Et liv etter sorgen
På ultralyden måtte Cecilie be legen snu skjermen bort: – «Du er heldig hvis du får et enerom», fikk jeg beskjed om
Etter å ha prøvd å få barn i nesten ti år, ble Cecilie endelig gravid – med trillinger. Lykken var ubeskrivelig. Så, i femte måned, kjente hun at noe var galt.
Utenfor husene i det familievennlige nabolaget står akebrett og sykler. På sommeren fylles hagene med jublende barn på trampoline.
Slik skulle det også vært utenfor huset til Cecilie Hoxmark (49), men historien hennes ble ikke som hun hadde tenkt. Vi må 20 år tilbake i tid:
– Jeg følte at jeg var en helt vanlig 30-åring. Jeg var ferdig utdannet, hadde samboer og hadde fått min første ordentlige jobb. Barn var ikke så langt fremme i bevisstheten. Men så begynte venninnene mine å bli gravide. Og da tenkte jeg at «ja, nå har den tiden i livet kommet». Dessuten er jeg biolog, så jeg visste at det er lurt å ikke vente for lenge.
Diagnose «infertil»
Cecilie og samboeren hadde det godt og stabilt, alt lå til rette for en liten barneflokk.
– Jeg hadde god helse og den rette alderen – og levde et sunt og aktivt liv. For å være ærlig, hadde det ikke falt meg inn at ikke jeg skulle bli gravid på første forsøk. Etter fire måneder kjente jeg en voksende panikktanke: «Hva om vi ikke kan få barn?»
Den tanken holdt Cecilie for seg selv.
– Vi hadde så mange venner tett på oss som vi tilbrakte mye tid med. Da de etter hvert ble gravide og fikk barn, klarte jeg ikke å være åpen om hvor vanskelig jeg syntes det var. Jeg var redd for at hvis jeg sa det høyt, ville panikken bare forsterkes.
Etter ett år fikk Cecilie diagnosen «infertil», ufruktbar.
– Med den diagnosen kom også IVF-forløpet (prøverørsbehandling, red.anm.) på bordet, uten noen andre alternativer. Jeg hadde vært åpen for en ordentlig samtale rundt dette. Adopsjon er én ting, men hva med valget om ikke å få barn?
Cecilie opplevde at de reelle valgene ikke ble lagt på bordet før de satte i gang med det første forsøket. Uansett var hun sikker på at prøverørsbehandlingen ville gjøre henne gravid.
– Men graviditeten uteble. Jeg holdt skuffelsen for meg selv. Til slutt snakket vi kun om det praktiske rundt forsøkene. Vi snakket ingenting om redsel og skuffelse.
– Vi snakket heller ikke med venner, med mindre vi måtte fordi jeg ikke kunne drikke alkohol, for eksempel. Men vi pratet ikke ordentlig, ikke om de tingene vi burde ha delt. Mannen min og jeg glemte også å ta vare på hverandre.
Les også: Bare to av tusen barn rammes: – Verden raste sammen da diagnosen ble satt
Overmannet av skam
Det er mange ting Cecilie har tenkt på i ettertid.
– Tenk på all empatien jeg kunne ha fått om jeg hadde turt å snakke om hvordan jeg faktisk hadde det. Jeg virket nok ofte både sur og lite følsom, men egentlig var jeg jo dypt fortvilet.
Samtidig økte skammen.
– Jeg følte meg som en feilvare. Det var nok veldig vanskelig for vennene mine å takle også. For hver gang en av dem ble gravide eller fikk barn, så var det noe usagt mellom oss – noe sårt og vanskelig i kommunikasjonen. Det kan ikke ha vært lett for dem heller.
Cecilie hadde plutselig ikke den kontrollen hun var så vant til å ha.
– Jeg er sånn skrudd sammen at hvis jeg får en idé om å klare noe, så bretter jeg opp ermene og er sikker på å klare det jeg har satt meg som mål. Dette var plutselig helt utenfor min kontroll. Det handlet ikke om hvor sterk jeg var eller om hvor gjerne jeg ville ha barn. Skammen overmannet meg helt.
«Har forholdet vårt en verdi i seg selv, uten barn?» Det spørsmålet begynte Cecilie å stille seg selv.
– I løpet av ett år hadde vi fire forsøk. Det endte med at jeg forlot mannen min. Jeg tror mest av alt at jeg gikk fra min egen sorg.
IVF-behandling
Etter kort tid forelsket Cecilie seg hodestups i en ny mann.
– Vi flyttet sammen relativt raskt og hadde det så fint sammen. Jeg fortalte selvfølgelig om hva jeg hadde vært gjennom. Uansett var det ikke aktuelt å begynne med prøverørsprosjekt så tidlig i forholdet. Det var utrolig deilig å bare være meg igjen. Og ved å fortelle historien min, følte jeg at jeg ga ham en mulighet til å trekke seg, forteller hun.
Men den biologiske klokka stoppet ikke.
– Etter et år hadde jeg hadde blitt 35 år. Skulle jeg ha barn, måtte det jo skje snart. Vi begynte på ny IVF-behandling. Etter to mislykkede forsøk, lovet jeg meg selv at det tredje forsøket skulle være det siste, sier Cecilie og fortsetter:
– Vi fikk rekordhøsting av egg, og da vi kom tilbake til klinikken for innsettelse, fikk vi beskjed om at vi hadde tre like fine, befruktede egg. Den gangen var det vanlig å kun sette inn ett egg. Men jeg sa: «Sett tilbake alle tre!»
Cecilie fulgte med på skjermen da alle de tre befruktede eggene ble satt inn.
– De så ut som tre lysende prikker i et univers. Det var så fint!
For første gang kjente Cecilie at noe var på gang.
– Jeg kjente det etter veldig kort tid. Jeg følte meg så heldig. Testen jeg tok på nyttårsaften, bekreftet det jeg allerede visste. I tiden som fulgte var jeg skikkelig lykkelig. Jeg var kvalm og uggen, men det spilte ingen verdens rolle. Jeg var gravid!
Sorg og katastrofemodus
I uke 17 kjente Cecilie et ubehag hun ikke hadde hatt før.
– Det gjorde vondt, og smertene var økende. Jeg prøvde å ringe legen for å høre hva jeg skulle gjøre, men det var lørdag midt i påskeferien. Det var vanskelig å få tak i noen som kunne hjelpe. Jeg skjønte at noe var alvorlig galt. På søndagen dro vi til sykehuset. Jeg ble sendt hjem med en pakke Ibux.
Da paret kom hjem, økte smertene og Cecilie var sikker på at fødselen var i gang.
– Vi kjørte tilbake til sykehuset. Vi holdt oss ikke til fartsgrensen da, for å si det sånn. Denne gangen ble jeg heldigvis innlagt.
Cecilie skjønte at ting var i ferd med å gå skikkelig galt.
– Da det ble tatt ultralyd og jeg så de tre nydelige små fostrene turne rundt der inne, måtte jeg be legen snu skjermen. Jeg visste at jeg var i fødsel og at disse tre små, levende barna ikke ville overleve.
– Jeg skulle ønske at de sykehusansatte hadde tatt meg mer på alvor og sagt at «nå skal vi hjelpe deg». Jeg trengte trygghet og trøst. Dette var langt fra det. «Du er heldig hvis du får et enerom», fikk jeg beskjed om. Det kan man ikke si til en som snart skal miste tre barn. Jeg var i katastrofemodus og dyp sorg.
Den første babyen kom etter kort tid. Så kom de to neste etter tur.
– Sent på natten kom en sykepleier og satte seg på sengekanten min. Hun hadde med seg de tre barna. De var nyvasket, og jeg kjente jeg var så takknemlig over at de hadde fått en slags omsorg. Det var noe verdig over det. Hun spurte om jeg ville ta et bilde av dem til senere. Sa at jeg gjerne måtte stryke på dem. Sykepleieren var den første jeg følte viste meg omsorg.
Paret ble sendt hjem uten noe oppfølging.
– Sorgen over å miste barna ble for overveldende for samboeren min og meg. Vi sørget ikke bare på forskjellige måter, men også til forskjellig tid. Vi prøvde å redde forholdet og satte i gang søknadsprosessen til adopsjon, men vi skjønte nok begge to at det ikke var redningsplanken for oss, sier Cecilie.
– Det tok ytterligere fem år før jeg dro til trillingenes grav. For meg er det ikke der de er, de er inni hjertet en plass, ikke på en minnelund. Men det var likevel fint å være der. Jeg la ned tre røde roser.
Singel og barnløs
I dag er Cecilie singel og barnløs. Men hun er ikke bitter. For noen år siden opplevde hun et svært konkret vendepunkt.
– Jeg var 41 år, hadde innsett at jeg ikke kom til å få barn og var litt rådvill. Jeg hadde brukt ti år av livet mitt på dette. En dag var jeg på en spinningtime og musikken fylte hele rommet. Det var beinhardt, oppoverbakke etter oppoverbakke. Plutselig var det som om endorfinene gikk helt bananas! Med ett så jeg alle mulighetene jeg nå hadde. Tankene gikk hit og dit. De var fulle av energi og rettet mot framtiden.
Det var som hun hadde fått et glimt av sitt gamle jeg.
– «Neimen! Hei, Cecilie, der er du jo!» tenkte jeg.
Cecilie nesten fløy ut av timen.
– Det at jeg hadde truffet på mitt gamle jeg, og at jeg plutselig kunne tenke at jeg hadde en framtid som kunne være full av mening, selv uten barn, ga meg energi til å ta noen ordentlige runder med meg selv. Hva ville jeg med livet mitt? Skulle jeg studere noe nytt, skulle jeg flytte til familien i Argentina, skulle jeg skifte jobb? sier hun.
– Jeg hadde hatt dårlig selvbilde og følt meg som en feilvare i mange år. Nå sto jeg foran speilet og tenkte: «Hm, nå er det oss to, baby. Og du ser jammen ikke så verst ut, heller!»
Les også: (+) Jeg er lei av å leke perfekt familie. Hvordan kan jeg få det bedre?
Det beste tiåret hittil
«Velkommen til det beste tiåret hittil», ble mantraet når Cecilie hadde dårlige dager. Hun ler.
– Det mantraet bruker jeg fremdeles hvis jeg skal gjøre noe jeg gruer meg til. Og det at jeg har lagt til et «hittil», åpner mulighetene videre også!
Det ble ikke Argentina eller nytt studie.
– Jeg skjønte jeg hadde noe viktig å gjøre. Jeg gikk på skrivekurs og begynte å skrive på boka Barnløs, som ble gitt ut i 2021. Deretter startet jeg podkasten Ufrivillig barnløs på godt og vondt. For to år siden sa jeg opp den faste, trygge jobben min og startet det jeg kaller Prosjekt åpenhet, forteller Cecilie.
– Jeg holder foredrag og driver podkast. Nå skal jeg også begynne med kurs for par som ikke kan få barn, som har måttet lukke den døren. Jeg ønsker å hjelpe dem med å finne en ny vei til et meningsfullt liv – der er det et enormt tomrom å fylle. Slik det er nå, er det umulig for meg å ønske meg en annen jobb. Nå gjør jeg virkelig noe som føles større enn meg selv.
Psykologens beste råd
– Det er selvfølgelig stor forskjell på par som prøver å få barn, men det finnes noen fellestrekk likevel, sier psykolog Andreas Løes Narum ved Parweb.no.
– Noen par har kanskje prøvd i månedsvis uten å bli gravide, men ønsker å fortsette uten IVF-behandling en stund til. De har fremdeles tiden på sin side. Hos dem er det viktig å være oppmerksom på at sexlivet kan bli en ting som bare må «gjøres unna» i noen dager hver måned ved eggløsning.
– Sexlivet blir plutselig ikke forbundet med glede og nytelse, det kan kjennes som en mekanisk plikt. Disse parene kan trenge hjelp til å finne tilbake til et godt og nært kjærlighetsliv etterpå. Og underveis, gjennom samtaler med meg, kan de få hjelp til å finne nye måter å snakke om dette på slik at de unngår å klandre hverandre, forklarer psykologen.
For par som er i IVF-behandling, finnes det også mange ulike scenarier. Men det som er felles, er at tiden går og at antall mislykkede forsøk gjør at sjansene for å lykkes kanskje blir mindre og mindre.
– Frykten for at døren skal lukkes for godt, er stor og eksistensiell. Det er en smertefull prosess og vanskelig for mange å akseptere. Alternativer til egne biologiske barn, som adopsjon og fosterhjem, er viktig å bringe på banen, men kan også utløse akutte sorgreaksjoner.
– Jeg prøver å stille de spørsmålene som er vanskelige. Men samtidig kommer gjerne par til meg med en klar bestilling, som kanskje innebærer et liv med barn slik de drømmer om. Da er det ikke opp til meg å komme med motforestillinger til den bestillingen. I alle fall ikke i første omgang. Dette er svært sårbart, sier Løes Narum.
Det kan være vanskelig å snakke med par som prøver å få barn om at det er fullt mulig å leve et godt liv uten barn også.
– De ønsker ikke å tenke tanken engang, men dette er noe som både kan og bør drøftes åpent i forholdet. Samtidig er det nok sånn at hvis de har hatt mange mislykkede forsøk, så har allerede tanken streifet dem. Kanskje det paret trenger da, er støtte på at det å leve uten egne barn er en mulighet som kan være både god og meningsfull. Når vi har fått snakket oss gjennom smerten, er det svært viktig å snakke om alternativene som tross alt finnes, sier psykologen.
Til slutt er det også noen par som er i forhold der den ene ikke har barn, men der den nye partneren kanskje har både barn og barnebarn.
– Da er det en annen type sårhet inne i bildet. Den uten barn føler gjerne at det å få egne, biologiske barn er den eneste måten å få en balanse i forholdet på. Men kanskje har den biologiske klokken satt en stopper for dette. Her tenker jeg at det er viktig å snakke om at du kan ha en viktig rolle som omsorgsperson overfor den andres barn eller barnebarn, sier Løes Narum og fortsetter:
– I slike sammenhenger prøver jeg å poengtere at det å gi ubetinget kjærlighet ikke har noe med biologi å gjøre. Det er den som investerer tid og kjærlighet som bygger nære relasjoner, ikke den som er ferdig etter en leveranse av et egg eller en sædcelle.
