Marie lunde:
Det var den dagen jeg ble vekket halv fire og fant treåringen foran TVen med en boks O'boy han hadde forsynt seg selv og hele sofaen med
Det kan være lett å se tilbake på gamle minner og bebreide seg selv for hva man sa til barna. Det er det på tide å slutte med, mener skribent Marie Lunde.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Det er leggetid. Jeg har smurt håndkrem på de tørre kvistene mine og tatt på meg natt-toppen som skal bekjempe hengepupper.
Nå sitter jeg på telefonen i sengen og blar gjennom gamle bilder og videoer av barna mine når de var småttiser.
Herregud så søte de var. Runde, lubne kinn og skinnende blå klinkekuler mellom lyse øyevipper. Og med en eufori i blikket som bare små mennesker uten tanke på fremtiden kan ha.
Jeg kommer over en video av guttene da de var rundt tre og ett år gamle. I videoen er vi på Ekeberg Husdyrpark og besøker dyrene.
Kameraet zoomer inn på minstemann som sitter i vogna og klukk-ler av en brun sau som slikker ham på skoene. Latteren hans er som en trommevirvel av henrykte hvin og så ekstatisk at den lille kroppen rister solhatten ned av hodet.
Les også: Lily-Alette (3) nektet plutselig å spise mat. Da diagnosen ble satt, falt brikkene på plass
Den sure stemmen
Så dukker plutselig eldstemann opp i bildet og roper med bedårende, lys stemme «Hujja, mamma. Se! Gisen tok pølsa som jeg gjidde den» Fra bak kameraet kan jeg høre en sur stemme svare «Gav du grisen den pølsa som jeg nettopp kjøpte til deg?»
Smilet til treåringen fordufter og han ser betenkt ned på hånden som for et øyeblikk siden holdt i en pølse. «Mamma, jeg er sulten», svarer han ulykkelig.
Æsj, for en megge jeg var. Snakk om å ødelegge et fint øyeblikk. Hadde jeg ikke brukt anledningen til å påføre gutten skam, men heller jublet med ham, så hadde han kanskje glemt at han var i beit av en wiener.
Hvorfor satt jeg ikke mer pris på øyeblikk som dette? Hvorfor var jeg så opptatt av rammene rundt at jeg glemte å ta del i gledene? Hvorfor forsvinner jeg inn i fremtiden med planlegging og problemfokus i stedet for å være ordentlig til stede i nuet?
Les også: (+) Eksperten svarer: Mamma bryr seg ikke om meg og barna mine, hun skal alltid noe annet. Jeg blir så såret
Ser sliten ut
Veldig snart er jeg utenfor guttenes radar, og det er helt andre enn meg de vil prøve å imponere. Jeg blar videre til neste bilde fra samme morgen.
Det er et bilde mannen min Ola har tatt, og som avbilder en herjet mamma sittende i en brunflekkete sofa med to barn på fanget. Dæven, så sliten jeg ser ut.
Vent, hvilken dag var dette igjen? Så begynner det å demre for meg. Det var vel den dagen jeg ble vekket halv fire av Daniel Tiger og fant treåringen foran TVen med en boks O'boy som han hadde forsynt seg selv og hele sofaen med.
Det var den morgenen jeg brukte en mannsalder på å kle på ettåringen som skrek klærne av seg, før jeg kledde dem på igjen og han responderte med å fylle bleia til randen med gårsdagens enorme porsjon med havregrøt.
Det var den iskalde turen til husdyrparken da jeg i ren desperasjon etter å komme meg ut på tur med barna hadde glemt både skjerf og votter til meg selv og neglespretten pulserte i fingrene.
Lettere i retrospektiv
Hm, kanskje det er like greit at verden går fremover. Kanskje er noen øyeblikk lettere å sette pris på i retrospektiv, etter at søvnbrist og pottetrening er over.
I stedet for å piske meg selv for alt jeg skulle ønske jeg hadde gjort i fortiden, kanskje jeg heller skal legge meg og stå opp tidlig i morgen for å lage en skikkelig helgefrokost på en helt vanlig hverdag.
Marie Lunde skriver for Klikk.no. Hun bor på Ekeberg i Oslo med sønnene Laurits og Jæger og mannen Ola.
