg risikerte jo å bli avvist for å forandre meg, si nei og stå opp for hva jeg faktisk mente. Og det koster!
Jeg opplevde samlivsbrudd med barn, «fadet» ut de jeg ikke lenger ville bruke så mye tid på, sa nei til jobber jeg visste jeg ikke ville ha, selv om det skuffet dem som forventet at jeg stilte opp. Jeg valgte mer egentid, og minnet meg om at det er ikke egoistisk å fylle sitt eget batteri. Det er faktisk nødvendig for å ha det bra!
Les også: (+) «Hysj, mormor, det blir ikke koselig hvis vi vekker mamma», sa barnebarnet mitt. Det var da jeg forsto at noe var galt
Vondt, men godt
Jeg husker det som en sårbar tid. Vi er så redde for å såre eller skuffe andre. Men du ender bare opp med å skuffe deg selv når du ikke er tro mot deg selv. Og det er en høyere pris!
«Det gjør vondt når knopper brister», heter det. Som betyr at når du endrer deg, så gjør det vondt. Det er skummelt, og du vet ikke helt hvor du lander.
Men saken er at du blomstrer etter hvert. Den du er, får komme frem i lyset!
Bli kvitt den tunge bagasjen din og start eventyret der du har hovedrollen, og ikke alle mulige andre. Jeg heier på deg, og det gjør alle andre som er glad i deg også!
